Sara Josefine

Jeg sitter her på terrassen men noen venner. Vi drikker litt, vi prater litt og vi røyker litt. Ja, jeg har begynt å røke. Ish. Hvorfor? Jeg vet ikke. Hode mitt den siste tiden har, eller egentlig di siste årene, vært litt overalt hvor jeg ikke vet helt hva som er rett og galt. Hva som er sant og usant, og hva som er opp og ned. På mange måter er det er fint sted. Nesten som å flyte på vannet og la det ta deg hvor som helst. Samtidig er det utrolig slitsomt. Det er ingen steder å stå, ingen steder å ta en pust i bakken og det er ensomt. Her ute, på vannet, helt alene. 

Når man er liten lærer man at man ikke skal lyve. Man skal ikke si stygge ting om andre og man skal dele lekene sine med de andre. Etterhvert når du blir eldre lærer du at utroskap ikke er greit. Man løser ikke problemer med vold og at du stjeler ikke fra andre. Du lærer reglene. Etterhvert som årene går ser du at alt er relativt. Mennesker kriger, folk lyver og noen stjeler for å overleve. Ikke alle har blitt utdelt de samme kortene. Reglene blir mer og mer uklar og du må stille deg selv spørsmålet, hvem vil jeg være? Hva vil jeg stå for. Hvilken verden vil jeg leve i?

Jeg vet at jeg vil være et godt menneske. Jeg vil at andre skal respektere meg for de valgene jeg tar og jeg ønsker å være medmenneskelig. Men hvordan kommer jeg meg dit? Hva er en god handling. Å gi penger til en uteligger? Lyve for bestevenninnen din for å bevare gaven av tillitt? Eller gjør du godt bare ved å ta vare på deg selv, slik at du har det bra? Uteliggeren kan gå direkte til en langer og bruke pengen på narkotika for så å dø fra skuddet. Bestevenninnen din som ba deg ikke fortelle videre at hun ble seksuelt misbrukt kan ta sitt eget liv fordi hun ikke klaret å leve med at verdenen hennes ble snudd opp ned. Og vil det at du har det bra spre glede videre eller vil det endre deg til et egosentrisk vesen?

Hva er rett, hva er galt? Hva er opp og hva er ned? Hvor finner jeg svarene? Og trenger jeg å finne de?

Jeg vet ikke, vet du?