Sara Josefine

Hva er det verste ved å være lam?

  • 26.10.2014, 19:22

Jeg hadde en spørsmålsrunde i juli hvor jeg fikk spørsmål om hva jeg syntes var det verst ved å være lam. Jeg syns det har vært vanskelig å svare på spørsmålet fordi det er personlig og fordi min formidlingsevne blir satt på prøve. Det er ikke alltid ting blir tolket slik man ønsker og jeg syns det har vært vanskelig å yte spørsmålet rettferdighet i forhold til å greie å formidle det jeg mener. Jeg har gjort mitt beste og her er mitt svar:

Det er mye jeg savner, men det er en ting som skiller seg ut og det er følelsen av å ikke være alene. Jeg føler meg veldig ensom. Ikke alene, for jeg har mange mennesker rundt meg som jeg er glade i og som jeg vet er glade i meg, men ensom. Jeg syns det har vært vanskelig å gå gjennom tenårene som lam fordi alt jeg har gått gjennom og opplevd har jeg i en viss grad gått gjennom alene.

Jeg husker spesielt en episode på ungdomsskolen. Vi hadde dansing i gymmen og jeg hadde ikke lyst til å være med. Jeg var sta og motvillig og nektet. Læreren min sa til meg at det var bare tull at jeg skulle droppe gymmen med dansing fordi alle de andre var også utrygge på seg selv og gjorde dette for første gang. Det kan jeg si meg enig i. Vi er alle utrygge på oss selv når vi prøver noe vi ikke har gjort før, men jeg følte på ingen måte at jeg kunne sammenlignes med resten av klassen. Ja, vi gjorde det alle for første gang, men de gjorde det sammen. De skulle alle lære det samme og sammen skulle de lære og feile. Jeg skulle lære å danse i rullestol, ingen skulle lære de samme "trinnene" som meg, jeg hadde måttet gjort det alene. Jeg ville ikke hatt noen som trøstet meg med at de også hadde gjorde de samme feilene eller hatt noen som forsto om jeg falt ut av stolen i en svingen fordi det hadde de gjort selv.

Det er lett å se noen gjøre noe å tenke "det der ser ikke så vanskelig ut, jeg hadde lett klart det" og så, når du forsøker, finner du ut hvor vanskelig det egentlig er. Ingen har mulighet til å prøve å gjøre ting helt på den måten jeg gjør ting på fordi ingen kan skru av musklene sine, man bruker dem automatisk. Jeg syns mangelen på forståelse hos andre mennesker er vanskelig. På samme tid er jeg kun min egen kritiker. Hvis jeg blir gitt en oppgave, og ikke får den til, er det lett å tenke "ingen vet hvor vanskelig dette er, det er ikke mulig" og gi opp. Fordi du har ingen å sammenligne med, en hver funksjonshemming er forskjellig og det er sjeldent du finner noen med tilnærmende akkurat samme funksjonshemming som deg. Å sammenligne med noen blir nesten umulig. Psykisk kan jeg gjøre det, slik jeg gjorde når jeg tok den første tatoveringen min og måtte stålsette med for smertene. Jeg husker at jeg tenkte: "hvis hun kan gjøre det, så kan jeg". Det gjorde det lettere å komme seg gjennom. På samme måte skulle jeg ønske jeg kunne tenkt i fysiske oppgaver. Det er lettere å presse seg til å greie noe hvis du vet at det er mulig og kan si nettopp den setningen "klarer du det, klarer jeg det". 

Ting har blitt lettere med årene. Nå føler jeg meg ikke like psykisk alene fordi nå er jeg og vennene mine eldre, men jeg ble lam som trettenåring og fikk mange flere ting å tenke på enn andre på min alder. Jeg stilte spørsmål til livet og hvordan det fungerer i tidlig alder. For eksempel ble spørsmålet "hvorfor ble jeg lam" ofte stilt i hodet mitt, eller spørsmålet "hvordan vil dette forandre fremtiden min?" Resten av mine jevnaldrende begynte ikke som 13åringer å se på resten av livet. Det håper jeg i hver fall ikke fordi jeg følte at en del av barndommen min ble revet vekk fra meg. Min mangel på like problemstillinger som de jeg var sammen med fikk meg til å bli en relativt innesluttet person. Jeg tror de fleste som kjenner meg vil si at jeg snakker rett fra levra og ikke er redd for å si hva jeg mener bare jeg har blitt varm i trøya. Men jeg er påpasselig med å være personlig på et dypere plan. Den eneste personen som er i nærheten av å virkelig kjenne med er vel min beste venn, og ikke han en gang vet alt jeg tenker. Dette fordi mine tanker ikke alltid har vært så positive. Jeg har hatt stunder og dager hvor jeg ikke verdsetter livet fordi jeg syns det er vanskelig å finne mening med et liv som kan bli snudd på hodet over natten uten at det er noe du kan gjøre med det. Flere av tankene mine er ikke ting man snakker om og jeg tørr ikke si dem høyt fordi jeg ikke tror de vil bli mottatt på den måten jeg mener dem. 

At ensomheten min også er en del av det å være tenåring skal jeg ikke slå vekk. Det tror jeg så gjerne. Men uansett hvor gammel jeg blir er det fremdeles ensomhet som dominerer i kategorien - det verste ved å være lam. Vi er alle forskjellige som mennesker, og takk gud for det. For uten ulikheter hadde vi ikke hatt individualiteten vår og en hvert menneskes unikhet. Allikevel blir jeg som funksjonshemmet i større grad annerledes fra andre og jeg har det vanskeligere for å finne meg selv i andre mennesker. Dette er noe jeg ser på som en stor ingrediens i å skape et forhold og jeg tror det er derfor jeg føler savnet av det så sterkt.

Ps. Jeg syns det er viktig å presisere at dette er min mening om saken og det trenger ikke nødvendigvis å være slik for andre funksjonshemmede/lammede.

Følg meg gjerne på Facebook; Sara Josefine

- Sara Josefine ♥



Minni

27.10.2014 kl. 13:31
Du er en av de absolutt flotteste menneskene jeg vet om, snuppa:) Jeg er så stolt av deg, hvor sterk og hvor flink du er. Klemmer fra ei som savner deg veldigveldigveldig masse!!

Sara Josefine

27.10.2014 kl. 14:18
Minni: Aww, du e så søt Minni :* Tusen takk det varma skikkelig og gjor virkelig dagen min <3 Savna dæ å massemasse <3

Arne

27.10.2014 kl. 20:14
Tøffeste Sara

Jonas

27.10.2014 kl. 20:17
Kor flenk du e! <3

Sara Josefine

27.10.2014 kl. 20:34
Arne: Tusen takk :)

Sara Josefine

27.10.2014 kl. 20:34
Jonas: Takk Jonas <3

Britt Lena Lundberg

27.10.2014 kl. 21:29
Du er ei tøff jente Sara. Mange som har noe å lære av deg. Funksjonshemmet eller ikke alle føler seg usikker og alene i situasjoner. Lykke til med livet framover, er sikker på at det kommer til å bli herlig 💖

Sara Josefine

27.10.2014 kl. 22:15
Britt Lena Lundberg: Tusen takk Britt Lena <3

Henriette

29.10.2014 kl. 16:03
Hei Sara Josefine!

Først vil jeg si at jeg havnet innom bloggen din helt tilfeldig, men det er jeg veldig glad for.

Jeg skriver aldri kommentarer på blogger fordi jeg blir sjeldent så engasjert av noens tanker eller opplevelser som jeg ble av dine. Du er en fantastisk reflektert og sterk person tross dine unge nitten år. Dine refleksjoner om det å oppleve noe så dramatisk som å bli lam i en alder av tretten år var bare enestående og virkelig rørende å lese. Din åpenhet rundt det å være annerledes fra alle dine venner og ensomheten du følte på, og sikkert fortsatt føler på noen ganger var så krystallklart og genuint at jeg ble helt målløs. Og ikke minst din åpenhet om det at du har tvilt på hva livet har å bringe deg og at du har hatt tunge tider i veldig ung alder. Men det som gjør meg så varm om hjertet er hvordan du har klart å mestre livssituasjonen din og å snu tankesettet ditt slik at du kan sette pris på alt det fine livet har å tilby.

Nå kjenner jeg ikke deg Sara men tankene og refleksjonene dine rundt livet ditt forteller meg at du er en stor inspirasjon og motivator for alle mennesker du møter på din vei.

Fortsett å blogge, jeg gleder meg til å lese om alt det spennende du bedriver tiden din med. Lykke til videre!

Sara Josefine

29.10.2014 kl. 22:30
Henriette: Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne med å takke deg får å legge igjen en så fin kommentar. Jeg setter så utrolig stor pris på det og føler meg overveldet av glede når jeg leser kommentaren din. Det er slike ting som motiverer meg til å dele tankene og hverdagen min videre, jeg kan ikke gjøre annet an å si et stort takk. Og tusen takk for at du denne gangen bestemte deg for å legge igjen noen ord på en liten blogg. Tusen Takk!

VILDZ

30.10.2014 kl. 21:08
Du e så flink <3

Sara Josefine

30.10.2014 kl. 21:11
VILDZ: Takk^^ <3
Sara Josefine

Hei! Mitt navn er Sara Josefine, jeg er 21 år, 95´er. Jeg liker å lese, se på Grey´s Anatomy, har dysleksi, fasinerer meg for menneskelig adferd, er en kjærestefri håpløs romantiker, avhengig av sukker og hater å ta feil...også ja, så er jeg lam. For kontakt: sarajosefine.blogg@hotmail.com

Search

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits