Sara Josefine

En tekst jeg skrev en tid tilbake

  • 03.07.2017, 19:53

Sult

"Four burgers and some fries, thank you" sier jeg høflig til damen bak disken mens jeg nyter den kjølige luften fra aircondition-anlegget på McDonald´s. "It sums up to be 8 dollars and 50 cents" sier hun og gir meg et sliten blikk. Jeg gir henne pengene og ruller litt unna slik at andre kan få komme til. Frityrlukten siver gjennom neseborene mens jeg tar et nysgjerrig men forsiktig og sveipende blikk rundt meg. Det er ikke mange i lokalet. Noen sitter med nesen i chicken nuggetsen mens andre tar et nysgjerrig blikk på meg. Utenfor svirrer det med folk i forskjellige retninger på vei til alt de skal rekke. Barna leies med sterke hender, og du kan føle mødre og fedres redsel for hva omverdenen kan gjøre med dem. Stressende blikk florerer. Bilene suser i full fart på veien og alle som ikke venter på et busstopp har rask gange i retning av sine egne sysler. "Here your go hon". Maten min er ferdig og hun skyver papirposen med maten bort til meg. Jeg nikker og takker pent på turen ut døren med mine fire burgere og pommes frites. Fire burgere, ikke to som jeg vanligvis bestiller, men fire fordi jeg har lyst til å glede noen.

Den kjølige luften inne har skapt et kaldt lag over huden min som slipper taket med en gang jeg setter et hjul på utsiden av døren. Solen steiker og jeg retter nesen hjemover. Blikket rettes ofte nedover for å se etter hindringer i veien fremfor meg. Veien er likevel kjent, jeg har rullet denne veien en del ganger siden jeg skiftet motell. Verden fasinerer meg. Vi er så mange på denne merkelige planten vi befinner oss på. Det er så mye å utforske, så mye å se; så mye å føle.

Jeg er helt i min egen verden når jeg legger merke til han, bare noen meter fremfor meg. Jeg nærmer meg og han slår blikket opp. Han ser meg. Det er noe annet med blikket hans enn det jeg vanligvis ser når jeg møter nye mennesker. Det var ikke medlidenhet og frykt for det ukjente i dem. De var nysgjerrige og likegyldige på samme tid. De var varme og tamme, så bunnløse uten en ende å finne. Han reiser seg opp i ryggen og ser på meg mens jeg ruller de siste meterne og sier hei. Jeg får et smil av vennlighet tilbake når han hilser og gir meg samme høflighet. Jeg blir stående litt uten ord. Plutselig sto han der, rett foran meg. Jeg hadde fire burger med meg, ikke to. Jeg ville glede noen. Forsiktig og smilende sier jeg "I have four burgers and I´m not planning to eat them all, I would like to give you half. If that´s okay." Mannen smiler tilbake med en liten latter i stemmen og svarer "That´s very okay". Smilet speiler seg raskt i ansiktet mitt og jeg begynner ivrig å romstere i posen etter to burgere, noen ketsjupposer og en serviett eller to.  En skitten men stødig hånd strekker seg etter maten når jeg rekker den til han. Den andre holder et godt grep om handlevognen som tilsynelatende inneholder alt han eier. Innholdet er noe jeg ikke ville kalt mer enn søppel hjemme, men som for han er livsnødvendig. Noen filler for varme, et parr slitte bøker for å få tiden til å gå, og flere ting jeg ikke vet hva har av verdi for mannen. Han takker så mye for gesten. Jeg rekker frem hånden for å ønske han en fin dag videre, samtidig vil jeg gi han den respekten og medmenneskeligheten det er i et enkelt håndtrykk. Han ser beskjedent på meg og veksler bikket mellom meg og de skitne fingrene hans. En liten stund passerer før han strekker frem pekefingeren for hånden min å gripe i. Resten av de ni fingrene griper rundt to burgere og en handlevogn.

Mannen og jeg går hver til oss og jeg kjenner en flom av gled strømme gjennom meg. Smilet er så bredt som det noen gang har vært. Så snart munnvikene har fått senket seg litt i et forsøk på å ikke se gal ut, smetter de like fort opp igjen. Tankene er mange. Jeg er et godt menneske, jeg gjorde en god gjerning. Dette kan jeg leve lenge på. Følelsen av å gi til noen som ikke har så mye gir en herlig rus av glede og lykke gjnnom kroppen. Solen skinner lysere, himmelen er blåere og duftene er bedre.

Blid og fornøyd ruller jeg inn døren til motellet. Samtidig som skyggen og kulden fra bygget omfavner meg, slår også skammen inn. Følelsen av skam over min egen selvsentrerthet brenner. Jeg greide målet mitt, jeg fikk gledet noen, det visste jeg. Likevel, med en enkel tankte, forduftet gleden like fort som den kom. 

21.02.15

Good news!

  • 28.05.2017, 01:39

Hi! I`m so exited!

I probably should not tell you guys this now, it`s so new and fragil. But i can`t keep it a secret anymore, i'm so excited. The last tree days i have been writing different texts and the biggest one is for my book. Well, if you`ar norwegian you possibly already have read big parts of it, but there is a lot that is not postet yet. So, my question to you guys is: do you want to read the ten first pages of my book, therfor the first chapter, or not. I would love to get your feedback. I`m so curios to what you think and if you want to use your time on my story. Hope i hear from you on facebook or as a coment down below.If this sounds interresting, give this post a thumbs up on the blu little button on the left side.

But now, i need to work more on the book. Hablamos!

To my psychologist in education

  • 15.05.2017, 18:46

Justin Bieber - Life is worth living

I know I can swim. I'm good at swimming. But how far can I get, how strong am I, and where do I have to swim? Because I see nothing, I don´t know how far it is. To land where I can stand on two legs again. Feel the ground beneath me, feel the wind in my hair and breathe a breath of relief. How do I get there?

Right now I am pleased to be here. I can feel the small movements in the water that gently moves me in different directions. Feel that I slowly but surely move around. The water is so cold, but I've learned not to know it. I have learned to lie here and flow. That's what I know. Here I can stay breathing, preferably quiet, on top of the water surface.

I don´t want to swim. I'm afraid. Imagine if I´m not strong enough, think if I can´t find land. Where is the coastline. I can´t go out on this journey when I do not know where to swim, then it's just luck that can save me. If I start swimming against a spot where shore feels closest, and it's not there, I'm afraid to drown. I know that land exists, but where. Imagine if it gets too long, think if exhaustion is going to take me, I don´t think I can do it anymore. I cannot try again. I have been swimming for so long. I am so tired.

If I should find the desire and energy to swim again, I'm afraid it will be my last swim. And that's fine, but still, I hope I find land. It will be nice.

 

 

I was seven years the first time my mother took me to the children's swimming school. Mom wanted me to learn to swim and I just thought it was fun to swim. I remember the first time. I had changed and mom and I went into the swimming pool to the swimmer. We were out early so there were not so many others who had arrived yet. Stupid as I was, and unaware of the usual procedure, I jumped out into the water right away. Little did I know that we had to sit down at the poolside and wait until we were called up and were told to be allowed to jump in. The swimming instructor shouted me frantically out of the water and got me to the side of the pool. I even remember today how embarrassed I was, I didn´t do that again.

I went quickly up in level. It didn´t take long before I was on the last course of the children's swimming school and should start at the D-level. I remember I was so pleased. On the D-level you usually don´t get up until nine years old; I got up eight. The swimming evolved into becoming something I went on because I wanted to, unlike to how it was when I did it because my mom wanted d me to. I usually chose the hardest drill and was one of the only ones who swam all eight lengths without breath. I swam first in the course and finished first. I liked that.

I hadn´t yet been somewhat competitive in terms of competition. In the beginning, they started with recruiters where everyone won prizes. It wasn´t until I became ten years old and we attended a disqualifier where we could see results lists and know who swam fastest. I didn´t think so much about it in the beginning. I was at the top of the list in my age range anyway, and at a good margin. I even beat others that was one and two years older than me. The competition aspect of swimming came first in my head when I was eleven years old. It was the first year that I could be a prize and could participate in ÅM (year class). To qualify for ÅM was big. There were only the eighteen of the best in the country, in their age class, aged 11-15, attending. That's when I got my eyes up for someone else who was eleven years who was much better than me. It was also fun, now I had someone on my own age to reach myself after.

After ÅM in Lambertseter I began to want to workout more. It became more important to me and it was something I prioritized. Of course, there were things I had to choose away if I wanted to be a good swimmer. Most afternoons when my classmates were together I was on swimming workouts. I had five swimming lessons during the week, as well as a trip to Rognan, which is 30 minutes by bus. But it didn´t matter to me, I had good friends in the swimming club, and I used to spend a weekend on a competition. I was able to travel in northern Norway by bus and make money for my first places, while the football people, put in a small cars, drove two hours away and played a match, where they at best got a prize.

01.20.2014

- Sara Josefine ♥

Til min psykolog i utdanning #2

  • 13.05.2017, 18:39

Jeg var sju år første gang mamma tok meg med på barns svømmeskole. Mamma hadde lyst til at jeg skulle lære å svømme og jeg syntes bare det hørtes gøy ut å bade. Jeg husker første gangen. Jeg hadde skiftet og mamma og meg gikk inn i svømmehallen til svømmeinstruktøren. Vi var tidlig ute så det var ikke så mange andre som var kommet enda. Ivrig som jeg var, og uvitende om vanlig prosedyre, hoppet jeg med en gang ut i vannet. Lite visste jeg at vi skulle sette oss ned ved bassengkanten og vente til vi var ropt opp og fikk beskjed om å få lov til å hoppe uti. Svømmeinstruktøren ropte meg febrilsk opp av vannet og fikk satt meg på kanten. Jeg husker selv den dag i dag hvor flau jeg ble, for å si det sånn, jeg gjorde ikke det igjen.

 

Jeg steg fort opp i partiene. Det tok ikke lang tid før jeg var på siste kurset til barnas svømmeskole og skulle begynne på D-partiet. Jeg husker jeg var så fornøyd. D-partiet kom man seg som regel ikke opp på før man var ni år gammel, jeg kom opp som åtteåring. Svømmingen utviklet seg til å bli noe jeg dro på fordi jeg hadde lyst, til forskjell fra at det var mamma som ville. Jeg valgte som regel den vanskeligste drillsen og var en av de enste som svømte alle åtte lengdene null-pust. Jeg svømte først i banen og ble ferdig først. Det likte jeg.

 


 

Noe særlig konkurranseorientert hadde jeg enda ikke blitt. I begynnelsen startet man med rekruttstevner hvor alle fikk premier. Det var ikke før jeg ble ti år og vi fikk delta på diskestevner hvor vi kunne se resultatlister og vite hvem som svømte fortest. Jeg tenkte ikke så mye over det i begynnelsen. Jeg lå øverst på listen i min aldersgruppe uansett, og det med god margin. Jeg slo til og med flere som var både et og to år eldre enn meg. Konkurranseaspektet av svømmingen kom først opp i hodet mitt når jeg ble elleve år. Det var første året jeg kunne bli premiert og kunne være med på ÅM (årsklassemønstring). Å kvalifisere seg til ÅM var stort. Der fikk bare de atten beste i landet, i sin årsklasse i alderen fra 11-15, delta. Det var nå jeg fikk øynene opp for at det var andre som var elleve år som var mye bedre enn meg.  Gøy var det også, nå hadde jeg noen på min egen alder å strekke meg etter.

 

Etter ÅM i Lambertseter begynte jeg å ville trene mer. Det ble viktigere for meg og det var noe jeg prioriterte. For selvsagt var det ting man måtte velge bort om man skulle svømme og bli god. De fleste ettermiddager når klassekameratene mine var sammen, var jeg på svømmetrening. Fem svømmetreninger hadde jeg i uken, i tillegg til en pendling til Rognan som ligger 30min med buss unna. Men det gjorde meg ikke så mye, jeg hadde gode venner i svømmeklubben, og helgene tilbrakte jeg gjerne på stevne. Jeg fikk reise rundt i Nord-Norge i buss og tjene penger på førsteplassene mine, mens fotball folkene satt i en liten bil, kjørte to timer unna og spilte en kamp,  de i beste fall, fikk en pokal for.

20.01.2014

- Sara Josefine ♥

Til min psykolog i utdanning #1

  • 11.05.2017, 03:27

 

Til min psykolog i utdanning

 

Jeg vet jeg kan svømme. Jeg er flink til å svømme. Men hvor langt kommer jeg, hvor sterk er jeg og hvor skal jeg svømme. For jeg ser ingen ting, jeg vet ingen ting, hvor langt er det inn til land. Til land hvor jeg kan stå på to ben igjen. Føle bakken under meg, kjenne vinden i håret og puste lettet ut. Hvordan kommer jeg meg dit?

 

Akkurat nå er jeg fornøyd med å ligger her. Jeg kan kjenne krusningene i vannet som forsiktig skvulper borti meg. Føle at jeg sakte men sikkert siver rundt om kring. Vannet er så kaldt, men jeg har lært meg å ikke kjenne det. Jeg har lært meg å ligger her å flyte. Det er dette jeg kan. Her kan jeg ligge å puste, helst stille, oppå vannflaten.

 


 

Jeg har ikke lyst til å svømme. Jeg er redd. Tenk om jeg ikke greier det, tenk om jeg ikke finner land. Hvor er land. Jeg kan ikke begi meg ut på reisen når jeg ikke vet hvor jeg skal svømme, da er det bare flaks som kan redde meg. Hvis jeg begynner å svømme mot et punket hvor land føles nærmest, og det ikke er der, er jeg redd for å drukne. Jeg vet at land finnes, men hvor? Tenk om det blir for langt, tenk om utmattelsen kommer å tar meg, da tror jeg ikke jeg klarer det mer. Jeg greier ikke forsøke på nytt. Jeg har svømt så lenge. Jeg er så sliten.

 

Om jeg skulle finne lysten og energien til å legge ut på svøm igjen, er jeg redd det blir min siste svømmetur. Og det er greit, men likevel, jeg håper jeg finner land. Det hadde vært fint.

Lik posten om du ønsker fortsettelsen ; )

20.01.2014

Sara Josefine ♥


English translation comes later ;*

Haircut, by me ✌

  • 06.05.2017, 23:21

Hi, where to start

  • 02.05.2017, 05:31

I told you guys i would tell you all a lot about my past and why i have done what i have done. It´s i long time since then and a i have done a lot the last cople of weeks and months. I promise to come back and tell you all aboute it, but right now, i need to get ready for school. i can´t sleep and if i finally do, i will never be able to get up again until midday. I keep my promisses, i least i like to think i do. Okey, talk to you later ;* Love you


- Sara Josefine ♥

Hei

  • 09.03.2017, 17:21

Hei dere, mine kjære flotte blogglesere.

Takk for at dere fremdeles stikker innom. Det er utrolig lenge siden jeg har vært på her sist. Dere husker kanskje en av mine siste blogginnlegg så skrev jeg opp en del punkter på en liste med ting jeg ønsket å mestre. En av disse var å blogge regelmessig. Jeg har siden den gang tenkt ganske mye. Ikke klart å holde de standardene men tenkt mye på om det er noe som kommer til å gjøre meg mer lykkelig. En klok jente sa til meg her om dagen at kanskje vi skal bruke mer energi på å godta den vi er enn å strebe etter ett ideal vi tror skal gjøre vår verden bedre. Akseptere den man er og leve livet deretter. Jeg har slitt veldig med dette de siste årene - å greie å leve opp til det jeg har tenkt skulle gjøre meg lykkelig. Kanskje nøkkelen ligger i å akseptere seg selv. Jeg tror det er denne veien jeg ønsker å gå nå.

Jeg har i lang stund holdt store deler av mitt liv og den verden jeg lever i hemmelig. Det har vært ting jeg ikke har snakket noe om fordi jeg ikke har visst hvordan jeg skulle fortelle, eller hva jeg virkelig tenker. Jeg har fått hjelp og er på bedringens vei, men det hadde vært utrolig befriende å fortelle. I tiden fremover ønsker jeg å sette meg ned å gjøre akkurat det. Skrive om hva som egentlig har vært hverdagen min de siste årene. Det skal bli fint å fortelle og jeg håper dere har lyst til å lese.

Vi blogges snart ♥

Jeg vet ikke, vet du?

  • 10.02.2017, 19:25

Jeg sitter her på terrassen men noen venner. Vi drikker litt, vi prater litt og vi røyker litt. Ja, jeg har begynt å røke. Ish. Hvorfor? Jeg vet ikke. Hode mitt den siste tiden har, eller egentlig di siste årene, vært litt overalt hvor jeg ikke vet helt hva som er rett og galt. Hva som er sant og usant, og hva som er opp og ned. På mange måter er det er fint sted. Nesten som å flyte på vannet og la det ta deg hvor som helst. Samtidig er det utrolig slitsomt. Det er ingen steder å stå, ingen steder å ta en pust i bakken og det er ensomt. Her ute, på vannet, helt alene. 

Når man er liten lærer man at man ikke skal lyve. Man skal ikke si stygge ting om andre og man skal dele lekene sine med de andre. Etterhvert når du blir eldre lærer du at utroskap ikke er greit. Man løser ikke problemer med vold og at du stjeler ikke fra andre. Du lærer reglene. Etterhvert som årene går ser du at alt er relativt. Mennesker kriger, folk lyver og noen stjeler for å overleve. Ikke alle har blitt utdelt de samme kortene. Reglene blir mer og mer uklar og du må stille deg selv spørsmålet, hvem vil jeg være? Hva vil jeg stå for. Hvilken verden vil jeg leve i?

Jeg vet at jeg vil være et godt menneske. Jeg vil at andre skal respektere meg for de valgene jeg tar og jeg ønsker å være medmenneskelig. Men hvordan kommer jeg meg dit? Hva er en god handling. Å gi penger til en uteligger? Lyve for bestevenninnen din for å bevare gaven av tillitt? Eller gjør du godt bare ved å ta vare på deg selv, slik at du har det bra? Uteliggeren kan gå direkte til en langer og bruke pengen på narkotika for så å dø fra skuddet. Bestevenninnen din som ba deg ikke fortelle videre at hun ble seksuelt misbrukt kan ta sitt eget liv fordi hun ikke klaret å leve med at verdenen hennes ble snudd opp ned. Og vil det at du har det bra spre glede videre eller vil det endre deg til et egosentrisk vesen?

Hva er rett, hva er galt? Hva er opp og hva er ned? Hvor finner jeg svarene? Og trenger jeg å finne de?

Jeg vet ikke, vet du?

Intervju? Hvorfor ikke?

  • 09.02.2017, 01:05

Dagen i dag har vært en ganske bra dag. Det hadde jeg ikke trodd når jeg våknet i dag morges. Jeg forsov meg til skolen og kom meg ikke til noen timer. Jeg strevde fælt med å komme meg opp av sengen og låg lenge å bare tittet ut av vinduet. Men, hadde en avtale kl. 13:15 så da var det bare å komme seg opp. For en stund siden fikk jeg en Mail, gjennom blogg-mailen min, hvor jeg ble spurt om å bli intervjuet. Jeg var litt skeptisk først og lurte på om dette var seriøst. Litt skremt også men hvorfor ikke? Vi mailet litt frem og tilbake før vi avtalte et møte i dag.

Han studerer sykepleie og intervjuet var en oppgave for skolen. Det er et eksempel på et intervju som kan bli gjort når man er på sykehus (hvis jeg forsto han riktig). Jeg spurte han om hvorfor meg, og han fortalte meg at det faktisk var en ganske morsom måte han fant meg på. Han fant meg nemlig på Tinder. Derfra gikk han videre til instagramen min som ledet han videre til bloggen. Google translate ble flittig brukt og han leste deler av bloggen. Han fant meg interessant og tok derfor kontakt. Jeg ble fortalt at han spesielt likte ærligheten min og hvordan jeg skrev (alltid så hyggelig å høre), og da skjønner jeg også hvorfor han ønsket å intervjue meg. Spørsmålene var nemlig ganske personlige og private. Noe som ikke er noe problem for meg. Jeg har ingenting imot å fortelle. Vi er alle bare mennesker.

Det var et hyggelig møte at interessant intervju. Etterpå tuslet vi bare rundt og jeg viste han hvor skolen min lå. Der møtte vi på noen venner av meg og turen gikk videre til en cafe. Veldig hyggelig.

Dagen ble avsluttet med en treningsøkt, digg!

Hvordan skal jeg leve livet?

  • 06.02.2017, 23:21

Hei dere, lenge siden sist!

Jeg har trengt litt tid til å komme meg inn i livet i Barcelona. Det er vanskelig å balansere livet. Hvordan jeg skal prioritere skole, trening, venner og bloggen.

Sist uke (ikke den som var men forrige) var jeg kjempeflink til å trene. Jeg trente hver dag, åtte dager i strekk. Det føltes utrolig bra og det er noe jeg ønsker å fortsette med. Mot slutten av tiden min som svømmer trente jeg mindre og spiste mer. Når jeg sluttet karrieren ble det ikke mye bedre. Jeg tror jeg har lagt på meg ca. 15kg de siste årene. Jeg er ikke komfortabel i min egen kropp og savner så mye den kroppen jeg hadde. Stolen jeg har begynner egentlig å bli litt for liten men det er ikke bare bare å bytte stol. Man venner seg til hvor brei man er og hvilke åpninger man kommer seg gjennom, å bytte blir en tilvenning i tillegg til at jeg ikke vil erkjenne nederlaget. Å bytte stolen blir bare feil. Den siste uken har jeg ikke trent noe, men mye på grunn av at jeg har vært fire dager i Berlin (mer om det senere). Når det er sagt så er makten i mine hender og jeg er den eneste som kan gjøre noe med det. Oppskriften er enkel - vær aktiv og spis bedre. Dette er definitivt noe jeg vil prioritere!

Snart nærmer jeg meg en måned i Spania og jeg føler ikke jeg har hatt den fremgangen jeg ønsker. Det er superflinke lærere på skolen, men man må gjøre arbeidet også. Hjemmelekser er nødvendig. Jeg er her fordi jeg vil lære språket. Tenk så kult å kunne spansk. Jeg sa til mamma før jeg reiste at jeg skulle komme tilbake og snakke flytende spansk. Hun var noe skeptisk og mente det blir vanskelig. Hun har rett i det, men jeg skal motbevise henne. Å kunne snakke spansk står på bucket listen min - og spansk skal jeg kunne!

Også er det jo dette med å være sosial. Man lever ikke livet alene men går stien med menneskene rundt seg. Det er så mye fint man kan se å oppleve, som i dag. Jeg tok turen med en venninne av meg til en nydelig park, Parc de la Ciutadella. Det var da det gikk opp for meg at jeg må se mer, bevege meg lengre enn mellom skolen og residensen, og gjøre det med venner. De beste dagene er de jeg opplever med menneskene rundt meg.

Sist men ikke minst bloggen. Jeg elsker å skrive og lese. En av de største gledene med å blogge er å ha en egen dagbok liggende som man kan ta opp å se på når tid man vil. Ta vare på minnene i bilder og tekst. Denne opplevelsen er definitivt noe jeg ønsker å kunne se tilbake på. 

Så, hvordan skal jeg kombinere disse? Jeg tenker trening hver dag, blogg nesten hver dag og lekser og sosialt liv annen hver dag. Også kan man jo kombinere! I morgen starter jeg dagen med terning før skolen, etterfulgt av piknic som skolen arrangerer med masse flotte folk. Jeg håper jeg mestrer livet fremover slik jeg ønsker - wish me luck! ♥


Fine Hanna - glad i dæ ♥

Lunch Date

  • 22.01.2017, 00:42

Hola! Jeg føler meg bedre, ikke helt frisk enda men tror ikke jeg har feber. Nå er det bare litt hodepine, tett nese og mangel på smaksløker. Alle var ute i går men jeg ble hjemme. Ikke gøy å dra ut når du ikke føler deg bra, spesielt i ny by. Jeg tenkte jeg skulle dra ut neste helg men så har det dukket opp en mulighet om å dra til Madrid. Jeg dro på lunch med en venninne i dag. Hun bor i vertsfamilie så jeg ser henne ikke like mye som de på residensen. Utrolig koselig med lunch da. Hun nevnte at hun skulle til Madrid denne helgen og nå ser vi på muligheten om jeg kan være med. Hadde vært utrolig gøy.

Nå sitter jeg bare å venter på at vasken min skal bli ferdig. Jeg har aldri vasket klær før. Haha. vi har vaskemaskinen vår i kjelleren så jeg får ikke gjort det hjemme. Kanskje litt dårlig planlegging å begynne så sent men jeg visste ikke at det tok så lang tid. Det er hele 50 minutter til får den er ferdig. Det får bli en til episode med Dexter på meg da. Vi blogges ♥

Morgen

  • 18.01.2017, 14:11

God morgen. Jeg tror kroppen har blitt bra sliten av at jeg ikke tar hensyn til at jeg er syk. Jeg kjører på og gjør alt jeg ville gjort om jeg ikke var syk. I dag sa den ifra. Når vekkerklokken ringte og fortalte meg at det var på tide å stå opp, gikk det ikke, kroppen sa nei. Jeg sov videre og våknet ikke før nå, jeg har sovet i over 13timer. Jeg merker jo at jeg har sykdom i kroppen, hver ting jeg gjør er mer anstrengende og jeg får puls. Jeg får vel bare bruke resten av dagen på å slappe av så får vi se hvordan morgendagen blir. Uff, det er kjedelig å være syk.

La primera semana

  • 16.01.2017, 21:46

// I sammarbeid med EF - Education First

Akkurat nå har jeg Planez av Katelyn Tarver på ørene mens solen skinner meg i ansiktet gjennom soveromsvinduet. Jeg må si det føles utrolig bra å være her. Jeg skrev i et av mine første innlegg her nede at jeg gledet meg til en uke var gått og jeg fikk bena mer under meg. Vel, første uke er over. Med det tenkte jeg å komme med litt av mine tanker, førsteinntrykk og hvordan jeg har det her i Barcelona.


Krus jeg fikk når jeg kom. Syns det var veldig fint og koselig ♥

Residensen (studenthjemmet)
EF tilbyr tre alternativer til bolig. Du kan bo i vertsfamilie, eller på residensen i singel eller dobbeltrom. Jeg bor på residensen med singelrom. Faktisk i akkurat samme rom som Sarah, venninnen min som var her før meg. Her bor også Lydia. Hun er en del av EF-temaet og den vi går til om vi trenger hjelp her på residensen. Hun er også på skolen så vi kan nå henne der. Bl.a. er det henne du snakker med om du ikke trives med boordningen din, hun tar det videre og EF gjør det de kan for å ordne en bedre løsning. Dette har de vært veldig nøye på at vi ikke må være redd for å fortelle - vi må gi beskjed om det er noe som ikke stemmer, slik at de kan hjelpe. Jeg bor i et rom med passe størrelse. Det er absolutt ikke stort, men jeg syns det er koselig jeg. Det er en seng, et vindu, skrivebord, kjøleskap, vask og skap. Noe rotete kan det bli, men det tror jeg ikke har noe med plassen å gjøre. Det er jo like rotete hjemme. Ellers deler man bad med resten av de som bor i etasjen. Eller, de andre gjør det. Er du så kul som meg, og ruller på hjul, får du bruke handicapbadet. Siden det bare er meg som er en wheelie for øyeblikket, har jeg det helt for meg selv. På residensen er det også frokost inkludert, ellers lager vi mat i kjøkkenet.
Jeg liker meg veldig godt med å bo her. Det er nært skolen og ligger sentralt til. Busstoppet er ikke langt unna, det går mange busser og jeg kommer meg på alle. Det er digg det! Ellers elsker jeg vinduet. Som sagt er det så deilig å kunne åpne vinduet på morgenen og se ut. Det er en av mine favoritting med å bo her.

Venner og samhold
Jeg husker en av mine bekymringer var om jeg ble å få noen venner her hvor jeg kjente ingen. Dette hadde jeg ikke trengt å bekymre meg for. Du blir tatt godt vare på av EF når du kommer og spesielt første dagen. Da møter du andre som er ny akkurat som deg og kommer lett i kontakt med folk. Drar du til Barcelona på språkkurs er jeg sikker på at du finner deg venner. Alle er så sykt hyggelige og imøtekommende, elever som lærere. Det er folk fra hele verden og aller er forskjellige. Jeg er helt sikker på at hvem som helst finner noen de trives med, med mindre man går inn for å være alene. Jeg føler jeg kommer overens med mange og har ikke vanskelig for å finne noen å gjøre noe med. Og hvis du skulle slite med å finne noen å være med så arrangerer EF aktiviteter hver uke. Noen aktiviteter koster litt, noen lite og andre er gratis. Meld deg på noen av disse og du vil komme i kontakt med nye mennesker. En av aktivitetene er bl.a. noe som heter velkomstdrink. Det er hver mandag og det er for alle. Da drar Jose ut med elevene, som vil være med, til en klubb hvor EF spanderer en drink. Dette er spesielt for at de nye elevene som kommer på mandager kan bli kjent med folk, nye som gamle studenter. 

Skolen
På første skoledag ble vi fulgt av Lydia til skolen (hvis du bor på residensen). Der ble vi tatt imot og vist litt rundt før vi tok en kartleggingsprøve for å finn ut hvilket nivå vi lå på. Dette gjør de for at du skal komme i den rette klassen og få den beste læringen. Jeg ble enig med læreren at jeg skulle begynne på begynnerstadiet, A 1-1. Jeg husker så godt hvordan jeg gjennom alle timene mine med spansk i skolen følte at jeg hang etter. Nå føler jeg ikke det lengre og det føles så bra. Jeg kjenner jeg lærer utrolig mye mer og tørr å snakke i klassen. Underveis tar man tester for å finne ut hvilken klasse man passer best i slik at man utvikler seg på best måte. I timen snakkes det bare spansk. Hjelp tenkte jeg først, men det har gått overaskende bra. Vi lærte tidlig hvordan man spør hva et ord er eller å fortelle at man ikke forstår. Dessuten det er jo slik man lærer, ved å snakke språket. Og lærerne er helt fantastiske. De er morsomme og avslappet. Jeg spurte for eksempel om jeg kunne få lære et banneord på spansk her om dagen. Selvfølgelig kunne jeg det. Joder - der betyr faen, eller fuck. Det er ikke noe jeg ser for meg mine gamle lærere ville lært meg. For å si det sånn. Lærerne her er kjempekule og tålmodige. Du kan spørre dem om det samme ordet om og om igjen uten at det er noe problem.


Jeg tror dere har skjønt det allerede men jeg er veldig fornøyd med valget om å komme hit. Jeg er allerede bevisst på hvor mange uker jeg har igjen og begynner nesten nå å tenke på hvor kjipt det blir å dra hjem. Jeg føler det virkelig på meg at jeg blir å få venner for livet her og at oppholdet bare blir bedre og bedre. Tenk det, om fem måneder snakker jeg spansk, er så mange erfaringer rikere, har venner med meg videre og så mange gode minner i ryggsekken - man kan ikke sette en prislapp på det.

Er det mulig å få trene eller?

  • 16.01.2017, 00:08

Dere husker jeg fortalte dere om dette treningssenteret jeg er medlem på som koster litt for mye? Ja. Etter å ha sløvet hele dagen i dag tenkte jeg det skulle bli godt å dra å trene litt. De har et stort fint basseng jeg tenkte var fin trening må med litt sykdom i kroppen. Jeg kommer dit og håper armbåndet mitt skal funke på heisen slik jeg var blitt fortalt forrige gang jeg var der og vi brukte alt for lang tid på den dumme heisen. Selvfølgelig gjorde det ikke det. De sa at legitimasjonen min ikke var bra nok. Nårtid var førerkort eller bankkort ikke bra nok? Tydeligvis trenger de pass. Okei, så får hun bare hjelpe meg ned med heisen denne gangen også da. Jeg kommer meg ned og skifter. På tur ut blir jeg litt pinlig berørt fordi jeg glemte å ta med meg noen klær jeg kunne ha over badedrakten og jeg må, siden jeg ikke kan ta trappen som alle andre, gjennom området hvor folk trener styrke og kondisjon. Jeg manner meg opp og tenker: drit i det, drit i dem. Så da ruller jeg der da, men håndduken rundt meg og finner en fyr som jobber på senteret og kan hjelpe meg opp. Selvfølgelig snakker han ikke engelsk men forstår hva jeg vil. Han tar turen opp til resepsjonen for å få hun som jobber der til å åpne heisen gjennom computeren. Jeg venter 5 minutter og ser plutselig hun komme ned trappen og til heisen. Noe unnskyldende forteller hun meg at senteret stenger om 10 minutter. 10 MINUTTER! Kødder hun med meg eller? Hvorfor i alle dager fortalte hun ikke meg det i utgangspunktet? Selvfølgelig kunne jeg sjekket dette selv før jeg kom. Men jeg gjentar: hvorfor sa hun ikke noe når hun hjalp meg ned når jeg kom? Igjen må jeg rulle den, enda mer, ydmykende turen, halvnaken, gjennom treningssenteret. Gjett om jeg var irritert! 

På turen hjem rullet jeg og bannet stille for meg selv. Det er ikke dette jeg har betalt 82 euro i måneden for. Jeg nektet å ikke få trent så da tok jeg meg en "joggetur". Jeg kom meg opp på rommet og kastet på meg en treningst-skjorte. Da ble det litt svetting på meg likevel og kvelden ble ikke så ille likevel. (Sett bort ifra at det ikke var noe varmtvann i dusjen når jeg kom hjem. Haha, livet ass) 



 

Sara Josefine

Hei! Mitt navn er Sara Josefine, jeg er 21 år, 95´er. Jeg liker å lese, se på Grey´s Anatomy, har dysleksi, fasinerer meg for menneskelig adferd, er en kjærestefri håpløs romantiker, avhengig av sukker og hater å ta feil...også ja, så er jeg lam. For kontakt: sarajosefine.blogg@hotmail.com

Search

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits