Sara Josefine

The day everything changed

  • 07.07.2014, 22:40

Over fem år har gått siden dagen jeg lå i badekaret og merket at jeg ikke kunne bevege på beina. Mange lurte på hva som hadde skjedd for at en aktiv jente som meg plutselig ikke kunne gå. Forklaringer kom det og avisartikler ble trykket, men en mer detaljert historie har jeg aldri fortalt. Nå tenkte jeg å fortelle min historie gjennom min øyne:

 

Det hele begynte en November morgen. Jeg stod opp tidlig den dagen fordi det var morgentrening som sto først på dagsplanen. Det var en fin dag og humøret var på topp. Vi hadde bare måneder før fått en flunkende ny svømmehall. Etter å ha pendlet en halvtime til og fra trening 4 ganger i uken i 2 år, føltes det ganske deilig å slippe avstanden, for ikke å snakke om hvor deilig det var med et nytt anlegg. Jeg husker varmtvannsreguleringen i de gamle dusjene var helt ødelagt, enten var vannet glo varmt eller så var det iskaldt, uansett så måtte du hoppe inn og ut av dusjen. Nå hadde vi fått et helt nytt treningsanlegg og bassenget føltes deilig. Jeg svømte ferdig programmet og var en av de siste ut av vannet. Man skulle nesten tro jeg hadde en liten form for sjette sans der og da. Jeg husker at jeg snudde meg mot bassenget og beundret det, tenkte på hvor deilig det var å være der, nesten som om jeg visste at det var siste gangen jeg skulle få gjøre det jeg elsket, og jeg hadde rett. Det kom til å bli veldig lenge til jeg kom tilbake som svømmer, det var nesten som om jeg tok farvel.

 

Jeg var sent ute og småløp til skolen, skolen ligger bare 100 meter unna men når man må opp og ned en bakke, med både svømmesekk og skolesekk på ryggen, går det ikke så lett. Jeg stormet inn i klasserommet men læreren var heldigvis ikke kommet enda, som tatt med i beregningen, hun pleide være litt forsinket. Jeg satt meg ned og skoledagen starten bra, jeg småpugget på samfunnsfag i hodet. Vi hadde prøve i rettssystemet i Norge den dagen og jeg fulgte egentlig ikke så godt med i timen. Smertene kom så smått ikke før i andre time. Det verket i korsryggen og jeg tenkte ikke annet enn at det var smertene som fulgte med å ha fått sportsmassasje dagen før. Jeg hadde aldri vært hos massør før og visste ikke hvordan det skulle kjennes, men visste at man kunne føle seg litt stiv og støl dagen etterpå. Jaja tenkte jeg og lot det bare være. Etterhvert som dagen gikk ble det bare verre og verre. Det begynte å bli litt for mye for meg og jeg gikk til mamma som jobbet på skolen min. Jeg fortalte om ryggsmertene og at jeg ønsket å dra hjem, men vi ble enige om at jeg skulle fullføre samfunnsfagsprøven som jeg hadde i neste time. Jeg gikk til klasserommet og stålsatte meg, jeg hadde øvd godt til denne prøve og jeg skulle ta den. Det var fremdeles friminutt når jeg kom til klasserommet, og jeg husker at jeg la meg ned på bokhyllene vi hadde bakerst. Jeg hadde ganske sterke smerter og prøvde bare å finne en stilling som gjorde mindre vondt. Det eneste som hjalp var å ligg på ryggen med knærne opp og bena ned slik at korsryggen kom nærmere flaten jeg lå på. Smertene roet seg litt og jeg lå bare der og fokuserte på å puste rolig inn og ut, den minste lille bevegelse gjorde smertene verre. Noen minutter var gått og jeg var helt i min egen verden, den neste jeg hørte var læreren som nesten ropte på meg over klasserommet "Sara ka e det du driv med!", friminuttet var ferdig og alle hadde satt seg uten om meg, jeg lå fremdeles oppå bokhyllene. Jeg stavret meg ned fra hyllene, unnskylte meg, og satte meg ned. I normale omstendigheter hadde jeg sikkert syntes at det var veldig flaut men jeg var ikke tilstede, jeg fokuserte bare på smertene. I en døs tok jeg prøven og gjorde mitt beste. Når jeg var ferdig leverte jeg, sa stille at jeg var dårlig og at mamma skulle kjøre meg hjem. Jeg gikk tilbake til pulten min, plukket opp sekken og gikk ut av klasserommet, det var siste gangen vennene og klassekameratene mine fikk se meg gå.

 

Mamma kjørte meg hjem og vi forventet å komme til et tom hus, men søsteren min var hjemme. Hun gikk videregående skole og var hjemme i en ekstra fritime den dagen.Når jeg tenker på det i ettertid er jeg sjeleglad, tenk å ligge hjemme alene på gulvet uten å kunne bevege på bein og bare vente på at noen skulle finne meg. Etter at mamma hadde dratt satte vi oss ned i stuen. Det var da tårene begynte å renne, det gjorde så vondt. Jeg er en stolt person og liker ikke at andre ser meg gråte. Jeg hadde klart å holde ut til jeg kom hjem, men da brast det. Søsteren min tenkte at et varmt bad kunne hjelpe på smertene. Hun tappet i badekaret og hjalp meg oppi. Frem til dette punktet kan jeg ikke huske å ha hatt noe problem med å gå, men jeg husker jeg gikk krokrygget som en gammel dame fra stuen og til badet. For å distrahere meg hadde søster min satt frem en av yndlingsseriene mine på en datamaskinen ved siden av meg. Jeg hadde lagt der i bare få minutter når smertene var borte og jeg merket at noe var galt. Bena mine lå i en så rar stilling, eller for å si det rett ut, så lå jeg der på skrevs i en slags fødestilling. Dette var jo litt merkelig og jeg forsøkte å bevege på beina. Jeg forsto det ikke, hva skjedde, var jeg blitt dum? For det var slik jeg følte meg, dum. Hadde jeg glemt hvordan jeg skulle bevege på meg? Det skal jo ikke være mulig å plutselig ikke kunne bevege på kroppen uten å ha falt eller gjort noe som kunne skadet meg. Jeg forsto det bare ikke, det var ikke mulig?Så jeg tok armene og løftet opp det ene beine, jeg fokuserte på å holde benet oppe med hjernens kraft og slapp taket med armene. Plask! og foten datt rett ned i vannet igjen, vannet sprutet alle veier og pcen slapp ikke unna. Nei nei nei, tenkte jeg. Jeg har ødelagt pcen, hva vil mamma og pappa si? Fortvilt ropte jeg på søsteren min som var på tur ut ytterdøren. "Dadda du må kom, æ har spruta vann på pcen!". Søsteren min kommer stresset og nok så irritert inn døren. Hun var allerede sent ute til skolen og kom til å komme for sent om hun ikke kom seg ut døren snart. I frustrasjon og all hast klappet hun vilt på pcen men en håndduk. Jeg lå i badekaret og var redd for hva jeg skulle si til foreldrene mine. Tenk om jeg har ødelagt pcen, den koster jo flere tusen. Etter en stund når tankene hadde klart å summe seg litt, forsto jeg jo at pcen kanskje ikke var det største problemet. Jeg kunne ikke bevege beina mine, dum eller ikke, det gikk ikke. Noe skeptisk og flau sa jeg til søsteren min "eee, dadda, æ kan ikke beveg på føttern mine". Fokuset forsvant helt fra pcen og hun slenger den fra seg på badebenken. Går bort litt badekaret og sier "e du sekker?" og ser forvirret ned på bena mine som er helt livløse. Jeg selv skjønner ikke situasjonen og prøver på nytt å bevege en muskel. Igjen er det ingen bevegelse å se. "Ja, æ e sikker" svarer jeg. Vi ser fortvilt på hverandre, det er et faktum, jeg kan ikke bevege på beina.

 

De aller fleste spør meg "ble du ikke redd?" og svaret er nei. Jeg var egentlig ikke redd. Jeg var tretten år, hadde så vidt hatt større problemer enn at mamma ikke lot meg være ute til lengre en klokken 10 på kvelden, jeg forsto ikke alvoret. Aldri streifet tanken meg at jeg nå var lam for alltid. Det hadde kommet så fort og slik hadde jeg tenkt at det skulle forsvinne, på få sekunder. Jeg skulle jo bare en liten tur på sykehuset hvor de skulle fikse det og jeg skulle hjem dagen etter. Men slik ble det altså ikke.

 

Søster min holdt roen og sa stille og rolig at hun bare skulle ringe mamma. Hun gikk ut døren og kom tilbake litt senere. Hun fikk mamma til å ringe legevakten. Hun selv var bare atten år og skjønte at jeg ikke skulle bare en svipptur innom sykehuset, hun var redd og ønsket at mamma skulle ringe akutten. Allikevel beholdt hun masken og viste meg ikke skrekken hun følte når hun kom inn til meg på badet igjen. Hun kom inn til meg med humøret på plass og hjalp meg opp av badekaret. Sykebilen var jo på tur og jeg ønsket ikke at de skulle se meg naken. Det krevde litt energi og noen forsøk men omsider fikk hun slept meg opp og satt meg på en krakk. Hun ser på meg og spør om jeg sitter og at alt er ok. Jeg har selvfølgelig aldri vært lam før og har aldri hatt problemer med å sitter på en krakk, jaja svarer jeg, null problem. Hun skal akkurat til å snu seg å fikse noe før hun får med seg i sidesynet at ansiktet mitt endres raskt til et skremt og skrekkslagent et. Jeg faller bakover og er på tur til å slå hodet i gulvet, søster min er lynrask og snapper meg opp før jeg dundrer i gulvet. Magemuskler vett du, det eide jeg ikke lenger. Det var ikke bare bena som ikke funket, men støttemuskulaturen var fraværende. Fra nå av fikk påkledningen skje på gulvet. Jeg hadde akkurat fått på meg nok med klær til ikke å bli forlegen før mamma og ambulansefolkene ankom huset. De også holdt ansiktene i rolige folder og røpet ikke sin redsel. Vi hadde det nemlig litt travelt. Når man ikke vet årsaken til en lammelse kan den krype oppover, jeg var nå lammet til brystet og det neste kunne være lungene. De kom inn med en båre og spurte meg noen kjappe spørsmål. De spurte om jeg kunne bevege beina og om jeg følte at de tok på dem. Jeg svarte at det eneste jeg kjente var prikking i tærne og magen. Slik prikking som når du har lagt på armen og den sovner. De flyttet meg over i båren og inn i ambulansen, derfra gikk turen til akuttmottaket på Fauske. Jeg ble rullet inn på et rom og fikk de samme spørsmålene. Legen pratet litt med mamma, søsteren min og ambulansefolkene men de fant raskt ut at jeg skulle til Bodø på sykehuset.

 

Søsteren min måtte på jobb, fikk ingen til å ta over skiftet sitt, og mamma skulle hjem for å hente ting til oppholdet på sykehuset. Hun fortalte meg at vi mest sannsynlig kom til å være der over natten, selvfølgelig kom vi til å være der lengre, men hun ville ikke skremme meg. Uvitende som jeg var tok jeg det helt med ro, jeg snakket i det vide og det brede om yndlings serien Grey`s anatomy og tenkte at det måtte være noe en ung ambulanse personell måtte interessere seg for. Når vi nærmet oss byen slo hun sirenene på. Hun sa til meg at jeg ikke skulle være redd men at de bare skrudde de på for å komme lettere gjennom byen.

 

Vi kjørte inn på akuttmottaket i Bodø. Det første jeg så når de løftet båren ut av ambulansen var min kjære tante. Jeg kunne se at hun forsøkte å tørke vekk tårene og hente frem et smil. Jeg spurte henne noen dager senere hvorfor hun gråt og hun svarte "jeg som har jobbet som sykepleiere vet nok til å skjønne et det er alvorlig men ikke nok til å vite hvor alvorlig". Hun forsto alvoret. Jeg ble kjørt inn på sykehuset og inn på et undersøkelsesrom. Tante var sammen med meg helle tiden og mamma kom bare litt etter. En lege undersøkte meg og spurte de samme gamle spørsmålene, "kjenner du dette", "kan du røre på tærne", og "hva skjedde". De skjønte raskt at det ikke var mye å gjøre en å ta en MR og se om de fant noe på den. Jeg pustet og var i godt humør, så situasjonen var ikke kritisk og de kunne vente til neste dag med å sende meg i MR. Men de satte meg på overvåkningen og jeg ble festet til apparater som viste hjerte- og pusterytmen. Jeg fikk heller ikke lov til å spise og måtte faste til neste dag. Den kvelden fikk jeg beskjed at de trodde det mest sannsynlig var guillain-barré. Det er en sykdom hvor myelinvesken i ryggmargen tørker ut og nerveimpulser kan derfor ikke gå gjennom ryggmargen. Det er 80% sjanse for å bli helt frisk etter denne sykdommen og vi ble derfor veldig glade og jeg var optimistisk. Tanken at jeg skulle bli lam for alltid hadde enda ikke slått meg.

 

Natten kom og jeg la meg for å sove. Det tok si tid med lydene fra apparatene, men etter litt tid fikk kroppen roet seg. Jeg var i en tilstand mellom våken og sovende når jeg hørte at maskinen som registrerte pusterytmen min begynte å pipe. Det var en lav piping, men høy nok til at sykepleieren som satt i naborommet å "passe" på meg, hørte den og kom ut for å sjekke. Hun pratet med lav stemme til mamma og roet henne med at den av og til begynte slik fordi den ikke alltid får med seg hvert åndedrag. Jeg husker at jeg fokuserte på å puste i et normalt tempo og ville ikke være til bry, jeg kunne høre uroen i mammas stemme og jeg ville berolige henne.

 

Neste dag kjørte de meg opp i andre etasje for å ta MR. De sa det bare var for sikkerhet skyld siden de var ganske så sikre på at de va guillaim-barré, hvis det var dette skulle bildene vise en vanlig ryggrad uten noe "forstyrelser". Jeg fikk beskjed om at det bare ble å ta ca. 15 minutter, men jeg ble liggende der i 1time og 30 minutter. Jeg ante ikke hvor lenge jeg hadde ligget der, men hørte på musikken på ørene og prøvde å ikke bli gal av den blendende hvite boksen. Grunnen til at det tok lengre tid enn forventet var fordi bildene ikke var som de skulle. I ryggmargen var det hvit/gråe områder som ikke skulle være der. De hadde måttet få opp en spesialist på området for å finne ut av hva det var.  Jeg hadde altså ikke guillaim-barré, men min diagnose ble transverse myelitis. Det er en betennelse i myelinlaget som ligger mellom og rundt nervene i ryggraden. Betennelsen forsvinner etter hvert med medisiner men det kan forekomme skader. Hvis myelinen er skadet og ikke fungerer som den skal, kan ikke nerveimpulser komme gjennom ryggmargen og ned til musklene. Derfor kan man bli lammet av sykdommen. Beskjeden jeg fikk var at vi måtte bare vente. Vente å se til betennelsen var borte for å finne ut om nervene og myelinen hadde klart seg.

 

Som dere sikkert skjønner ble jeg aldri "frisk" igjen, jeg fikk aldri tilbake funksjonen i bena eller mage/rygg. Jeg er nå lam fra TH5-TH6 som gjør at jeg ikke kan bevege på beina og har liten til ingen funksjon i mage og ryggmuskulatur. Hvorfor jeg fikk betennelsen vet vi ikke, men det er ikke noe vi kunne gjort annerledes for å forhindre det. Det er en ganske sjelden sykdom og det er mange teorier om hvorfor den oppsto men hos meg vet de ikke hvorfor.

 

 

Et spørsmål som ofte går igjen er: hvordan reagerte du og hva tenkte du når du skjønte at du var lam for alltid? Dette er et litt vanskelig spørsmål å svare på fordi jeg fikk aldri den beskjeden. Jeg fikk beskjed om at jeg skulle vente, og vente gjorde jeg. Tingen er bare at jeg hadde en annen oppfatning av "å vente" enn de rundt meg. For meg var det ikke en mulighet at jeg var lam for alltid, den tanken hadde enda ikke slått meg. Jeg fornektet det ikke, det var bare ikke noe jeg så på som mulig. Jeg ventet og ventet. Det eneste jeg brukte tiden min på var å spise og se på serier. De rundt meg hadde vel skjønt det etter et par måneder, men jeg tror ikke de hadde hjerte til å si det til meg. Det gikk over to år før jeg kom meg opp fra sofaen og gjorde noen annet enn å leve inni en verden på tv-skjermen. Jeg hadde lyst å begynne å svømme igjen, ikke fordi jeg hadde gitt opp å skulle gå igjen, fremdeles tenkte jeg at dagen skulle komme hvor jeg kunne bevege på beina, men jeg elsker å svømme og hvis jeg skulle ha en sjanse til å være god å svømme når jeg ble funksjonsfrisk måtte jeg trene. Det var tungt å vær tilbake i svømmehallen igjen. Svømmingen var det som var tøffest å "miste". Det begynte med 3 treninger i uken, men etter å ha vært på oppstartsleir i Boden om sommeren var jeg tilbake til 6 treninger i uken og trente sammen med de andre. Den høsten begynte jeg på videregående og gikk idrettslinjen. Jeg begynte å leve igjen. Jeg hadde noe å stå opp for om morgenen. Tiden før hadde bare gått i en evig rundgang hvor jeg sov dro på skolen og kom hjem til sofakroken mens jeg ventet. Høsten jeg begynte å svømme igjen var et vendepunkt og jeg begynte å leve et liv hvor jeg ikke ventet på å bli "frisk" slik at jeg kunne fortsette livet mitt, men et liv hvor jeg begynte å leve med de forutsetningene jeg hadde. Jeg tenker fremdeles at jeg skal gå igjen men forskjellen er at jeg ikke venter på det lengere. Jeg lever det beste livet jeg kan med det jeg har og akkurat nå kan jeg si at jeg lever livet til det fulle. Jeg er på treningsleir med herlige folk og gjør det jeg syns er best i verden. I sommer skal jeg være i Danmark, Drammen og Mallorca for å gjøre meg klar til å delta i EM for funksjonshemmede i Nederland. Jeg er mer giret enn noen gang på å svømme bra og jeg gleder meg til hva livet har å by på.



Følg meg gjerne på Facebook; Sara Josefine

- Sara Josefine ♥

Malin

07.07.2014 kl. 23:10
Wow, det står respekt av å fortell din historie Sara! Veldig fint og sterkt. Du e rett og slett rå! Imponert over kor sterk du e, stå på videre. Klem<3

Ellen

07.07.2014 kl. 23:27
Sterk historie! Jeg fikk gåsehud og klump i halsen. Du har et flott budskap: Ikke gi opp! Lykke til videre!

Ingrid

07.07.2014 kl. 23:31
Forbilde nr. 1 <3

Martine Mo Sandnes

07.07.2014 kl. 23:37
Sara - æ digge dæ! Trur du vet det, men æ sir det gjerne igjen. Det e veldig mange rundt dæ, inkludert mæ, som ser opp tel dæ på grunn av den styrken du har vist de siste åran. Du e rett og slett helt rå. EM bli superbra, æ skal følge med! Stoooor klem fra mæ

Malinn Reinertsen

07.07.2014 kl. 23:37
Wow, dette var en sterk historie! Du er god, og fortjener respekt for å ha delt den! Du er en utrolig sterk person, svært imponert over deg! Sta på og nyt livet!

Malin

07.07.2014 kl. 23:40
Så mange hjerta og klæmma til dæ!! Du e den råeste, beste og mest suverene person æ veit om Sara!! Et røranes og godt innlegg:) takk for at du skrev det<3 og lev det gjør du, mer enn noen andre æ kjenn!

Gla i dæ, klæm Malin *verdens mest stolte søskenbarn*.

Margrethe

08.07.2014 kl. 00:31
Huska den dagen for 5 år sia som om det va igår. Så stolt av dæ Sara❤

Tina

08.07.2014 kl. 00:40
Så utruli sterk historie, og sterkt av dæ å del den! Du e heilt fantastisk <3 Løkke te på EM, glad i dæ :*

Karianne

08.07.2014 kl. 00:46
Du e et stort forbilde! <3

Julie

08.07.2014 kl. 01:55
Fantastisk bra skreve Sara! Å en utruli sterk historie.

Du e et stort forbilde!<3 stå på vidre!

08.07.2014 kl. 08:22
Dette var sterk lesing Sara. Sitter og griner....for ei utrolig sterk og flott jente du er!

Linda E

08.07.2014 kl. 08:28
Dette var sterkt gjort av deg. 😀 masse lykke til i livet og i svømmehallen 😀

Lill

08.07.2014 kl. 09:16
Du e ei sterk og flott jente, du imponerer ! Takk for at du deler, og lykke til videre :)

08.07.2014 kl. 09:39
Du e så utroli tøff!

Kari

08.07.2014 kl. 09:49
Utrolig sterk historie du forteller Sara. Husker også godt den dagen Cecilie kom hjem og fortalte hva som hadde skjedd. Ble så glad da jeg hørte at du var begynt å svømme igjen. Stå på videre, livet ligger foran deg med masse muligheter.

Minni

08.07.2014 kl. 09:55
Du er god Sara, så god og så flink. Nå fikk du frem mange tårer hos meg! Glad jeg ble kjent med deg jeg, snuppa:))) Blir en kooonge sommer med deg.

Amalie

08.07.2014 kl. 10:24
Du e helt fantastisk! Tøff, sterk og så utrulig god. Heie så masse på dæ Sara, storstor klem <3

Maria Altmann

08.07.2014 kl. 11:18
Du e bra utrulig Sara! Så stolt av dæ og glede mæ til å være med dæ resten av veien<3

Ingrid

08.07.2014 kl. 12:15
Du e såå utrulig tøff og sterk! Stå på videre ❤️

Ola

08.07.2014 kl. 12:57
Ekstremt imponerende hvordan du står på etter dine opplevelser. Du er virkelig et forbilde for mange. Jeg kommer til å heie på deg og følge bloggen om hvordan svømmingen går.

Adriano Melai

08.07.2014 kl. 13:41
Wow! Jeg har stor respekt for deg og historien din. Dette var rørende og tankevekkende! Jeg kjenner deg åpenbart ikke, men en av mine venner hadde delt innlegget ditt og jeg bestemte meg for å komme innom og lese det fordi overskriften fikk meg til å ville gjøre det! Du er utrolig sterk og positiv. Kjempe bra budskap. Dette burde få oss alle til å innse at vi har det så mye bedre enn vi nesten fortjener og at vi må begynne å sette pris på hver minste ting i livet fordi ingen vet hva fremtiden vil bringe. Livet har ingen garantier, men at alle skal dø. Fantastisk innlegg, stor respekt! Stå på!

Jonas

08.07.2014 kl. 15:26
Kjære Sara, æ kan ikke beskriv førr en god venn du e! Du e heilt fantastisk, me alle rundt dæ, vis alle respekt og bryr dæ genuint om de personan rundt dæ. Dette e nåkka som førtell enda meir om kor fantastisk du e som person, og kor sterk du e som menneske! Du får kos dæ videre på leir, knus t på EM, åsså møtes vi en gang ute på høstn :) <3

Finn Audun

08.07.2014 kl. 15:38
Sjelden jeg er innom en blogg, og i hvert fall aldri at det slår meg å kommentere.. Men, Sara.. Respekt.

08.07.2014 kl. 15:49
Utrulig sterkt! Lykke til i EM, uansett hvordan det går er du kjempeimponerende og en inspirasjon.

Ann Iren Kårtveit

08.07.2014 kl. 16:06
Det var sterk lesing Sara. Heier på deg! Lykke til i EM" ))

Elin SS

08.07.2014 kl. 16:52
Utrolig sterkt å lese historien din! Du e virkelig ei tøff og modig jenta. Va veldig kjekt å hilse på deg på sufh, eg forsto fort at du va ei sterk jenta som veldig mange kan ha som et stort forbilde! At du dele av historien din hjelpe nok mange te å stå på uansett ka en møte på i livet! :) Lykke te me svømmingå! :) - Elin

Nina-Therese Storstein

08.07.2014 kl. 17:58
Du er en rå og sterk person, Sara! Du må ha masse lykke til på EM!

Camilla A

08.07.2014 kl. 18:50
Du e verkelig råtøff!!! :D

08.07.2014 kl. 19:55
Wow!! Du er utrolig sterk! Stor respekt :-)

Silje

08.07.2014 kl. 20:00
Takk for at du deler! :)

Jeg lurer på om du skrevet et innlegg om hvordan du klarer det praktiske i hverdagen, de tingene man gjør uten å tenke over det, som å kle på seg etc?

08.07.2014 kl. 21:04
Hei!

Utrolig sterkt å lese, du har gitt meg stor respekt for livet. Men det jeg lurer på er om det ville vært mulig å få lese hvordan denne tøffe dagen var for noen av dem rundt deg??? Du har nevnt din søster, mor og tante.. All så om noen av dem ville vært villig til å skrive et innlegg...?

Veronica Bjørlykke

08.07.2014 kl. 21:08
Takk for at du deler historien din, Sara. Det står stor respekt av deg og jeg beundrer virkelig ditt mot! Du er en stor inspirasjon for så mange- og det er ikke uten grunn..

Jeg ønsker deg masse lykke til i EM <3

Ann

08.07.2014 kl. 21:12
Sterk historie,virkelig ei flott jente du. Viktig at du deler!!!

Gjengen i Kirkenes <3

08.07.2014 kl. 21:21
Veldig sterk historie, å utrulig godt skrevet! Står utrulig mye respekt av det du har klart å få til! du e utrulig sterk og modig! Masse lykke til på EM, synd at du ikke e på Fauske når vi kommer på besøk!

Mariette

08.07.2014 kl. 21:28
Åh, fantastisk godt skrevet innlegg!! Jeg kjenner meg veldig igjen i det du forteller. Jeg husker så godt de forferdelige ryggsmertene, og akkurat som deg var jeg heller ikke redd da jeg ble lam - hadde jo ikke skadet meg, så trodde det kom til å gå over om noen dager! De trodde også jeg hadde Guillan Barre i begynnelsen, så historien vår er skremmende lik. Uansett, du er supertøff og det er herlig å se at du velger å nyte livet og følge drømmene dine på tross av enkelte utfordringer. Gleder meg til å følge med videre!

perm

08.07.2014 kl. 21:58
Ja livet e ikke lætt - men jaggu har du sloss for det. Lykke til å takk for at du dele historien din med oss.

En klem på veien til en stilig ung dame - carpe diem

09.07.2014 kl. 00:35
Ditt mot er stort og din vilje sterk. Stå på før din sak.

Åse-Marie Korneliussen

09.07.2014 kl. 01:06
Takk, Sara, for at du lar meg og andre få ta del i noe fra ditt private liv. Beundringsverdig og modig gjort. Jeg husker veldig godt denne spesielle dagen. Jeg jobbet på samme team som moren din da. Jeg synes du fortjener et godt, aktivt, sosialt og lykkelig liv; som alle gjør.

Jeg husker en episode fra svømmehallen. Du var lita, barnehagealder - før barnas svømmeskole? Du kunne ikke svømme, men det forstod du ikke. Du hoppet ut i vannet og kavet deg tvers over på dypet. Faren din var rolig og avslappet som alltid, mens jeg var veldig spent og litt nervøs. Selvfølgelig gikk det bra. Da måtte jeg si til han at den jenta har både guts og et talent for svømming. Det hadde du da og det har du fremdeles. Jeg ønsker deg lykke til videre. Klem Åse-Marie

frode

09.07.2014 kl. 03:07
En utrolig sterk historie,flott at du står fram på denne måten!.har selv det samme men heldigvis hjelper medisinene. Ønsker deg alt godt videre.

inga

09.07.2014 kl. 03:35
Kjempeflott skrevet! Takk for at du delte den med alle oss, men etter å ha lest hele innlegget og er selvsagt glad for at det går bra med deg men jeg lurer på en ting; hvordan gikk det på prøven? Helt serriøst, jeg lurer så fryktelig :)

Ane

09.07.2014 kl. 06:54
Wow, utrolig sterkt! Kan ikke være greit for en 13 åring å bli lam.

Seline

09.07.2014 kl. 08:16
Dette fikk meg til å tenke over ting man tar forgitt her i livet, f.eks det å ha to ben å gå på. Stå på, jente! Tøff historie og jeg hadde gåsehud på hele kroppen
Utrolig tøft av deg å dele :) Håper du kommer til å få god terapi gjennom bloggen :)

Ane Louise

09.07.2014 kl. 09:24
Så utrolig bra skrevet! Så sterkt og vakkert på samme tid. <3 Takk for at du ville dele det med "oss" :)

Kristine Nergaard

09.07.2014 kl. 14:30
Du e ei tøffa Sara! Kjempefint og ikke minst ærlig skrevet, det e tøft! Huske enda første gang æ snakka med dæ ordentlig, det va i Boden på treningsleira kor du va litt usikker på om du skulle begynne å trene for fullt igjen og om du kunne klare det. Når vi snakka sammen og æ så dæ i vannet skjønte æ at du kunne klare det, for du hadde ei så god innstilling og noen dype og ærlige tanka. Æ huske kor imponert av dæ æ va, det e æ fortsatt og blir alltid glad når æ ser også dine gode resultata. Masse lykke til i sommer med alt og håpe du virkelig storkose dæ og nyt det! Klem fra Kristine

Per Rune Eknes (Pepsi)

09.07.2014 kl. 15:52
For en sterk historie. Det kan ikke ha vert lett å komme seg videre etter noe slikt. Utrolig bra og sterkt gjort, og noe som krever det meste av et menneske.

Takk for at du valgte svømmingen igjen, som den vinneren du er!

Jeg gleder meg til å være med til Eindhoven og heie på deg og de andre.

Ronja Gujord

09.07.2014 kl. 18:23
Fantastisk og utrolig rørende historie! Du er utrolig sterk som skriver dette og ikke minst - uhyre mye respekt for at du ikke gir opp! Lykke til!

09.07.2014 kl. 21:54
pleier aldri å kommentere , men må bare si at fy søren hvor sterk du er! et forbilde!

jeg

09.07.2014 kl. 22:56
leste hele historien din og ville bare si at du er en utrulig tøff jente, herregud du er virkelig det, jeg ønsker deg alt godt i livet :)

Ida

10.07.2014 kl. 00:33
Du er virkelig ei sterk jente!! Stå på videre! Du fortjener det beste, skjønne deg :) God sommer!

Malene jacobsen

10.07.2014 kl. 09:37
Du e ikke bære sterk, men unik å fin med et ufattelig mot<3

Håpa du får opplev det du drøm om en dag, å kanskje gå igjen, før det fortjene du, å alle andre.. Du ha utrolig pen;-)

Linn Therese Dagsland

10.07.2014 kl. 10:39
God morgen, flotte du! Håper du får en kjempe fin torsdag videre , det fortjener du <3 Og god sommer!

Sabita

10.07.2014 kl. 11:00
Tøft gjort!

10.07.2014 kl. 17:54
Det rørte meg virkelig! Du er utrolig sterk, og jeg ønsker deg alt det beste i livet!

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 19:36
Malin: Tusen takk Malin^^, Klem <3

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 19:36
Ellen: Tusen takk Ellen :D

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 19:37
Ingrid: Takk^^ <3

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 19:38
Martine Mo Sandnes: Tusen takk Martine! Veit ikke om æ hadde klart det uten støtten fra alle de fantastiske folkan rundt mæ, og sæ da inkludert <3 Takk, stor klem tilbake <3

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 19:39
Malinn Reinertsen: Tusen takk! Det skal jeg, og jeg håper du gjør det samme ;)

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 19:43
Malin: Tusen tusen takk mitt flotte søskenbarn. Det betyr mye at du likte det <3 og det e godt å hør at du syns æ lev! :D

Æ har kanskje ikke sakt det, men e så stolt over innsattsen din til å bli personlig trener og korsen Du lev livet ditt med nye sprell som falskjermhopping! VI må snakkes en dag, savna dæ :*

Glad i dæ å, Klem <33

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:08
Margrethe: Tusen takk Margrethe <3

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:08
Karianne: Tusen takk <3

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:08
Julie: Tusen takk Julie! <3

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:09
Anonym: Tusen takk^^,

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:11
Linda E: Tusen takk ^^

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:12
Lill: Tusen takk :)

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:12
Anonym: Takk :D

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:12
Kari: Tusen takk : )

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:13
Minni: Tusen takk Mina! Koselig å bli kjent med deg å :* Ja det skal bli bra :D

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:14
Amalie: Tusen takk fantastiske Amalie <3 Kleeem <3

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:14
Maria Altmann: Tusen takk Maira! Gleda mæ til vi skal gå veien sammen til toppen :* <3

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:15
Ingrid: Tusen takk Ingrid <33

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:15
Ola: Tusen takk, hyggelig at du vil følge meg videre :D

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:16
Adriano Melai: Tusen takk, setter stor pris på det :D

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:17
Jonas: Tusen takk beste Jonas <3 Betyr mye at de ordan kommer fra dæ. Takk, det skal æ ;) Gleda mæ masse til vi ses igjen <33

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:18
Finn Audun: hehe, tusen takk :D

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:18
Anonym: Tusen takk :D

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:18
Ann Iren Kårtveit: Tusen takk! :D

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:20
Elin SS: Tusen takk Elin, glad du likte den :) Det var veldig hyggelig å hilse på deg og de andre på sufh også, jeg hadde en flott helg :D Tusne takk, klem <3

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:21
Nina: Tusen takk Nina^^,

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:21
Camilla A: Takk!! :D

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:21
Anonym: Tusen takk : )

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:24
Silje: Bare hyggelig :)

Nei, et slikt innlegg har jeg ikke skrevet, men angående det å kle på seg så kan du jo forsøke selv. Sett deg på en stol og prøv, det er mange forskjellige måter å gjøre ting på og ikke en fasit på det. Jeg er sikker på at jeg gjør det på en måte mens mange andre rullestolbrukere gjør ting på en annen måte :D Lykke til ;)

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:25
Anonym: Tusen takk, det gleder meg :) Jeg kan spørre dem ;)

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:31
Veronica Bjørlykke: Tusen takk Veronica, jeg ser opp til deg så det betyr mye at de ordene kommer fra deg. Du må ha masse lykke til med opptreningen av skulderen og veien mot dine mål, jeg vet du klarer det ;) Tusen takk, ses på NM <3

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:31
Ann: Tusen takk : )

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:34
Gjengen i Kirkenes: Tusen takk, setter stor pris på det! Ja veldig synd jeg ikke er der da, men jeg får bil til høsten så kanskje jeg stikker innom en tur da ;) Tusen takk <3

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:37
Mariette: Tusen takk! :D Ja noe av grunne til at jeg delte historien er jo slik at andre kanskje kan kjenne seg igjen og da er det fint å føle at man ikke ar alene. Tusen takk, så morsomt at du følger med :)

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:38
perm: Tusen takk! :D Bare hyggelig.

Klem tilbake : )

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:39
Anonym: Tusen takk :)

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:40
Åse: Bare hyggelig, tusen takk : )
Haha, ja jeg tror jeg husker det jeg å. Jeg viste ikke at vi skulle ta opprop så jeg bare hoppet utti :D
Tusen takk, klem^^,

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:42
frode: Tusen takk :) Har du selv fått transvere myelittis? Uansett, lykke til med rehabeliteringen.

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:43
inga: Tusen takk!
Haha, så morsomt at du spørr. Jeg er ikke noe skolelys men jeg fikk faktisk 6- på den prøven :D

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:44
Ane: Takk : ) Nei, men det er sikkert ikke lett uansett alder. Som sakt var jeg for ung til å forstå i begynnelsen og det var kanskje til det beste : )

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:48
Seline: Hyggelig å høre at du fikk noe ut av å lese historien og at jeg fikk deg til å leve deg inn i den : ) Takk^^,

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:51
FlestLesere: Takk for det, men jeg vil ikke si jeg får terapi gjennom bloggen. Jeg blogger fordi jeg syns det er gøy og fordi jeg ønsker å dele ;)

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:51
Ane Louise: Tusen takk, bare hyggelig <3

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:54
Kristine Nergaard: Tusen takk Kristine <3 Ja æ huska vi satt å prata, va godt å prat med dæ : ) Tusen takk, det skal æ, klem <3

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:56
Per Rune Eknes (Pepsi): Tusen takk, setter stor pris på det. Veldig hyggelig å få en kommentar fra deg Pepsi : )

Så gøy at du kommer å ser på, gleder meg :)

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:56
Ronja Gujord: Tusen takk : )

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:58
jeg: Tusen takk, ønsker deg også alt godt : )

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:58
Ida: Tusen takk! God sommer til deg å : )

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 22:01
Malene jacobsen: Tusen takk, setter pris på de fine ordene :* <3

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 22:01
Linn Therese Dagsland: Tusen takk, den har vært super! God sommer til deg å <3

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 22:02
Sabita: Takk : )

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 22:03
Anonym: Tusen takk : )
Wow for en historie, for en opplevelse du har og har hatt. Du er virkelig en sterk person, og for en glede å lese at du er tilbake i svømmehallen igjen. Du er virkelig sterk mental og en tankegang har enormt å si i slike situasjoner. Du er best i det du gjør du! :) Takk for at du delte.

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 22:06
Kesia, Balanser kostholdet: Hehe, takk for at du leste ;) Tusen takk for de fine ordene, setter pris på det^^,

Kristin

10.07.2014 kl. 22:48
En utrolig sterk historie. Jeg synes det er utrolig flott av deg å dele den! Du er en utrolig sterk person, for jeg vet med meg selv så hadde jeg fått helt panikk å gitt opp alt. Du er et fantastisk forbilde, å du må bare fortsette sånn som du gjør. Så på vidre!

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 23:08
Kristin: Tusen takk, setter stor pris på det :D

Maja

16.08.2014 kl. 14:21
Hei! Jeg syns du er en sterk og flott person som deler dette. Men har et spørsmål, man får jo vaksine mot poliomyelitt på barneskolen og påfyll ved ungdomsskolen. Fikk du disse? Kom sykdommen selv om du hadde disse? Er urolig,for har mye vondt i nederste del av ryggen og deretter leste jeg innlegget ditt. Og har alltid hatt en bekymring for å bli lammet i noen deler av kroppen.

Sara Josefine

16.08.2014 kl. 17:30
Maja: Tusen takk^^,
Betennelsen jeg fikk har ikke sammenheng med poliomyelitt :)
Med mindre du mister følighet i kroppen eller kjenner at du blir veldig sliten av å gå og bevege deg ville jeg ikke bekymret meg, men om du føler deg bekymret skader det ikke å få en tur til fastlegen å høre hva h*n har å si ;) Ønsker deg alt vel!

Maja

16.08.2014 kl. 19:53
Du er vel bare herlig. Ønsker deg også alt vell, kjære deg! Tusen takk for svar så fort :-)

Ble så nysgjerrig på historien din. Vet du ikke i all verden hvorfor du fikk denne betennelsen? :o

Sara Josefine

16.08.2014 kl. 23:11
Maja: Tusen takk, bare hyggelig^^
Nei, det er forskjellige teorier om hvorfor man får transverse myelitis, blandt annet at det kan forekomme etter kyssesyken, men hos meg har de ikke en klar forklaring.
Sara Josefine

Hei! Mitt navn er Sara Josefine, jeg er 21 år, 95´er. Jeg liker å lese, se på Grey´s Anatomy, har dysleksi, fasinerer meg for menneskelig adferd, er en kjærestefri håpløs romantiker, avhengig av sukker og hater å ta feil...også ja, så er jeg lam. For kontakt: sarajosefine.blogg@hotmail.com

Search

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits