Sara Josefine

På den "vanlige" måten

  • 06.10.2014, 02:29

Å vite hva man vil er ikke alltid like lett. Ikke bare er det ikke lett å vite hva man vil, men på samme tid skal det på et vis også være gjennomførbart. Også kan man stille seg spørsmålet: hva er gjennomførbart, hva er mulig? Jeg tror vi mennesker er kapable til å klare mer enn vi tror og at de spesielle personene som har greid det umulige, de har noe til felles. Jeg tror ikke de har greid det umulige i sin sak, men at de har klart å finne sin vei gjennom mudderet. De har skrapt og klort seg gjennom ugresset. Det var ikke umulig, det var vanskelig. Så man kan jo spørre seg selv: er det noe som er umulig? Det er noe som heter at: en påstand er sant inntil det motsatte er bevist. Men hvor mange gange må du forsøke, klore og slåss, før du kan si at det ikke er mulig når det er gjennom nederlag du seirer. Er det mulig om du bare prøver hardt nok?

Jeg forsøker selv og tenke slik: "Det er mulig inntil det motsatte er bevist." I situasjoner i livet forsøker jeg å se mulighetene. Hvis ting ikke går på den "vanlige" måten er det min oppgave å finne en annen løsning. Samtidig som det er viktig å huske på at du sjeldent kommer til målet om du ikke prøve og feiler noen ganger.

Men så kommer det nagende spørsmålet snikende fram. Hvis alt er mulig om du bare jobber hardt nok. Skal ikke jeg kunne gå da om jeg bare prøver hardt nok? Det er et spørsmål som plager meg. Det har jo skjedd, det er jo mulig. Folk våkner jo opp etter å ha vært lam i tiår og plutselig kan gå igjen. Jeg har en venninne hvis bestemor dette skjedde med. Jeg minnes også en mann på avdelingen for ryggmargskadde som hadde blitt lam. Han nektet på at han aldri skulle gå igjen og jobbet steinhardt. Han stengte seg helt ut fra omverdenene, skrudde av mobilen og snakket bare innimellom med sin kone. Han ble bedre og etterhvert kunne vi se han gå med støtte i gangene. Tilslutt trengte han ikke hjelp og gikk helt på egenhånd. Han hadde greid det, han kunne gå igjen.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg jobbet ikke får å kunne gå igjen. Jeg ventet. For jeg hadde fått beskjed om at jeg ikke kom til å kunne bevege på beina hvis myelinen  eller nervene i ryggmargen var ødelagt etter betennelsen. Det er som en pc og en utskriver. Hvis ledningen mellom dem er ødelagt kommer du ikke til å få skrevet ut noe. Å få den beskjeden var jeg på mange måter glad for å få. Får var det noen jeg hatet så var det å forsøke å bevege på beina og ikke få noe respons. På sykehuset i Bodø hadde fysioterapeuten jobbet med meg og vært knall hard når jeg skulle forsøke å bevege på beina. Hun hadde mast og sakt "bare litt til, bare forsøk litt hardere." Og jeg lover deg, jeg holdt på å slå henne ned. Det var så utrolig psykisk tungt. Det er som å prøve å flytte på en stol med telekinese evner, eller fly med vinger du ikke har. Du kan jo prøve, så skal du se det ikke er så enkelt. Allikevel forstår jeg det jo. Det er ikke enkelt og hun ville bare mitt best. Men den skuffelsen og mangelen på mestringsfølelse når bene ikke ville rikke på seg var grusom. Noe så enket som å flytte på foten. Det var noe jeg hadde kunnet i 13 år og som jeg aldri hadde tenkt stort over. En bevegelse kommer jo gjerne automatisk uten at du trenger å tenke deg om, men nå skulle man kjenne på tanken. Faktisk fysisk sett tenke på å bevege på musklene i beina.

Derfor var det en lettelse å høre at det ikke var mulig om nervene var ødelagt. Det fortalt at det ikke var min feil og jeg trengte ikke gå gjennom grusomheten av å ha en fysioterapeut be meg om å bare prøve hardere. Det jeg gjorde etter det var å ventet for å se om "ledningene" hadde klart seg.

Så kanskje, kanskje hvis jeg prøver å løfte foten 1000ganger, kanskje går det på mitt tusende forsøk. Om det kommer til å være verdt det er jeg ikke like sikker på. Jeg ser for meg at jeg kan få tilbake mer bevegelse om jeg stenger meg selv inne. Bruker hvert minutt av hver dag på å bare fokusere og visualisere bevegelse i beina. Omstiller hjernen helt og ikke tenker på annet. Da er det kanskje, men bare kanskje, mulig at jeg får tilbake bevegelse i underkroppen. Det finnes nok mange forskjellige ting man kan prøve, greve frem de eldste kjerringråd og aldri gi opp. Men til hvilken pris? Også kan jeg jo da stille meg selv spørsmålet om jeg syns det er verdt det? Svaret er da nei, nei jeg syns ikke det høres verdt det ut.

Jeg syns ikke prosessen av å forsøke å bli gående igjen høres ut som et liv. Spesielt når du ikke på noen som helst måte har en garanti. For det finnes forskjellige måter å leve livet sitt på. Jeg skal gjenta meg selv fra innledningen å si: I situasjoner i livet forsøker jeg å se mulighetene. Hvis ting ikke går på den "vanlige" måten er det min oppgave å finne en annen løsning. Jeg er kanskje ikke gående og lever kanskje ikke livet på den "vanlige" måten, men jeg lever et liv jeg er fornøyd med. Jeg lever et liv jeg syns er verdt å leve. Pr. dags dato, med de mulighetene jeg har for å kunne gå igjen, ønsker jeg ikke å jobbe mot målet å bli gående igjen. Men det er helt greit. For jeg kan leve et helt fantastisk liv uten å gjøre det på den "vanlige" måten.



- Sara Josefine ♥

Margrethe:)

06.10.2014 kl. 10:28
så fint skrevet! du e sterk Sara <3

Sara Josefine

06.10.2014 kl. 12:58
Margrethe: Tusen takk Margrethe <3

Nysgjerrig sjel

07.10.2014 kl. 00:57
Beklager om dette blir for nærgående, du trenger ikke å svare hvis det blir for ubehagelig, men underkroppen er jo mer enn bare bena. Hvordan fungerer "det andre"?

Sara Josefine

07.10.2014 kl. 02:01
Nysgjerrig sjel: hehe, nei det er ikke noe problem å svare på men jeg føler du må være litt mer presis i spørsmålet ditt. Det er ikke et Ja-, Nei-spørsmål. Jeg kan heller svare på spørsmålet ditt senere i en annen anledning ved en eventuelt spørsmålsrunde, om du spør mer presist.

Nysgjerrig sjel

07.10.2014 kl. 13:13
Da skal jeg gjøre det. Takk for svar!

Caroline Eliassen Jøsevold

19.10.2014 kl. 14:16
Hold ut! Du virker som en sterk jente, ikke gi opp :) Kom gjerne innom bloggen min og legg igjen spor :)

Sara Josefine

19.10.2014 kl. 14:52
Caroline Eliassen Jøsevold: Takk :)
Sara Josefine

Hei! Mitt navn er Sara Josefine, jeg er 21 år, 95´er. Jeg liker å lese, se på Grey´s Anatomy, har dysleksi, fasinerer meg for menneskelig adferd, er en kjærestefri håpløs romantiker, avhengig av sukker og hater å ta feil...også ja, så er jeg lam. For kontakt: sarajosefine.blogg@hotmail.com

Search

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits