hits

Sara Josefine

En tekst jeg skrev en tid tilbake

  • 03.07.2017, 19:53

Sult

"Four burgers and some fries, thank you" sier jeg hflig til damen bak disken mens jeg nyter den kjlige luften fra aircondition-anlegget p McDonalds. "It sums up to be 8 dollars and 50 cents" sier hun og gir meg et sliten blikk. Jeg gir henne pengene og ruller litt unna slik at andre kan f komme til. Frityrlukten siver gjennom neseborene mens jeg tar et nysgjerrig men forsiktig og sveipende blikk rundt meg. Det er ikke mange i lokalet. Noen sitter med nesen i chicken nuggetsen mens andre tar et nysgjerrig blikk p meg. Utenfor svirrer det med folk i forskjellige retninger p vei til alt de skal rekke. Barna leies med sterke hender, og du kan fle mdre og fedres redsel for hva omverdenen kan gjre med dem. Stressende blikk florerer. Bilene suser i full fart p veien og alle som ikke venter p et busstopp har rask gange i retning av sine egne sysler. "Here your go hon". Maten min er ferdig og hun skyver papirposen med maten bort til meg. Jeg nikker og takker pent p turen ut dren med mine fire burgere og pommes frites. Fire burgere, ikke to som jeg vanligvis bestiller, men fire fordi jeg har lyst til glede noen.

Den kjlige luften inne har skapt et kaldt lag over huden min som slipper taket med en gang jeg setter et hjul p utsiden av dren. Solen steiker og jeg retter nesen hjemover. Blikket rettes ofte nedover for se etter hindringer i veien fremfor meg. Veien er likevel kjent, jeg har rullet denne veien en del ganger siden jeg skiftet motell. Verden fasinerer meg. Vi er s mange p denne merkelige planten vi befinner oss p. Det er s mye utforske, s mye se; s mye fle.

Jeg er helt i min egen verden nr jeg legger merke til han, bare noen meter fremfor meg. Jeg nrmer meg og han slr blikket opp. Han ser meg. Det er noe annet med blikket hans enn det jeg vanligvis ser nr jeg mter nye mennesker. Det var ikke medlidenhet og frykt for det ukjente i dem. De var nysgjerrige og likegyldige p samme tid. De var varme og tamme, s bunnlse uten en ende finne. Han reiser seg opp i ryggen og ser p meg mens jeg ruller de siste meterne og sier hei. Jeg fr et smil av vennlighet tilbake nr han hilser og gir meg samme hflighet. Jeg blir stende litt uten ord. Plutselig sto han der, rett foran meg. Jeg hadde fire burger med meg, ikke to. Jeg ville glede noen. Forsiktig og smilende sier jeg "I have four burgers and Im not planning to eat them all, I would like to give you half. If thats okay." Mannen smiler tilbake med en liten latter i stemmen og svarer "Thats very okay". Smilet speiler seg raskt i ansiktet mitt og jeg begynner ivrig romstere i posen etter to burgere, noen ketsjupposer og en serviett eller to.  En skitten men stdig hnd strekker seg etter maten nr jeg rekker den til han. Den andre holder et godt grep om handlevognen som tilsynelatende inneholder alt han eier. Innholdet er noe jeg ikke ville kalt mer enn sppel hjemme, men som for han er livsndvendig. Noen filler for varme, et parr slitte bker for f tiden til g, og flere ting jeg ikke vet hva har av verdi for mannen. Han takker s mye for gesten. Jeg rekker frem hnden for nske han en fin dag videre, samtidig vil jeg gi han den respekten og medmenneskeligheten det er i et enkelt hndtrykk. Han ser beskjedent p meg og veksler bikket mellom meg og de skitne fingrene hans. En liten stund passerer fr han strekker frem pekefingeren for hnden min gripe i. Resten av de ni fingrene griper rundt to burgere og en handlevogn.

Mannen og jeg gr hver til oss og jeg kjenner en flom av gled strmme gjennom meg. Smilet er s bredt som det noen gang har vrt. S snart munnvikene har ftt senket seg litt i et forsk p ikke se gal ut, smetter de like fort opp igjen. Tankene er mange. Jeg er et godt menneske, jeg gjorde en god gjerning. Dette kan jeg leve lenge p. Flelsen av gi til noen som ikke har s mye gir en herlig rus av glede og lykke gjnnom kroppen. Solen skinner lysere, himmelen er blere og duftene er bedre.

Blid og fornyd ruller jeg inn dren til motellet. Samtidig som skyggen og kulden fra bygget omfavner meg, slr ogs skammen inn. Flelsen av skam over min egen selvsentrerthet brenner. Jeg greide mlet mitt, jeg fikk gledet noen, det visste jeg. Likevel, med en enkel tankte, forduftet gleden like fort som den kom. 

21.02.15

To my psychologist in education

  • 15.05.2017, 18:46

Justin Bieber - Life is worth living

I know I can swim. I'm good at swimming. But how far can I get, how strong am I, and where do I have to swim? Because I see nothing, I dont know how far it is. To land where I can stand on two legs again. Feel the ground beneath me, feel the wind in my hair and breathe a breath of relief. How do I get there?

Right now I am pleased to be here. I can feel the small movements in the water that gently moves me in different directions. Feel that I slowly but surely move around. The water is so cold, but I've learned not to know it. I have learned to lie here and flow. That's what I know. Here I can stay breathing, preferably quiet, on top of the water surface.

I dont want to swim. I'm afraid. Imagine if Im not strong enough, think if I cant find land. Where is the coastline. I cant go out on this journey when I do not know where to swim, then it's just luck that can save me. If I start swimming against a spot where shore feels closest, and it's not there, I'm afraid to drown. I know that land exists, but where. Imagine if it gets too long, think if exhaustion is going to take me, I dont think I can do it anymore. I cannot try again. I have been swimming for so long. I am so tired.

If I should find the desire and energy to swim again, I'm afraid it will be my last swim. And that's fine, but still, I hope I find land. It will be nice.

 

 

I was seven years the first time my mother took me to the children's swimming school. Mom wanted me to learn to swim and I just thought it was fun to swim. I remember the first time. I had changed and mom and I went into the swimming pool to the swimmer. We were out early so there were not so many others who had arrived yet. Stupid as I was, and unaware of the usual procedure, I jumped out into the water right away. Little did I know that we had to sit down at the poolside and wait until we were called up and were told to be allowed to jump in. The swimming instructor shouted me frantically out of the water and got me to the side of the pool. I even remember today how embarrassed I was, I didnt do that again.

I went quickly up in level. It didnt take long before I was on the last course of the children's swimming school and should start at the D-level. I remember I was so pleased. On the D-level you usually dont get up until nine years old; I got up eight. The swimming evolved into becoming something I went on because I wanted to, unlike to how it was when I did it because my mom wanted d me to. I usually chose the hardest drill and was one of the only ones who swam all eight lengths without breath. I swam first in the course and finished first. I liked that.

I hadnt yet been somewhat competitive in terms of competition. In the beginning, they started with recruiters where everyone won prizes. It wasnt until I became ten years old and we attended a disqualifier where we could see results lists and know who swam fastest. I didnt think so much about it in the beginning. I was at the top of the list in my age range anyway, and at a good margin. I even beat others that was one and two years older than me. The competition aspect of swimming came first in my head when I was eleven years old. It was the first year that I could be a prize and could participate in M (year class). To qualify for M was big. There were only the eighteen of the best in the country, in their age class, aged 11-15, attending. That's when I got my eyes up for someone else who was eleven years who was much better than me. It was also fun, now I had someone on my own age to reach myself after.

After M in Lambertseter I began to want to workout more. It became more important to me and it was something I prioritized. Of course, there were things I had to choose away if I wanted to be a good swimmer. Most afternoons when my classmates were together I was on swimming workouts. I had five swimming lessons during the week, as well as a trip to Rognan, which is 30 minutes by bus. But it didnt matter to me, I had good friends in the swimming club, and I used to spend a weekend on a competition. I was able to travel in northern Norway by bus and make money for my first places, while the football people, put in a small cars, drove two hours away and played a match, where they at best got a prize.

01.20.2014

- Sara Josefine ♥

Til min psykolog i utdanning #2

  • 13.05.2017, 18:39

Jeg var sju r frste gang mamma tok meg med p barns svmmeskole. Mamma hadde lyst til at jeg skulle lre svmme og jeg syntes bare det hrtes gy ut bade. Jeg husker frste gangen. Jeg hadde skiftet og mamma og meg gikk inn i svmmehallen til svmmeinstruktren. Vi var tidlig ute s det var ikke s mange andre som var kommet enda. Ivrig som jeg var, og uvitende om vanlig prosedyre, hoppet jeg med en gang ut i vannet. Lite visste jeg at vi skulle sette oss ned ved bassengkanten og vente til vi var ropt opp og fikk beskjed om f lov til hoppe uti. Svmmeinstruktren ropte meg febrilsk opp av vannet og fikk satt meg p kanten. Jeg husker selv den dag i dag hvor flau jeg ble, for si det snn, jeg gjorde ikke det igjen.

 

Jeg steg fort opp i partiene. Det tok ikke lang tid fr jeg var p siste kurset til barnas svmmeskole og skulle begynne p D-partiet. Jeg husker jeg var s fornyd. D-partiet kom man seg som regel ikke opp p fr man var ni r gammel, jeg kom opp som ttering. Svmmingen utviklet seg til bli noe jeg dro p fordi jeg hadde lyst, til forskjell fra at det var mamma som ville. Jeg valgte som regel den vanskeligste drillsen og var en av de enste som svmte alle tte lengdene null-pust. Jeg svmte frst i banen og ble ferdig frst. Det likte jeg.

 


 

Noe srlig konkurranseorientert hadde jeg enda ikke blitt. I begynnelsen startet man med rekruttstevner hvor alle fikk premier. Det var ikke fr jeg ble ti r og vi fikk delta p diskestevner hvor vi kunne se resultatlister og vite hvem som svmte fortest. Jeg tenkte ikke s mye over det i begynnelsen. Jeg l verst p listen i min aldersgruppe uansett, og det med god margin. Jeg slo til og med flere som var bde et og to r eldre enn meg. Konkurranseaspektet av svmmingen kom frst opp i hodet mitt nr jeg ble elleve r. Det var frste ret jeg kunne bli premiert og kunne vre med p M (rsklassemnstring). kvalifisere seg til M var stort. Der fikk bare de atten beste i landet, i sin rsklasse i alderen fra 11-15, delta. Det var n jeg fikk ynene opp for at det var andre som var elleve r som var mye bedre enn meg.  Gy var det ogs, n hadde jeg noen p min egen alder strekke meg etter.

 

Etter M i Lambertseter begynte jeg ville trene mer. Det ble viktigere for meg og det var noe jeg prioriterte. For selvsagt var det ting man mtte velge bort om man skulle svmme og bli god. De fleste ettermiddager nr klassekameratene mine var sammen, var jeg p svmmetrening. Fem svmmetreninger hadde jeg i uken, i tillegg til en pendling til Rognan som ligger 30min med buss unna. Men det gjorde meg ikke s mye, jeg hadde gode venner i svmmeklubben, og helgene tilbrakte jeg gjerne p stevne. Jeg fikk reise rundt i Nord-Norge i buss og tjene penger p frsteplassene mine, mens fotball folkene satt i en liten bil, kjrte to timer unna og spilte en kamp,  de i beste fall, fikk en pokal for.

20.01.2014

- Sara Josefine ♥

Til min psykolog i utdanning #1

  • 11.05.2017, 03:27

 

Til min psykolog i utdanning

 

Jeg vet jeg kan svmme. Jeg er flink til svmme. Men hvor langt kommer jeg, hvor sterk er jeg og hvor skal jeg svmme. For jeg ser ingen ting, jeg vet ingen ting, hvor langt er det inn til land. Til land hvor jeg kan st p to ben igjen. Fle bakken under meg, kjenne vinden i hret og puste lettet ut. Hvordan kommer jeg meg dit?

 

Akkurat n er jeg fornyd med ligger her. Jeg kan kjenne krusningene i vannet som forsiktig skvulper borti meg. Fle at jeg sakte men sikkert siver rundt om kring. Vannet er s kaldt, men jeg har lrt meg ikke kjenne det. Jeg har lrt meg ligger her flyte. Det er dette jeg kan. Her kan jeg ligge puste, helst stille, opp vannflaten.

 


 

Jeg har ikke lyst til svmme. Jeg er redd. Tenk om jeg ikke greier det, tenk om jeg ikke finner land. Hvor er land. Jeg kan ikke begi meg ut p reisen nr jeg ikke vet hvor jeg skal svmme, da er det bare flaks som kan redde meg. Hvis jeg begynner svmme mot et punket hvor land fles nrmest, og det ikke er der, er jeg redd for drukne. Jeg vet at land finnes, men hvor? Tenk om det blir for langt, tenk om utmattelsen kommer tar meg, da tror jeg ikke jeg klarer det mer. Jeg greier ikke forske p nytt. Jeg har svmt s lenge. Jeg er s sliten.

 

Om jeg skulle finne lysten og energien til legge ut p svm igjen, er jeg redd det blir min siste svmmetur. Og det er greit, men likevel, jeg hper jeg finner land. Det hadde vrt fint.

Lik posten om du nsker fortsettelsen ; )

20.01.2014

Sara Josefine ♥


English translation comes later ;*

Haircut, by me ✌

  • 06.05.2017, 23:21

Hi, where to start

  • 02.05.2017, 05:31

I told you guys i would tell you all a lot about my past and why i have done what i have done. Its i long time since then and a i have done a lot the last cople of weeks and months. I promise to come back and tell you all aboute it, but right now, i need to get ready for school. i cant sleep and if i finally do, i will never be able to get up again until midday. I keep my promisses, i least i like to think i do. Okey, talk to you later ;* Love you


- Sara Josefine ♥

Hei

  • 09.03.2017, 17:21

Hei dere, mine kjre flotte blogglesere.

Takk for at dere fremdeles stikker innom. Det er utrolig lenge siden jeg har vrt p her sist. Dere husker kanskje en av mine siste blogginnlegg s skrev jeg opp en del punkter p en liste med ting jeg nsket mestre. En av disse var blogge regelmessig. Jeg har siden den gang tenkt ganske mye. Ikke klart holde de standardene men tenkt mye p om det er noe som kommer til gjre meg mer lykkelig. En klok jente sa til meg her om dagen at kanskje vi skal bruke mer energi p godta den vi er enn strebe etter ett ideal vi tror skal gjre vr verden bedre. Akseptere den man er og leve livet deretter. Jeg har slitt veldig med dette de siste rene -  greie leve opp til det jeg har tenkt skulle gjre meg lykkelig. Kanskje nkkelen ligger i akseptere seg selv. Jeg tror det er denne veien jeg nsker g n.

Jeg har i lang stund holdt store deler av mitt liv og den verden jeg lever i hemmelig. Det har vrt ting jeg ikke har snakket noe om fordi jeg ikke har visst hvordan jeg skulle fortelle, eller hva jeg virkelig tenker. Jeg har ftt hjelp og er p bedringens vei, men det hadde vrt utrolig befriende fortelle. I tiden fremover nsker jeg sette meg ned gjre akkurat det. Skrive om hva som egentlig har vrt hverdagen min de siste rene. Det skal bli fint fortelle og jeg hper dere har lyst til lese.

Vi blogges snart ♥

Jeg vet ikke, vet du?

  • 10.02.2017, 19:25

Jeg sitter her p terrassen men noen venner. Vi drikker litt, vi prater litt og vi ryker litt. Ja, jeg har begynt rke. Ish. Hvorfor? Jeg vet ikke. Hode mitt den siste tiden har, eller egentlig di siste rene, vrt litt overalt hvor jeg ikke vet helt hva som er rett og galt. Hva som er sant og usant, og hva som er opp og ned. P mange mter er det er fint sted. Nesten som flyte p vannet og la det ta deg hvor som helst. Samtidig er det utrolig slitsomt. Det er ingen steder st, ingen steder ta en pust i bakken og det er ensomt. Her ute, p vannet, helt alene. 

Nr man er liten lrer man at man ikke skal lyve. Man skal ikke si stygge ting om andre og man skal dele lekene sine med de andre. Etterhvert nr du blir eldre lrer du at utroskap ikke er greit. Man lser ikke problemer med vold og at du stjeler ikke fra andre. Du lrer reglene. Etterhvert som rene gr ser du at alt er relativt. Mennesker kriger, folk lyver og noen stjeler for overleve. Ikke alle har blitt utdelt de samme kortene. Reglene blir mer og mer uklar og du m stille deg selv sprsmlet, hvem vil jeg vre? Hva vil jeg st for. Hvilken verden vil jeg leve i?

Jeg vet at jeg vil vre et godt menneske. Jeg vil at andre skal respektere meg for de valgene jeg tar og jeg nsker vre medmenneskelig. Men hvordan kommer jeg meg dit? Hva er en god handling. gi penger til en uteligger? Lyve for bestevenninnen din for bevare gaven av tillitt? Eller gjr du godt bare ved ta vare p deg selv, slik at du har det bra? Uteliggeren kan g direkte til en langer og bruke pengen p narkotika for s d fra skuddet. Bestevenninnen din som ba deg ikke fortelle videre at hun ble seksuelt misbrukt kan ta sitt eget liv fordi hun ikke klaret leve med at verdenen hennes ble snudd opp ned. Og vil det at du har det bra spre glede videre eller vil det endre deg til et egosentrisk vesen?

Hva er rett, hva er galt? Hva er opp og hva er ned? Hvor finner jeg svarene? Og trenger jeg finne de?

Jeg vet ikke, vet du?

Intervju? Hvorfor ikke?

  • 09.02.2017, 01:05

Dagen i dag har vrt en ganske bra dag. Det hadde jeg ikke trodd nr jeg vknet i dag morges. Jeg forsov meg til skolen og kom meg ikke til noen timer. Jeg strevde flt med komme meg opp av sengen og lg lenge bare tittet ut av vinduet. Men, hadde en avtale kl. 13:15 s da var det bare komme seg opp. For en stund siden fikk jeg en Mail, gjennom blogg-mailen min, hvor jeg ble spurt om bli intervjuet. Jeg var litt skeptisk frst og lurte p om dette var serist. Litt skremt ogs men hvorfor ikke? Vi mailet litt frem og tilbake fr vi avtalte et mte i dag.

Han studerer sykepleie og intervjuet var en oppgave for skolen. Det er et eksempel p et intervju som kan bli gjort nr man er p sykehus (hvis jeg forsto han riktig). Jeg spurte han om hvorfor meg, og han fortalte meg at det faktisk var en ganske morsom mte han fant meg p. Han fant meg nemlig p Tinder. Derfra gikk han videre til instagramen min som ledet han videre til bloggen. Google translate ble flittig brukt og han leste deler av bloggen. Han fant meg interessant og tok derfor kontakt. Jeg ble fortalt at han spesielt likte rligheten min og hvordan jeg skrev (alltid s hyggelig hre), og da skjnner jeg ogs hvorfor han nsket intervjue meg. Sprsmlene var nemlig ganske personlige og private. Noe som ikke er noe problem for meg. Jeg har ingenting imot fortelle. Vi er alle bare mennesker.

Det var et hyggelig mte at interessant intervju. Etterp tuslet vi bare rundt og jeg viste han hvor skolen min l. Der mtte vi p noen venner av meg og turen gikk videre til en cafe. Veldig hyggelig.

Dagen ble avsluttet med en treningskt, digg!

Hvordan skal jeg leve livet?

  • 06.02.2017, 23:21

Hei dere, lenge siden sist!

Jeg har trengt litt tid til komme meg inn i livet i Barcelona. Det er vanskelig balansere livet. Hvordan jeg skal prioritere skole, trening, venner og bloggen.

Sist uke (ikke den som var men forrige) var jeg kjempeflink til trene. Jeg trente hver dag, tte dager i strekk. Det fltes utrolig bra og det er noe jeg nsker fortsette med. Mot slutten av tiden min som svmmer trente jeg mindre og spiste mer. Nr jeg sluttet karrieren ble det ikke mye bedre. Jeg tror jeg har lagt p meg ca. 15kg de siste rene. Jeg er ikke komfortabel i min egen kropp og savner s mye den kroppen jeg hadde. Stolen jeg har begynner egentlig bli litt for liten men det er ikke bare bare bytte stol. Man venner seg til hvor brei man er og hvilke pninger man kommer seg gjennom, bytte blir en tilvenning i tillegg til at jeg ikke vil erkjenne nederlaget. bytte stolen blir bare feil. Den siste uken har jeg ikke trent noe, men mye p grunn av at jeg har vrt fire dager i Berlin (mer om det senere). Nr det er sagt s er makten i mine hender og jeg er den eneste som kan gjre noe med det. Oppskriften er enkel - vr aktiv og spis bedre. Dette er definitivt noe jeg vil prioritere!

Snart nrmer jeg meg en mned i Spania og jeg fler ikke jeg har hatt den fremgangen jeg nsker. Det er superflinke lrere p skolen, men man m gjre arbeidet ogs. Hjemmelekser er ndvendig. Jeg er her fordi jeg vil lre sprket. Tenk s kult kunne spansk. Jeg sa til mamma fr jeg reiste at jeg skulle komme tilbake og snakke flytende spansk. Hun var noe skeptisk og mente det blir vanskelig. Hun har rett i det, men jeg skal motbevise henne. kunne snakke spansk str p bucket listen min - og spansk skal jeg kunne!

Ogs er det jo dette med vre sosial. Man lever ikke livet alene men gr stien med menneskene rundt seg. Det er s mye fint man kan se oppleve, som i dag. Jeg tok turen med en venninne av meg til en nydelig park, Parc de la Ciutadella. Det var da det gikk opp for meg at jeg m se mer, bevege meg lengre enn mellom skolen og residensen, og gjre det med venner. De beste dagene er de jeg opplever med menneskene rundt meg.

Sist men ikke minst bloggen. Jeg elsker skrive og lese. En av de strste gledene med blogge er ha en egen dagbok liggende som man kan ta opp se p nr tid man vil. Ta vare p minnene i bilder og tekst. Denne opplevelsen er definitivt noe jeg nsker kunne se tilbake p. 

S, hvordan skal jeg kombinere disse? Jeg tenker trening hver dag, blogg nesten hver dag og lekser og sosialt liv annen hver dag. Ogs kan man jo kombinere! I morgen starter jeg dagen med terning fr skolen, etterfulgt av piknic som skolen arrangerer med masse flotte folk. Jeg hper jeg mestrer livet fremover slik jeg nsker - wish me luck! ♥


Fine Hanna - glad i d ♥

Lunch Date

  • 22.01.2017, 00:42

Hola! Jeg fler meg bedre, ikke helt frisk enda men tror ikke jeg har feber. N er det bare litt hodepine, tett nese og mangel p smakslker. Alle var ute i gr men jeg ble hjemme. Ikke gy dra ut nr du ikke fler deg bra, spesielt i ny by. Jeg tenkte jeg skulle dra ut neste helg men s har det dukket opp en mulighet om dra til Madrid. Jeg dro p lunch med en venninne i dag. Hun bor i vertsfamilie s jeg ser henne ikke like mye som de p residensen. Utrolig koselig med lunch da. Hun nevnte at hun skulle til Madrid denne helgen og n ser vi p muligheten om jeg kan vre med. Hadde vrt utrolig gy.

N sitter jeg bare venter p at vasken min skal bli ferdig. Jeg har aldri vasket klr fr. Haha. vi har vaskemaskinen vr i kjelleren s jeg fr ikke gjort det hjemme. Kanskje litt drlig planlegging begynne s sent men jeg visste ikke at det tok s lang tid. Det er hele 50 minutter til fr den er ferdig. Det fr bli en til episode med Dexter p meg da. Vi blogges ♥

Morgen

  • 18.01.2017, 14:11

God morgen. Jeg tror kroppen har blitt bra sliten av at jeg ikke tar hensyn til at jeg er syk. Jeg kjrer p og gjr alt jeg ville gjort om jeg ikke var syk. I dag sa den ifra. Nr vekkerklokken ringte og fortalte meg at det var p tide st opp, gikk det ikke, kroppen sa nei. Jeg sov videre og vknet ikke fr n, jeg har sovet i over 13timer. Jeg merker jo at jeg har sykdom i kroppen, hver ting jeg gjr er mer anstrengende og jeg fr puls. Jeg fr vel bare bruke resten av dagen p slappe av s fr vi se hvordan morgendagen blir. Uff, det er kjedelig vre syk.

La primera semana

  • 16.01.2017, 21:46

// I sammarbeid med EF - Education First

Akkurat n har jeg Planez av Katelyn Tarver p rene mens solen skinner meg i ansiktet gjennom soveromsvinduet. Jeg m si det fles utrolig bra vre her. Jeg skrev i et av mine frste innlegg her nede at jeg gledet meg til en uke var gtt og jeg fikk bena mer under meg. Vel, frste uke er over. Med det tenkte jeg komme med litt av mine tanker, frsteinntrykk og hvordan jeg har det her i Barcelona.


Krus jeg fikk nr jeg kom. Syns det var veldig fint og koselig ♥

Residensen (studenthjemmet)
EF tilbyr tre alternativer til bolig. Du kan bo i vertsfamilie, eller p residensen i singel eller dobbeltrom. Jeg bor p residensen med singelrom. Faktisk i akkurat samme rom som Sarah, venninnen min som var her fr meg. Her bor ogs Lydia. Hun er en del av EF-temaet og den vi gr til om vi trenger hjelp her p residensen. Hun er ogs p skolen s vi kan n henne der. Bl.a. er det henne du snakker med om du ikke trives med boordningen din, hun tar det videre og EF gjr det de kan for ordne en bedre lsning. Dette har de vrt veldig nye p at vi ikke m vre redd for fortelle - vi m gi beskjed om det er noe som ikke stemmer, slik at de kan hjelpe. Jeg bor i et rom med passe strrelse. Det er absolutt ikke stort, men jeg syns det er koselig jeg. Det er en seng, et vindu, skrivebord, kjleskap, vask og skap. Noe rotete kan det bli, men det tror jeg ikke har noe med plassen gjre. Det er jo like rotete hjemme. Ellers deler man bad med resten av de som bor i etasjen. Eller, de andre gjr det. Er du s kul som meg, og ruller p hjul, fr du bruke handicapbadet. Siden det bare er meg som er en wheelie for yeblikket, har jeg det helt for meg selv. P residensen er det ogs frokost inkludert, ellers lager vi mat i kjkkenet.
Jeg liker meg veldig godt med bo her. Det er nrt skolen og ligger sentralt til. Busstoppet er ikke langt unna, det gr mange busser og jeg kommer meg p alle. Det er digg det! Ellers elsker jeg vinduet. Som sagt er det s deilig kunne pne vinduet p morgenen og se ut. Det er en av mine favoritting med bo her.

Venner og samhold
Jeg husker en av mine bekymringer var om jeg ble f noen venner her hvor jeg kjente ingen. Dette hadde jeg ikke trengt bekymre meg for. Du blir tatt godt vare p av EF nr du kommer og spesielt frste dagen. Da mter du andre som er ny akkurat som deg og kommer lett i kontakt med folk. Drar du til Barcelona p sprkkurs er jeg sikker p at du finner deg venner. Alle er s sykt hyggelige og imtekommende, elever som lrere. Det er folk fra hele verden og aller er forskjellige. Jeg er helt sikker p at hvem som helst finner noen de trives med, med mindre man gr inn for vre alene. Jeg fler jeg kommer overens med mange og har ikke vanskelig for finne noen gjre noe med. Og hvis du skulle slite med finne noen vre med s arrangerer EF aktiviteter hver uke. Noen aktiviteter koster litt, noen lite og andre er gratis. Meld deg p noen av disse og du vil komme i kontakt med nye mennesker. En av aktivitetene er bl.a. noe som heter velkomstdrink. Det er hver mandag og det er for alle. Da drar Jose ut med elevene, som vil vre med, til en klubb hvor EF spanderer en drink. Dette er spesielt for at de nye elevene som kommer p mandager kan bli kjent med folk, nye som gamle studenter. 

Skolen
P frste skoledag ble vi fulgt av Lydia til skolen (hvis du bor p residensen). Der ble vi tatt imot og vist litt rundt fr vi tok en kartleggingsprve for finn ut hvilket niv vi l p. Dette gjr de for at du skal komme i den rette klassen og f den beste lringen. Jeg ble enig med lreren at jeg skulle begynne p begynnerstadiet, A 1-1. Jeg husker s godt hvordan jeg gjennom alle timene mine med spansk i skolen flte at jeg hang etter. N fler jeg ikke det lengre og det fles s bra. Jeg kjenner jeg lrer utrolig mye mer og trr snakke i klassen. Underveis tar man tester for finne ut hvilken klasse man passer best i slik at man utvikler seg p best mte. I timen snakkes det bare spansk. Hjelp tenkte jeg frst, men det har gtt overaskende bra. Vi lrte tidlig hvordan man spr hva et ord er eller fortelle at man ikke forstr. Dessuten det er jo slik man lrer, ved snakke sprket. Og lrerne er helt fantastiske. De er morsomme og avslappet. Jeg spurte for eksempel om jeg kunne f lre et banneord p spansk her om dagen. Selvflgelig kunne jeg det. Joder - der betyr faen, eller fuck. Det er ikke noe jeg ser for meg mine gamle lrere ville lrt meg. For si det snn. Lrerne her er kjempekule og tlmodige. Du kan sprre dem om det samme ordet om og om igjen uten at det er noe problem.


Jeg tror dere har skjnt det allerede men jeg er veldig fornyd med valget om komme hit. Jeg er allerede bevisst p hvor mange uker jeg har igjen og begynner nesten n tenke p hvor kjipt det blir dra hjem. Jeg fler det virkelig p meg at jeg blir f venner for livet her og at oppholdet bare blir bedre og bedre. Tenk det, om fem mneder snakker jeg spansk, er s mange erfaringer rikere, har venner med meg videre og s mange gode minner i ryggsekken - man kan ikke sette en prislapp p det.

Er det mulig f trene eller?

  • 16.01.2017, 00:08

Dere husker jeg fortalte dere om dette treningssenteret jeg er medlem p som koster litt for mye? Ja. Etter ha slvet hele dagen i dag tenkte jeg det skulle bli godt dra trene litt. De har et stort fint basseng jeg tenkte var fin trening m med litt sykdom i kroppen. Jeg kommer dit og hper armbndet mitt skal funke p heisen slik jeg var blitt fortalt forrige gang jeg var der og vi brukte alt for lang tid p den dumme heisen. Selvflgelig gjorde det ikke det. De sa at legitimasjonen min ikke var bra nok. Nrtid var frerkort eller bankkort ikke bra nok? Tydeligvis trenger de pass. Okei, s fr hun bare hjelpe meg ned med heisen denne gangen ogs da. Jeg kommer meg ned og skifter. P tur ut blir jeg litt pinlig berrt fordi jeg glemte ta med meg noen klr jeg kunne ha over badedrakten og jeg m, siden jeg ikke kan ta trappen som alle andre, gjennom omrdet hvor folk trener styrke og kondisjon. Jeg manner meg opp og tenker: drit i det, drit i dem. S da ruller jeg der da, men hndduken rundt meg og finner en fyr som jobber p senteret og kan hjelpe meg opp. Selvflgelig snakker han ikke engelsk men forstr hva jeg vil. Han tar turen opp til resepsjonen for f hun som jobber der til pne heisen gjennom computeren. Jeg venter 5 minutter og ser plutselig hun komme ned trappen og til heisen. Noe unnskyldende forteller hun meg at senteret stenger om 10 minutter. 10 MINUTTER! Kdder hun med meg eller? Hvorfor i alle dager fortalte hun ikke meg det i utgangspunktet? Selvflgelig kunne jeg sjekket dette selv fr jeg kom. Men jeg gjentar: hvorfor sa hun ikke noe nr hun hjalp meg ned nr jeg kom? Igjen m jeg rulle den, enda mer, ydmykende turen, halvnaken, gjennom treningssenteret. Gjett om jeg var irritert! 

P turen hjem rullet jeg og bannet stille for meg selv. Det er ikke dette jeg har betalt 82 euro i mneden for. Jeg nektet ikke f trent s da tok jeg meg en "joggetur". Jeg kom meg opp p rommet og kastet p meg en treningst-skjorte. Da ble det litt svetting p meg likevel og kvelden ble ikke s ille likevel. (Sett bort ifra at det ikke var noe varmtvann i dusjen nr jeg kom hjem. Haha, livet ass) 



 

Lykkelig

  • 15.01.2017, 19:07

Barcelona er virkelig vakker. Jeg tok min frste tur ned til stranden i gr. yeblikket jeg gikk ut av bussen, flte vinden i hret og solen i ansiktet, kjente jeg meg lykkelig. Det var da det gikk opp for meg at jeg virkelig er her. Her i Barcelona! Jeg har ikke hatt det lett de siste rene og jeg hper s inderlig at dette ret blir bedre. At Barcelona var et godt valg og at jeg vil oppleve et av mitt livs strste eventyr. At jeg vil se tilbake p dette halvret og fle en smerte i hjerte av savn over en fantastisk reise. Akkurat der og da, nede med havet - fltes det slik.























Sara Josefine

Hei! Mitt navn er Sara Josefine, jeg er 21 r, 95er. Jeg liker lese, se p Greys Anatomy, har dysleksi, fasinerer meg for menneskelig adferd, er en kjrestefri hpls romantiker, avhengig av sukker og hater ta feil...ogs ja, s er jeg lam. For kontakt: sarajosefine.blogg@hotmail.com

Search

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no