Sara Josefine

The day everything changed

  • 07.07.2014, 22:40

Over fem r har gtt siden dagen jeg l i badekaret og merket at jeg ikke kunne bevege p beina. Mange lurte p hva som hadde skjedd for at en aktiv jente som meg plutselig ikke kunne g. Forklaringer kom det og avisartikler ble trykket, men en mer detaljert historie har jeg aldri fortalt. N tenkte jeg fortelle min historie gjennom min yne:

Det hele begynte en November morgen. Jeg stod opp tidlig den dagen fordi det var morgentrening som sto frst p dagsplanen. Det var en fin dag og humret var p topp. Vi hadde bare mneder fr ftt en flunkende ny svmmehall. Etter ha pendlet en halvtime til og fra trening 4 ganger i uken i 2 r, fltes det ganske deilig slippe avstanden, for ikke snakke om hvor deilig det var med et nytt anlegg. Jeg husker varmtvannsreguleringen i de gamle dusjene var helt delagt, enten var vannet glo varmt eller s var det iskaldt, uansett s mtte du hoppe inn og ut av dusjen. N hadde vi ftt et helt nytt treningsanlegg og bassenget fltes deilig. Jeg svmte ferdig programmet og var en av de siste ut av vannet. Man skulle nesten tro jeg hadde en liten form for sjette sans der og da. Jeg husker at jeg snudde meg mot bassenget og beundret det, tenkte p hvor deilig det var vre der, nesten som om jeg visste at det var siste gangen jeg skulle f gjre det jeg elsket, og jeg hadde rett. Det kom til bli veldig lenge til jeg kom tilbake som svmmer, det var nesten som om jeg tok farvel.

Jeg var sent ute og smlp til skolen, skolen ligger bare 100 meter unna men nr man m opp og ned en bakke, med bde svmmesekk og skolesekk p ryggen, gr det ikke s lett. Jeg stormet inn i klasserommet men lreren var heldigvis ikke kommet enda, som tatt med i beregningen, hun pleide vre litt forsinket. Jeg satt meg ned og skoledagen starten bra, jeg smpugget p samfunnsfag i hodet. Vi hadde prve i rettssystemet i Norge den dagen og jeg fulgte egentlig ikke s godt med i timen. Smertene kom s smtt ikke fr i andre time. Det verket i korsryggen og jeg tenkte ikke annet enn at det var smertene som fulgte med ha ftt sportsmassasje dagen fr. Jeg hadde aldri vrt hos massr fr og visste ikke hvordan det skulle kjennes, men visste at man kunne fle seg litt stiv og stl dagen etterp. Jaja tenkte jeg og lot det bare vre. Etterhvert som dagen gikk ble det bare verre og verre. Det begynte bli litt for mye for meg og jeg gikk til mamma som jobbet p skolen min. Jeg fortalte om ryggsmertene og at jeg nsket dra hjem, men vi ble enige om at jeg skulle fullfre samfunnsfagsprven som jeg hadde i neste time. Jeg gikk til klasserommet og stlsatte meg, jeg hadde vd godt til denne prve og jeg skulle ta den. Det var fremdeles friminutt nr jeg kom til klasserommet, og jeg husker at jeg la meg ned p bokhyllene vi hadde bakerst. Jeg hadde ganske sterke smerter og prvde bare finne en stilling som gjorde mindre vondt. Det eneste som hjalp var ligg p ryggen med knrne opp og bena ned slik at korsryggen kom nrmere flaten jeg l p. Smertene roet seg litt og jeg l bare der og fokuserte p puste rolig inn og ut, den minste lille bevegelse gjorde smertene verre. Noen minutter var gtt og jeg var helt i min egen verden, den neste jeg hrte var lreren som nesten ropte p meg over klasserommet "Sara ka e det du driv med!", friminuttet var ferdig og alle hadde satt seg uten om meg, jeg l fremdeles opp bokhyllene. Jeg stavret meg ned fra hyllene, unnskylte meg, og satte meg ned. I normale omstendigheter hadde jeg sikkert syntes at det var veldig flaut men jeg var ikke tilstede, jeg fokuserte bare p smertene. I en ds tok jeg prven og gjorde mitt beste. Nr jeg var ferdig leverte jeg, sa stille at jeg var drlig og at mamma skulle kjre meg hjem. Jeg gikk tilbake til pulten min, plukket opp sekken og gikk ut av klasserommet, det var siste gangen vennene og klassekameratene mine fikk se meg g.

Mamma kjrte meg hjem og vi forventet komme til et tom hus, men ssteren min var hjemme. Hun gikk videregende skole og var hjemme i en ekstra fritime den dagen.Nr jeg tenker p det i ettertid er jeg sjeleglad, tenk ligge hjemme alene p gulvet uten kunne bevege p bein og bare vente p at noen skulle finne meg. Etter at mamma hadde dratt satte vi oss ned i stuen. Det var da trene begynte renne, det gjorde s vondt. Jeg er en stolt person og liker ikke at andre ser meg grte. Jeg hadde klart holde ut til jeg kom hjem, men da brast det. Ssteren min tenkte at et varmt bad kunne hjelpe p smertene. Hun tappet i badekaret og hjalp meg oppi. Frem til dette punktet kan jeg ikke huske ha hatt noe problem med g, men jeg husker jeg gikk krokrygget som en gammel dame fra stuen og til badet. For distrahere meg hadde sster min satt frem en av yndlingsseriene mine p en datamaskinen ved siden av meg. Jeg hadde lagt der i bare f minutter nr smertene var borte og jeg merket at noe var galt. Bena mine l i en s rar stilling, eller for si det rett ut, s l jeg der p skrevs i en slags fdestilling. Dette var jo litt merkelig og jeg forskte bevege p beina. Jeg forsto det ikke, hva skjedde, var jeg blitt dum? For det var slik jeg flte meg, dum. Hadde jeg glemt hvordan jeg skulle bevege p meg? Det skal jo ikke vre mulig plutselig ikke kunne bevege p kroppen uten ha falt eller gjort noe som kunne skadet meg. Jeg forsto det bare ikke, det var ikke mulig?S jeg tok armene og lftet opp det ene beine, jeg fokuserte p holde benet oppe med hjernens kraft og slapp taket med armene. Plask! og foten datt rett ned i vannet igjen, vannet sprutet alle veier og pcen slapp ikke unna. Nei nei nei, tenkte jeg. Jeg har delagt pcen, hva vil mamma og pappa si? Fortvilt ropte jeg p ssteren min som var p tur ut ytterdren. "Dadda du m kom, har spruta vann p pcen!". Ssteren min kommer stresset og nok s irritert inn dren. Hun var allerede sent ute til skolen og kom til komme for sent om hun ikke kom seg ut dren snart. I frustrasjon og all hast klappet hun vilt p pcen men en hndduk. Jeg l i badekaret og var redd for hva jeg skulle si til foreldrene mine. Tenk om jeg har delagt pcen, den koster jo flere tusen. Etter en stund nr tankene hadde klart summe seg litt, forsto jeg jo at pcen kanskje ikke var det strste problemet. Jeg kunne ikke bevege beina mine, dum eller ikke, det gikk ikke. Noe skeptisk og flau sa jeg til ssteren min "eee, dadda, kan ikke beveg p fttern mine". Fokuset forsvant helt fra pcen og hun slenger den fra seg p badebenken. Gr bort litt badekaret og sier "e du sekker?" og ser forvirret ned p bena mine som er helt livlse. Jeg selv skjnner ikke situasjonen og prver p nytt bevege en muskel. Igjen er det ingen bevegelse se. "Ja, e sikker" svarer jeg. Vi ser fortvilt p hverandre, det er et faktum, jeg kan ikke bevege p beina.

De aller fleste spr meg "ble du ikke redd?" og svaret er nei. Jeg var egentlig ikke redd. Jeg var tretten r, hadde s vidt hatt strre problemer enn at mamma ikke lot meg vre ute til lengre en klokken 10 p kvelden, jeg forsto ikke alvoret. Aldri streifet tanken meg at jeg n var lam for alltid. Det hadde kommet s fort og slik hadde jeg tenkt at det skulle forsvinne, p f sekunder. Jeg skulle jo bare en liten tur p sykehuset hvor de skulle fikse det og jeg skulle hjem dagen etter. Men slik ble det alts ikke.

Sster min holdt roen og sa stille og rolig at hun bare skulle ringe mamma. Hun gikk ut dren og kom tilbake litt senere. Hun fikk mamma til ringe legevakten. Hun selv var bare atten r og skjnte at jeg ikke skulle bare en svipptur innom sykehuset, hun var redd og nsket at mamma skulle ringe akutten. Allikevel beholdt hun masken og viste meg ikke skrekken hun flte nr hun kom inn til meg p badet igjen. Hun kom inn til meg med humret p plass og hjalp meg opp av badekaret. Sykebilen var jo p tur og jeg nsket ikke at de skulle se meg naken. Det krevde litt energi og noen forsk men omsider fikk hun slept meg opp og satt meg p en krakk. Hun ser p meg og spr om jeg sitter og at alt er ok. Jeg har selvflgelig aldri vrt lam fr og har aldri hatt problemer med sitter p en krakk, jaja svarer jeg, null problem. Hun skal akkurat til snu seg fikse noe fr hun fr med seg i sidesynet at ansiktet mitt endres raskt til et skremt og skrekkslagent et. Jeg faller bakover og er p tur til sl hodet i gulvet, sster min er lynrask og snapper meg opp fr jeg dundrer i gulvet. Magemuskler vett du, det eide jeg ikke lenger. Det var ikke bare bena som ikke funket, men stttemuskulaturen var fravrende. Fra n av fikk pkledningen skje p gulvet. Jeg hadde akkurat ftt p meg nok med klr til ikke bli forlegen fr mamma og ambulansefolkene ankom huset. De ogs holdt ansiktene i rolige folder og rpet ikke sin redsel. Vi hadde det nemlig litt travelt. Nr man ikke vet rsaken til en lammelse kan den krype oppover, jeg var n lammet til brystet og det neste kunne vre lungene. De kom inn med en bre og spurte meg noen kjappe sprsml. De spurte om jeg kunne bevege beina og om jeg flte at de tok p dem. Jeg svarte at det eneste jeg kjente var prikking i trne og magen. Slik prikking som nr du har lagt p armen og den sovner. De flyttet meg over i bren og inn i ambulansen, derfra gikk turen til akuttmottaket p Fauske. Jeg ble rullet inn p et rom og fikk de samme sprsmlene. Legen pratet litt med mamma, ssteren min og ambulansefolkene men de fant raskt ut at jeg skulle til Bod p sykehuset.

Ssteren min mtte p jobb, fikk ingen til ta over skiftet sitt, og mamma skulle hjem for hente ting til oppholdet p sykehuset. Hun fortalte meg at vi mest sannsynlig kom til vre der over natten, selvflgelig kom vi til vre der lengre, men hun ville ikke skremme meg. Uvitende som jeg var tok jeg det helt med ro, jeg snakket i det vide og det brede om yndlings serien Grey`s anatomy og tenkte at det mtte vre noe en ung ambulanse personell mtte interessere seg for. Nr vi nrmet oss byen slo hun sirenene p. Hun sa til meg at jeg ikke skulle vre redd men at de bare skrudde de p for komme lettere gjennom byen.

Vi kjrte inn p akuttmottaket i Bod. Det frste jeg s nr de lftet bren ut av ambulansen var min kjre tante. Jeg kunne se at hun forskte trke vekk trene og hente frem et smil. Jeg spurte henne noen dager senere hvorfor hun grt og hun svarte "jeg som har jobbet som sykepleiere vet nok til skjnne et det er alvorlig men ikke nok til vite hvor alvorlig". Hun forsto alvoret. Jeg ble kjrt inn p sykehuset og inn p et underskelsesrom. Tante var sammen med meg helle tiden og mamma kom bare litt etter. En lege underskte meg og spurte de samme gamle sprsmlene, "kjenner du dette", "kan du rre p trne", og "hva skjedde". De skjnte raskt at det ikke var mye gjre en ta en MR og se om de fant noe p den. Jeg pustet og var i godt humr, s situasjonen var ikke kritisk og de kunne vente til neste dag med sende meg i MR. Men de satte meg p overvkningen og jeg ble festet til apparater som viste hjerte- og pusterytmen. Jeg fikk heller ikke lov til spise og mtte faste til neste dag. Den kvelden fikk jeg beskjed at de trodde det mest sannsynlig var guillain-barr. Det er en sykdom hvor myelinvesken i ryggmargen trker ut og nerveimpulser kan derfor ikke g gjennom ryggmargen. Det er 80% sjanse for bli helt frisk etter denne sykdommen og vi ble derfor veldig glade og jeg var optimistisk. Tanken at jeg skulle bli lam for alltid hadde enda ikke sltt meg.

Natten kom og jeg la meg for sove. Det tok si tid med lydene fra apparatene, men etter litt tid fikk kroppen roet seg. Jeg var i en tilstand mellom vken og sovende nr jeg hrte at maskinen som registrerte pusterytmen min begynte pipe. Det var en lav piping, men hy nok til at sykepleieren som satt i naborommet "passe" p meg, hrte den og kom ut for sjekke. Hun pratet med lav stemme til mamma og roet henne med at den av og til begynte slik fordi den ikke alltid fr med seg hvert ndedrag. Jeg husker at jeg fokuserte p puste i et normalt tempo og ville ikke vre til bry, jeg kunne hre uroen i mammas stemme og jeg ville berolige henne.

Neste dag kjrte de meg opp i andre etasje for ta MR. De sa det bare var for sikkerhet skyld siden de var ganske s sikre p at de va guillaim-barr, hvis det var dette skulle bildene vise en vanlig ryggrad uten noe "forstyrelser". Jeg fikk beskjed om at det bare ble ta ca. 15 minutter, men jeg ble liggende der i 1time og 30 minutter. Jeg ante ikke hvor lenge jeg hadde ligget der, men hrte p musikken p rene og prvde ikke bli gal av den blendende hvite boksen. Grunnen til at det tok lengre tid enn forventet var fordi bildene ikke var som de skulle. I ryggmargen var det hvit/gre omrder som ikke skulle vre der. De hadde mttet f opp en spesialist p omrdet for finne ut av hva det var. Jeg hadde alts ikke guillaim-barr, men min diagnose ble transverse myelitis. Det er en betennelse i myelinlaget som ligger mellom og rundt nervene i ryggraden. Betennelsen forsvinner etter hvert med medisiner men det kan forekomme skader. Hvis myelinen er skadet og ikke fungerer som den skal, kan ikke nerveimpulser komme gjennom ryggmargen og ned til musklene. Derfor kan man bli lammet av sykdommen. Beskjeden jeg fikk var at vi mtte bare vente. Vente se til betennelsen var borte for finne ut om nervene og myelinen hadde klart seg.

Som dere sikkert skjnner ble jeg aldri "frisk" igjen, jeg fikk aldri tilbake funksjonen i bena eller mage/rygg. Jeg er n lam fra TH5-TH6 som gjr at jeg ikke kan bevege p beina og har liten til ingen funksjon i mage og ryggmuskulatur. Hvorfor jeg fikk betennelsen vet vi ikke, men det er ikke noe vi kunne gjort annerledes for forhindre det. Det er en ganske sjelden sykdom og det er mange teorier om hvorfor den oppsto men hos meg vet de ikke hvorfor.

Et sprsml som ofte gr igjen er: hvordan reagerte du og hva tenkte du nr du skjnte at du var lam for alltid? Dette er et litt vanskelig sprsml svare p fordi jeg fikk aldri den beskjeden. Jeg fikk beskjed om at jeg skulle vente, og vente gjorde jeg. Tingen er bare at jeg hadde en annen oppfatning av " vente" enn de rundt meg. For meg var det ikke en mulighet at jeg var lam for alltid, den tanken hadde enda ikke sltt meg. Jeg fornektet det ikke, det var bare ikke noe jeg s p som mulig. Jeg ventet og ventet. Det eneste jeg brukte tiden min p var spise og se p serier. De rundt meg hadde vel skjnt det etter et par mneder, men jeg tror ikke de hadde hjerte til si det til meg. Det gikk over to r fr jeg kom meg opp fra sofaen og gjorde noen annet enn leve inni en verden p tv-skjermen. Jeg hadde lyst begynne svmme igjen, ikke fordi jeg hadde gitt opp skulle g igjen, fremdeles tenkte jeg at dagen skulle komme hvor jeg kunne bevege p beina, men jeg elsker svmme og hvis jeg skulle ha en sjanse til vre god svmme nr jeg ble funksjonsfrisk mtte jeg trene. Det var tungt vr tilbake i svmmehallen igjen. Svmmingen var det som var tffest "miste". Det begynte med 3 treninger i uken, men etter ha vrt p oppstartsleir i Boden om sommeren var jeg tilbake til 6 treninger i uken og trente sammen med de andre. Den hsten begynte jeg p videregende og gikk idrettslinjen. Jeg begynte leve igjen. Jeg hadde noe st opp for om morgenen. Tiden fr hadde bare gtt i en evig rundgang hvor jeg sov dro p skolen og kom hjem til sofakroken mens jeg ventet. Hsten jeg begynte svmme igjen var et vendepunkt og jeg begynte leve et liv hvor jeg ikke ventet p bli "frisk" slik at jeg kunne fortsette livet mitt, men et liv hvor jeg begynte leve med de forutsetningene jeg hadde. Jeg tenker fremdeles at jeg skal g igjen men forskjellen er at jeg ikke venter p det lengere. Jeg lever det beste livet jeg kan med det jeg har og akkurat n kan jeg si at jeg lever livet til det fulle. Jeg er p treningsleir med herlige folk og gjr det jeg syns er best i verden. I sommer skal jeg vre i Danmark, Drammen og Mallorca for gjre meg klar til delta i EM for funksjonshemmede i Nederland. Jeg er mer giret enn noen gang p svmme bra og jeg gleder meg til hva livet har by p.



Flg meg gjerne p Facebook; Sara Josefine

- Sara Josefine♥

Malin

07.07.2014 kl. 23:10
Wow, det str respekt av fortell din historie Sara! Veldig fint og sterkt. Du e rett og slett r! Imponert over kor sterk du e, st p videre. Klem<3

Ellen

07.07.2014 kl. 23:27
Sterk historie! Jeg fikk gsehud og klump i halsen. Du har et flott budskap: Ikke gi opp! Lykke til videre!

Ingrid

07.07.2014 kl. 23:31
Forbilde nr. 1 <3

Martine Mo Sandnes

07.07.2014 kl. 23:37
Sara - digge d! Trur du vet det, men sir det gjerne igjen. Det e veldig mange rundt d, inkludert m, som ser opp tel d p grunn av den styrken du har vist de siste ran. Du e rett og slett helt r. EM bli superbra, skal flge med! Stoooor klem fra m

Malinn Reinertsen

07.07.2014 kl. 23:37
Wow, dette var en sterk historie! Du er god, og fortjener respekt for ha delt den! Du er en utrolig sterk person, svrt imponert over deg! Sta p og nyt livet!

Malin

07.07.2014 kl. 23:40
S mange hjerta og klmma til d!! Du e den reste, beste og mest suverene person veit om Sara!! Et rranes og godt innlegg:) takk for at du skrev det<3 og lev det gjr du, mer enn noen andre kjenn!

Gla i d, klm Malin *verdens mest stolte sskenbarn*.

Margrethe

08.07.2014 kl. 00:31
Huska den dagen for 5 r sia som om det va igr. S stolt av d Sara❤

Tina

08.07.2014 kl. 00:40
S utruli sterk historie, og sterkt av d del den! Du e heilt fantastisk <3 Lkke te p EM, glad i d :*

Karianne

08.07.2014 kl. 00:46
Du e et stort forbilde! <3

Julie

08.07.2014 kl. 01:55
Fantastisk bra skreve Sara! en utruli sterk historie.

Du e et stort forbilde!<3 st p vidre!

08.07.2014 kl. 08:22
Dette var sterk lesing Sara. Sitter og griner....for ei utrolig sterk og flott jente du er!

Linda E

08.07.2014 kl. 08:28
Dette var sterkt gjort av deg. 😀 masse lykke til i livet og i svmmehallen 😀

Lill

08.07.2014 kl. 09:16
Du e ei sterk og flott jente, du imponerer ! Takk for at du deler, og lykke til videre :)

08.07.2014 kl. 09:39
Du e s utroli tff!

Kari

08.07.2014 kl. 09:49
Utrolig sterk historie du forteller Sara. Husker ogs godt den dagen Cecilie kom hjem og fortalte hva som hadde skjedd. Ble s glad da jeg hrte at du var begynt svmme igjen. St p videre, livet ligger foran deg med masse muligheter.

Minni

08.07.2014 kl. 09:55
Du er god Sara, s god og s flink. N fikk du frem mange trer hos meg! Glad jeg ble kjent med deg jeg, snuppa:))) Blir en kooonge sommer med deg.

Amalie

08.07.2014 kl. 10:24
Du e helt fantastisk! Tff, sterk og s utrulig god. Heie s masse p d Sara, storstor klem <3

Maria Altmann

08.07.2014 kl. 11:18
Du e bra utrulig Sara! S stolt av d og glede m til vre med d resten av veien<3

Ingrid

08.07.2014 kl. 12:15
Du e s utrulig tff og sterk! St p videre ❤️

Ola

08.07.2014 kl. 12:57
Ekstremt imponerende hvordan du str p etter dine opplevelser. Du er virkelig et forbilde for mange. Jeg kommer til heie p deg og flge bloggen om hvordan svmmingen gr.

Adriano Melai

08.07.2014 kl. 13:41
Wow! Jeg har stor respekt for deg og historien din. Dette var rrende og tankevekkende! Jeg kjenner deg penbart ikke, men en av mine venner hadde delt innlegget ditt og jeg bestemte meg for komme innom og lese det fordi overskriften fikk meg til ville gjre det! Du er utrolig sterk og positiv. Kjempe bra budskap. Dette burde f oss alle til innse at vi har det s mye bedre enn vi nesten fortjener og at vi m begynne sette pris p hver minste ting i livet fordi ingen vet hva fremtiden vil bringe. Livet har ingen garantier, men at alle skal d. Fantastisk innlegg, stor respekt! St p!

Jonas

08.07.2014 kl. 15:26
Kjre Sara, kan ikke beskriv frr en god venn du e! Du e heilt fantastisk, me alle rundt d, vis alle respekt og bryr d genuint om de personan rundt d. Dette e nkka som frtell enda meir om kor fantastisk du e som person, og kor sterk du e som menneske! Du fr kos d videre p leir, knus t p EM, ss mtes vi en gang ute p hstn :) <3

Finn Audun

08.07.2014 kl. 15:38
Sjelden jeg er innom en blogg, og i hvert fall aldri at det slr meg kommentere.. Men, Sara.. Respekt.

08.07.2014 kl. 15:49
Utrulig sterkt! Lykke til i EM, uansett hvordan det gr er du kjempeimponerende og en inspirasjon.

Ann Iren Krtveit

08.07.2014 kl. 16:06
Det var sterk lesing Sara. Heier p deg! Lykke til i EM" ))

Elin SS

08.07.2014 kl. 16:52
Utrolig sterkt lese historien din! Du e virkelig ei tff og modig jenta. Va veldig kjekt hilse p deg p sufh, eg forsto fort at du va ei sterk jenta som veldig mange kan ha som et stort forbilde! At du dele av historien din hjelpe nok mange te st p uansett ka en mte p i livet! :) Lykke te me svmming! :) - Elin

Nina-Therese Storstein

08.07.2014 kl. 17:58
Du er en r og sterk person, Sara! Du m ha masse lykke til p EM!

Camilla A

08.07.2014 kl. 18:50
Du e verkelig rtff!!! :D

08.07.2014 kl. 19:55
Wow!! Du er utrolig sterk! Stor respekt :-)

Silje

08.07.2014 kl. 20:00
Takk for at du deler! :)

Jeg lurer p om du skrevet et innlegg om hvordan du klarer det praktiske i hverdagen, de tingene man gjr uten tenke over det, som kle p seg etc?

08.07.2014 kl. 21:04
Hei!

Utrolig sterkt lese, du har gitt meg stor respekt for livet. Men det jeg lurer p er om det ville vrt mulig f lese hvordan denne tffe dagen var for noen av dem rundt deg??? Du har nevnt din sster, mor og tante.. All s om noen av dem ville vrt villig til skrive et innlegg...?

Veronica Bjrlykke

08.07.2014 kl. 21:08
Takk for at du deler historien din, Sara. Det str stor respekt av deg og jeg beundrer virkelig ditt mot! Du er en stor inspirasjon for s mange- og det er ikke uten grunn..

Jeg nsker deg masse lykke til i EM <3

Ann

08.07.2014 kl. 21:12
Sterk historie,virkelig ei flott jente du. Viktig at du deler!!!

Gjengen i Kirkenes <3

08.07.2014 kl. 21:21
Veldig sterk historie, utrulig godt skrevet! Str utrulig mye respekt av det du har klart f til! du e utrulig sterk og modig! Masse lykke til p EM, synd at du ikke e p Fauske nr vi kommer p besk!

Mariette

08.07.2014 kl. 21:28
h, fantastisk godt skrevet innlegg!! Jeg kjenner meg veldig igjen i det du forteller. Jeg husker s godt de forferdelige ryggsmertene, og akkurat som deg var jeg heller ikke redd da jeg ble lam - hadde jo ikke skadet meg, s trodde det kom til g over om noen dager! De trodde ogs jeg hadde Guillan Barre i begynnelsen, s historien vr er skremmende lik. Uansett, du er supertff og det er herlig se at du velger nyte livet og flge drmmene dine p tross av enkelte utfordringer. Gleder meg til flge med videre!

perm

08.07.2014 kl. 21:58
Ja livet e ikke ltt - men jaggu har du sloss for det. Lykke til takk for at du dele historien din med oss.

En klem p veien til en stilig ung dame - carpe diem

09.07.2014 kl. 00:35
Ditt mot er stort og din vilje sterk. St p fr din sak.

se-Marie Korneliussen

09.07.2014 kl. 01:06
Takk, Sara, for at du lar meg og andre f ta del i noe fra ditt private liv. Beundringsverdig og modig gjort. Jeg husker veldig godt denne spesielle dagen. Jeg jobbet p samme team som moren din da. Jeg synes du fortjener et godt, aktivt, sosialt og lykkelig liv; som alle gjr.

Jeg husker en episode fra svmmehallen. Du var lita, barnehagealder - fr barnas svmmeskole? Du kunne ikke svmme, men det forstod du ikke. Du hoppet ut i vannet og kavet deg tvers over p dypet. Faren din var rolig og avslappet som alltid, mens jeg var veldig spent og litt nervs. Selvflgelig gikk det bra. Da mtte jeg si til han at den jenta har bde guts og et talent for svmming. Det hadde du da og det har du fremdeles. Jeg nsker deg lykke til videre. Klem se-Marie

frode

09.07.2014 kl. 03:07
En utrolig sterk historie,flott at du str fram p denne mten!.har selv det samme men heldigvis hjelper medisinene. nsker deg alt godt videre.

inga

09.07.2014 kl. 03:35
Kjempeflott skrevet! Takk for at du delte den med alle oss, men etter ha lest hele innlegget og er selvsagt glad for at det gr bra med deg men jeg lurer p en ting; hvordan gikk det p prven? Helt serrist, jeg lurer s fryktelig :)

Ane

09.07.2014 kl. 06:54
Wow, utrolig sterkt! Kan ikke vre greit for en 13 ring bli lam.

Seline

09.07.2014 kl. 08:16
Dette fikk meg til tenke over ting man tar forgitt her i livet, f.eks det ha to ben g p. St p, jente! Tff historie og jeg hadde gsehud p hele kroppen
Utrolig tft av deg dele :) Hper du kommer til f god terapi gjennom bloggen :)

Ane Louise

09.07.2014 kl. 09:24
S utrolig bra skrevet! S sterkt og vakkert p samme tid. <3 Takk for at du ville dele det med "oss" :)

Kristine Nergaard

09.07.2014 kl. 14:30
Du e ei tffa Sara! Kjempefint og ikke minst rlig skrevet, det e tft! Huske enda frste gang snakka med d ordentlig, det va i Boden p treningsleira kor du va litt usikker p om du skulle begynne trene for fullt igjen og om du kunne klare det. Nr vi snakka sammen og s d i vannet skjnte at du kunne klare det, for du hadde ei s god innstilling og noen dype og rlige tanka. huske kor imponert av d va, det e fortsatt og blir alltid glad nr ser ogs dine gode resultata. Masse lykke til i sommer med alt og hpe du virkelig storkose d og nyt det! Klem fra Kristine

Per Rune Eknes (Pepsi)

09.07.2014 kl. 15:52
For en sterk historie. Det kan ikke ha vert lett komme seg videre etter noe slikt. Utrolig bra og sterkt gjort, og noe som krever det meste av et menneske.

Takk for at du valgte svmmingen igjen, som den vinneren du er!

Jeg gleder meg til vre med til Eindhoven og heie p deg og de andre.

Ronja Gujord

09.07.2014 kl. 18:23
Fantastisk og utrolig rrende historie! Du er utrolig sterk som skriver dette og ikke minst - uhyre mye respekt for at du ikke gir opp! Lykke til!

09.07.2014 kl. 21:54
pleier aldri kommentere , men m bare si at fy sren hvor sterk du er! et forbilde!

jeg

09.07.2014 kl. 22:56
leste hele historien din og ville bare si at du er en utrulig tff jente, herregud du er virkelig det, jeg nsker deg alt godt i livet :)

Ida

10.07.2014 kl. 00:33
Du er virkelig ei sterk jente!! St p videre! Du fortjener det beste, skjnne deg :) God sommer!

Malene jacobsen

10.07.2014 kl. 09:37
Du e ikke bre sterk, men unik fin med et ufattelig mot<3

Hpa du fr opplev det du drm om en dag, kanskje g igjen, fr det fortjene du, alle andre.. Du ha utrolig pen;-)

Linn Therese Dagsland

10.07.2014 kl. 10:39
God morgen, flotte du! Hper du fr en kjempe fin torsdag videre , det fortjener du <3 Og god sommer!

Sabita

10.07.2014 kl. 11:00
Tft gjort!

10.07.2014 kl. 17:54
Det rrte meg virkelig! Du er utrolig sterk, og jeg nsker deg alt det beste i livet!

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 19:36
Malin: Tusen takk Malin^^, Klem <3

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 19:36
Ellen: Tusen takk Ellen :D

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 19:37
Ingrid: Takk^^ <3

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 19:38
Martine Mo Sandnes: Tusen takk Martine! Veit ikke om hadde klart det uten sttten fra alle de fantastiske folkan rundt m, og s da inkludert <3 Takk, stor klem tilbake <3

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 19:39
Malinn Reinertsen: Tusen takk! Det skal jeg, og jeg hper du gjr det samme ;)

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 19:43
Malin: Tusen tusen takk mitt flotte sskenbarn. Det betyr mye at du likte det <3 og det e godt hr at du syns lev! :D

har kanskje ikke sakt det, men e s stolt over innsattsen din til bli personlig trener og korsen Du lev livet ditt med nye sprell som falskjermhopping! VI m snakkes en dag, savna d :*

Glad i d , Klem <33

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:08
Margrethe: Tusen takk Margrethe <3

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:08
Karianne: Tusen takk <3

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:08
Julie: Tusen takk Julie! <3

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:09
Anonym: Tusen takk^^,

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:11
Linda E: Tusen takk ^^

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:12
Lill: Tusen takk :)

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:12
Anonym: Takk :D

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:12
Kari: Tusen takk : )

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:13
Minni: Tusen takk Mina! Koselig bli kjent med deg :* Ja det skal bli bra :D

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:14
Amalie: Tusen takk fantastiske Amalie <3 Kleeem <3

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:14
Maria Altmann: Tusen takk Maira! Gleda m til vi skal g veien sammen til toppen :* <3

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:15
Ingrid: Tusen takk Ingrid <33

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:15
Ola: Tusen takk, hyggelig at du vil flge meg videre :D

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:16
Adriano Melai: Tusen takk, setter stor pris p det :D

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:17
Jonas: Tusen takk beste Jonas <3 Betyr mye at de ordan kommer fra d. Takk, det skal ;) Gleda m masse til vi ses igjen <33

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:18
Finn Audun: hehe, tusen takk :D

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:18
Anonym: Tusen takk :D

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:18
Ann Iren Krtveit: Tusen takk! :D

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:20
Elin SS: Tusen takk Elin, glad du likte den :) Det var veldig hyggelig hilse p deg og de andre p sufh ogs, jeg hadde en flott helg :D Tusne takk, klem <3

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:21
Nina: Tusen takk Nina^^,

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:21
Camilla A: Takk!! :D

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:21
Anonym: Tusen takk : )

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:24
Silje: Bare hyggelig :)

Nei, et slikt innlegg har jeg ikke skrevet, men angende det kle p seg s kan du jo forske selv. Sett deg p en stol og prv, det er mange forskjellige mter gjre ting p og ikke en fasit p det. Jeg er sikker p at jeg gjr det p en mte mens mange andre rullestolbrukere gjr ting p en annen mte :D Lykke til ;)

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:25
Anonym: Tusen takk, det gleder meg :) Jeg kan sprre dem ;)

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:31
Veronica Bjrlykke: Tusen takk Veronica, jeg ser opp til deg s det betyr mye at de ordene kommer fra deg. Du m ha masse lykke til med opptreningen av skulderen og veien mot dine ml, jeg vet du klarer det ;) Tusen takk, ses p NM <3

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:31
Ann: Tusen takk : )

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:34
Gjengen i Kirkenes: Tusen takk, setter stor pris p det! Ja veldig synd jeg ikke er der da, men jeg fr bil til hsten s kanskje jeg stikker innom en tur da ;) Tusen takk <3

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:37
Mariette: Tusen takk! :D Ja noe av grunne til at jeg delte historien er jo slik at andre kanskje kan kjenne seg igjen og da er det fint fle at man ikke ar alene. Tusen takk, s morsomt at du flger med :)

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:38
perm: Tusen takk! :D Bare hyggelig.

Klem tilbake : )

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:39
Anonym: Tusen takk :)

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:40
se: Bare hyggelig, tusen takk : )
Haha, ja jeg tror jeg husker det jeg . Jeg viste ikke at vi skulle ta opprop s jeg bare hoppet utti :D
Tusen takk, klem^^,

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:42
frode: Tusen takk :) Har du selv ftt transvere myelittis? Uansett, lykke til med rehabeliteringen.

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:43
inga: Tusen takk!
Haha, s morsomt at du sprr. Jeg er ikke noe skolelys men jeg fikk faktisk 6- p den prven :D

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:44
Ane: Takk : ) Nei, men det er sikkert ikke lett uansett alder. Som sakt var jeg for ung til forst i begynnelsen og det var kanskje til det beste : )

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:48
Seline: Hyggelig hre at du fikk noe ut av lese historien og at jeg fikk deg til leve deg inn i den : ) Takk^^,

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:51
FlestLesere: Takk for det, men jeg vil ikke si jeg fr terapi gjennom bloggen. Jeg blogger fordi jeg syns det er gy og fordi jeg nsker dele ;)

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:51
Ane Louise: Tusen takk, bare hyggelig <3

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:54
Kristine Nergaard: Tusen takk Kristine <3 Ja huska vi satt prata, va godt prat med d : ) Tusen takk, det skal , klem <3

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:56
Per Rune Eknes (Pepsi): Tusen takk, setter stor pris p det. Veldig hyggelig f en kommentar fra deg Pepsi : )

S gy at du kommer ser p, gleder meg :)

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:56
Ronja Gujord: Tusen takk : )

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:58
jeg: Tusen takk, nsker deg ogs alt godt : )

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 21:58
Ida: Tusen takk! God sommer til deg : )

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 22:01
Malene jacobsen: Tusen takk, setter pris p de fine ordene :* <3

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 22:01
Linn Therese Dagsland: Tusen takk, den har vrt super! God sommer til deg <3

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 22:02
Sabita: Takk : )

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 22:03
Anonym: Tusen takk : )
Wow for en historie, for en opplevelse du har og har hatt. Du er virkelig en sterk person, og for en glede lese at du er tilbake i svmmehallen igjen. Du er virkelig sterk mental og en tankegang har enormt si i slike situasjoner. Du er best i det du gjr du! :) Takk for at du delte.

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 22:06
Kesia, Balanser kostholdet: Hehe, takk for at du leste ;) Tusen takk for de fine ordene, setter pris p det^^,

Kristin

10.07.2014 kl. 22:48
En utrolig sterk historie. Jeg synes det er utrolig flott av deg dele den! Du er en utrolig sterk person, for jeg vet med meg selv s hadde jeg ftt helt panikk gitt opp alt. Du er et fantastisk forbilde, du m bare fortsette snn som du gjr. S p vidre!

Sara Josefine

10.07.2014 kl. 23:08
Kristin: Tusen takk, setter stor pris p det :D

Maja

16.08.2014 kl. 14:21
Hei! Jeg syns du er en sterk og flott person som deler dette. Men har et sprsml, man fr jo vaksine mot poliomyelitt p barneskolen og pfyll ved ungdomsskolen. Fikk du disse? Kom sykdommen selv om du hadde disse? Er urolig,for har mye vondt i nederste del av ryggen og deretter leste jeg innlegget ditt. Og har alltid hatt en bekymring for bli lammet i noen deler av kroppen.

Sara Josefine

16.08.2014 kl. 17:30
Maja: Tusen takk^^,
Betennelsen jeg fikk har ikke sammenheng med poliomyelitt :)
Med mindre du mister flighet i kroppen eller kjenner at du blir veldig sliten av g og bevege deg ville jeg ikke bekymret meg, men om du fler deg bekymret skader det ikke f en tur til fastlegen hre hva h*n har si ;) nsker deg alt vel!

Maja

16.08.2014 kl. 19:53
Du er vel bare herlig. nsker deg ogs alt vell, kjre deg! Tusen takk for svar s fort :-)

Ble s nysgjerrig p historien din. Vet du ikke i all verden hvorfor du fikk denne betennelsen? :o

Sara Josefine

16.08.2014 kl. 23:11
Maja: Tusen takk, bare hyggelig^^
Nei, det er forskjellige teorier om hvorfor man fr transverse myelitis, blandt annet at det kan forekomme etter kyssesyken, men hos meg har de ikke en klar forklaring.
Sara Josefine

Hei! Mitt navn er Sara Josefine, jeg er 21 r, 95er. Jeg liker lese, se p Greys Anatomy, har dysleksi, fasinerer meg for menneskelig adferd, er en kjrestefri hpls romantiker, avhengig av sukker og hater ta feil...ogs ja, s er jeg lam. For kontakt: sarajosefine.blogg@hotmail.com

Search

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits