Sara Josefine

Til min psykolog i utdanning #2

  • 13.05.2017, 18:39

Jeg var sju år første gang mamma tok meg med på barns svømmeskole. Mamma hadde lyst til at jeg skulle lære å svømme og jeg syntes bare det hørtes gøy ut å bade. Jeg husker første gangen. Jeg hadde skiftet og mamma og meg gikk inn i svømmehallen til svømmeinstruktøren. Vi var tidlig ute så det var ikke så mange andre som var kommet enda. Ivrig som jeg var, og uvitende om vanlig prosedyre, hoppet jeg med en gang ut i vannet. Lite visste jeg at vi skulle sette oss ned ved bassengkanten og vente til vi var ropt opp og fikk beskjed om å få lov til å hoppe uti. Svømmeinstruktøren ropte meg febrilsk opp av vannet og fikk satt meg på kanten. Jeg husker selv den dag i dag hvor flau jeg ble, for å si det sånn, jeg gjorde ikke det igjen.

 

Jeg steg fort opp i partiene. Det tok ikke lang tid før jeg var på siste kurset til barnas svømmeskole og skulle begynne på D-partiet. Jeg husker jeg var så fornøyd. D-partiet kom man seg som regel ikke opp på før man var ni år gammel, jeg kom opp som åtteåring. Svømmingen utviklet seg til å bli noe jeg dro på fordi jeg hadde lyst, til forskjell fra at det var mamma som ville. Jeg valgte som regel den vanskeligste drillsen og var en av de enste som svømte alle åtte lengdene null-pust. Jeg svømte først i banen og ble ferdig først. Det likte jeg.

 


 

Noe særlig konkurranseorientert hadde jeg enda ikke blitt. I begynnelsen startet man med rekruttstevner hvor alle fikk premier. Det var ikke før jeg ble ti år og vi fikk delta på diskestevner hvor vi kunne se resultatlister og vite hvem som svømte fortest. Jeg tenkte ikke så mye over det i begynnelsen. Jeg lå øverst på listen i min aldersgruppe uansett, og det med god margin. Jeg slo til og med flere som var både et og to år eldre enn meg. Konkurranseaspektet av svømmingen kom først opp i hodet mitt når jeg ble elleve år. Det var første året jeg kunne bli premiert og kunne være med på ÅM (årsklassemønstring). Å kvalifisere seg til ÅM var stort. Der fikk bare de atten beste i landet, i sin årsklasse i alderen fra 11-15, delta. Det var nå jeg fikk øynene opp for at det var andre som var elleve år som var mye bedre enn meg.  Gøy var det også, nå hadde jeg noen på min egen alder å strekke meg etter.

 

Etter ÅM i Lambertseter begynte jeg å ville trene mer. Det ble viktigere for meg og det var noe jeg prioriterte. For selvsagt var det ting man måtte velge bort om man skulle svømme og bli god. De fleste ettermiddager når klassekameratene mine var sammen, var jeg på svømmetrening. Fem svømmetreninger hadde jeg i uken, i tillegg til en pendling til Rognan som ligger 30min med buss unna. Men det gjorde meg ikke så mye, jeg hadde gode venner i svømmeklubben, og helgene tilbrakte jeg gjerne på stevne. Jeg fikk reise rundt i Nord-Norge i buss og tjene penger på førsteplassene mine, mens fotball folkene satt i en liten bil, kjørte to timer unna og spilte en kamp,  de i beste fall, fikk en pokal for.

20.01.2014

- Sara Josefine ♥

Sara Josefine

Hei! Mitt navn er Sara Josefine, jeg er 21 år, 95´er. Jeg liker å lese, se på Grey´s Anatomy, har dysleksi, fasinerer meg for menneskelig adferd, er en kjærestefri håpløs romantiker, avhengig av sukker og hater å ta feil...også ja, så er jeg lam. For kontakt: sarajosefine.blogg@hotmail.com

Search

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits