Sara Josefine

Hva er det verste ved vre lam?

  • 26.10.2014, 19:22

Jeg hadde en sprsmlsrunde i juli hvor jeg fikk sprsml om hva jeg syntes var det verst ved vre lam. Jeg syns det har vrt vanskelig svare p sprsmlet fordi det er personlig og fordi min formidlingsevne blir satt p prve. Det er ikke alltid ting blir tolket slik man nsker og jeg syns det har vrt vanskelig yte sprsmlet rettferdighet i forhold til greie formidle det jeg mener. Jeg har gjort mitt beste og her er mitt svar:

Det er mye jeg savner, men det er en ting som skiller seg ut og det er flelsen av ikke vre alene. Jeg fler meg veldig ensom. Ikke alene, for jeg har mange mennesker rundt meg som jeg er glade i og som jeg vet er glade i meg, men ensom. Jeg syns det har vrt vanskelig g gjennom tenrene som lam fordi alt jeg har gtt gjennom og opplevd har jeg i en viss grad gtt gjennom alene.

Jeg husker spesielt en episode p ungdomsskolen. Vi hadde dansing i gymmen og jeg hadde ikke lyst til vre med. Jeg var sta og motvillig og nektet. Lreren min sa til meg at det var bare tull at jeg skulle droppe gymmen med dansing fordi alle de andre var ogs utrygge p seg selv og gjorde dette for frste gang. Det kan jeg si meg enig i. Vi er alle utrygge p oss selv nr vi prver noe vi ikke har gjort fr, men jeg flte p ingen mte at jeg kunne sammenlignes med resten av klassen. Ja, vi gjorde det alle for frste gang, men de gjorde det sammen. De skulle alle lre det samme og sammen skulle de lre og feile. Jeg skulle lre danse i rullestol, ingen skulle lre de samme "trinnene" som meg, jeg hadde mttet gjort det alene. Jeg ville ikke hatt noen som trstet meg med at de ogs hadde gjorde de samme feilene eller hatt noen som forsto om jeg falt ut av stolen i en svingen fordi det hadde de gjort selv.

Det er lett se noen gjre noe tenke "det der ser ikke s vanskelig ut, jeg hadde lett klart det" og s, nr du forsker, finner du ut hvor vanskelig det egentlig er. Ingen har mulighet til prve gjre ting helt p den mten jeg gjr ting p fordi ingen kan skru av musklene sine, man bruker dem automatisk. Jeg syns mangelen p forstelse hos andre mennesker er vanskelig. P samme tid er jeg kun min egen kritiker. Hvis jeg blir gitt en oppgave, og ikke fr den til, er det lett tenke "ingen vet hvor vanskelig dette er, det er ikke mulig" og gi opp. Fordi du har ingen sammenligne med, en hver funksjonshemming er forskjellig og det er sjeldent du finner noen med tilnrmende akkurat samme funksjonshemming som deg. sammenligne med noen blir nesten umulig. Psykisk kan jeg gjre det, slik jeg gjorde nr jeg tok den frste tatoveringen min og mtte stlsette med for smertene. Jeg husker at jeg tenkte: "hvis hun kan gjre det, s kan jeg". Det gjorde det lettere komme seg gjennom. P samme mte skulle jeg nske jeg kunne tenkt i fysiske oppgaver. Det er lettere presse seg til greie noe hvis du vet at det er mulig og kan si nettopp den setningen "klarer du det, klarer jeg det".

Ting har blitt lettere med rene. N fler jeg meg ikke like psykisk alene fordi n er jeg og vennene mine eldre, men jeg ble lam som trettenring og fikk mange flere ting tenke p enn andre p min alder. Jeg stilte sprsml til livet og hvordan det fungerer i tidlig alder. For eksempel ble sprsmlet "hvorfor ble jeg lam" ofte stilt i hodet mitt, eller sprsmlet "hvordan vil dette forandre fremtiden min?" Resten av mine jevnaldrende begynte ikke som 13ringer se p resten av livet. Det hper jeg i hver fall ikke fordi jeg flte at en del av barndommen min ble revet vekk fra meg. Min mangel p like problemstillinger som de jeg var sammen med fikk meg til bli en relativt innesluttet person. Jeg tror de fleste som kjenner meg vil si at jeg snakker rett fra levra og ikke er redd for si hva jeg mener bare jeg har blitt varm i trya. Men jeg er ppasselig med vre personlig p et dypere plan. Den eneste personen som er i nrheten av virkelig kjenne med er vel min beste venn, og ikke han en gang vet alt jeg tenker. Dette fordi mine tanker ikke alltid har vrt s positive. Jeg har hatt stunder og dager hvor jeg ikke verdsetter livet fordi jeg syns det er vanskelig finne mening med et liv som kan bli snudd p hodet over natten uten at det er noe du kan gjre med det. Flere av tankene mine er ikke ting man snakker om og jeg trr ikke si dem hyt fordi jeg ikke tror de vil bli mottatt p den mten jeg mener dem.

At ensomheten min ogs er en del av det vre tenring skal jeg ikke sl vekk. Det tror jeg s gjerne. Men uansett hvor gammel jeg blir er det fremdeles ensomhet som dominerer i kategorien - det verste ved vre lam. Vi er alle forskjellige som mennesker, og takk gud for det. For uten ulikheter hadde vi ikke hatt individualiteten vr og en hvert menneskes unikhet. Allikevel blir jeg som funksjonshemmet i strre grad annerledes fra andre og jeg har det vanskeligere for finne meg selv i andre mennesker. Dette er noe jeg ser p som en stor ingrediens i skape et forhold og jeg tror det er derfor jeg fler savnet av det s sterkt.

Ps. Jeg syns det er viktig presisere at dette erminmening om saken og det trenger ikke ndvendigvis vre slik for andre funksjonshemmede/lammede.

Flg meg gjerne p Facebook; Sara Josefine

- Sara Josefine♥



Minni

27.10.2014 kl. 13:31
Du er en av de absolutt flotteste menneskene jeg vet om, snuppa:) Jeg er s stolt av deg, hvor sterk og hvor flink du er. Klemmer fra ei som savner deg veldigveldigveldig masse!!

Sara Josefine

27.10.2014 kl. 14:18
Minni: Aww, du e s st Minni :* Tusen takk det varma skikkelig og gjor virkelig dagen min <3 Savna d massemasse <3

Arne

27.10.2014 kl. 20:14
Tffeste Sara

Jonas

27.10.2014 kl. 20:17
Kor flenk du e! <3

Sara Josefine

27.10.2014 kl. 20:34
Arne: Tusen takk :)

Sara Josefine

27.10.2014 kl. 20:34
Jonas: Takk Jonas <3

Britt Lena Lundberg

27.10.2014 kl. 21:29
Du er ei tff jente Sara. Mange som har noe lre av deg. Funksjonshemmet eller ikke alle fler seg usikker og alene i situasjoner. Lykke til med livet framover, er sikker p at det kommer til bli herlig 💖

Sara Josefine

27.10.2014 kl. 22:15
Britt Lena Lundberg: Tusen takk Britt Lena <3

Henriette

29.10.2014 kl. 16:03
Hei Sara Josefine!

Frst vil jeg si at jeg havnet innom bloggen din helt tilfeldig, men det er jeg veldig glad for.

Jeg skriver aldri kommentarer p blogger fordi jeg blir sjeldent s engasjert av noens tanker eller opplevelser som jeg ble av dine. Du er en fantastisk reflektert og sterk person tross dine unge nitten r. Dine refleksjoner om det oppleve noe s dramatisk som bli lam i en alder av tretten r var bare enestende og virkelig rrende lese. Din penhet rundt det vre annerledes fra alle dine venner og ensomheten du flte p, og sikkert fortsatt fler p noen ganger var s krystallklart og genuint at jeg ble helt mlls. Og ikke minst din penhet om det at du har tvilt p hva livet har bringe deg og at du har hatt tunge tider i veldig ung alder. Men det som gjr meg s varm om hjertet er hvordan du har klart mestre livssituasjonen din og snu tankesettet ditt slik at du kan sette pris p alt det fine livet har tilby.

N kjenner jeg ikke deg Sara men tankene og refleksjonene dine rundt livet ditt forteller meg at du er en stor inspirasjon og motivator for alle mennesker du mter p din vei.

Fortsett blogge, jeg gleder meg til lese om alt det spennende du bedriver tiden din med. Lykke til videre!

Sara Josefine

29.10.2014 kl. 22:30
Henriette: Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne med takke deg fr legge igjen en s fin kommentar. Jeg setter s utrolig stor pris p det og fler meg overveldet av glede nr jeg leser kommentaren din. Det er slike ting som motiverer meg til dele tankene og hverdagen min videre, jeg kan ikke gjre annet an si et stort takk. Og tusen takk for at du denne gangen bestemte deg for legge igjen noen ord p en liten blogg. Tusen Takk!

VILDZ

30.10.2014 kl. 21:08
Du e s flink <3

Sara Josefine

30.10.2014 kl. 21:11
VILDZ: Takk^^ <3
Sara Josefine

Hei! Mitt navn er Sara Josefine, jeg er 21 r, 95er. Jeg liker lese, se p Greys Anatomy, har dysleksi, fasinerer meg for menneskelig adferd, er en kjrestefri hpls romantiker, avhengig av sukker og hater ta feil...ogs ja, s er jeg lam. For kontakt: sarajosefine.blogg@hotmail.com

Search

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits