Sara Josefine

En tekst jeg skrev en tid tilbake

  • 03.07.2017, 19:53

Sult

"Four burgers and some fries, thank you" sier jeg høflig til damen bak disken mens jeg nyter den kjølige luften fra aircondition-anlegget på McDonald´s. "It sums up to be 8 dollars and 50 cents" sier hun og gir meg et sliten blikk. Jeg gir henne pengene og ruller litt unna slik at andre kan få komme til. Frityrlukten siver gjennom neseborene mens jeg tar et nysgjerrig men forsiktig og sveipende blikk rundt meg. Det er ikke mange i lokalet. Noen sitter med nesen i chicken nuggetsen mens andre tar et nysgjerrig blikk på meg. Utenfor svirrer det med folk i forskjellige retninger på vei til alt de skal rekke. Barna leies med sterke hender, og du kan føle mødre og fedres redsel for hva omverdenen kan gjøre med dem. Stressende blikk florerer. Bilene suser i full fart på veien og alle som ikke venter på et busstopp har rask gange i retning av sine egne sysler. "Here your go hon". Maten min er ferdig og hun skyver papirposen med maten bort til meg. Jeg nikker og takker pent på turen ut døren med mine fire burgere og pommes frites. Fire burgere, ikke to som jeg vanligvis bestiller, men fire fordi jeg har lyst til å glede noen.

Den kjølige luften inne har skapt et kaldt lag over huden min som slipper taket med en gang jeg setter et hjul på utsiden av døren. Solen steiker og jeg retter nesen hjemover. Blikket rettes ofte nedover for å se etter hindringer i veien fremfor meg. Veien er likevel kjent, jeg har rullet denne veien en del ganger siden jeg skiftet motell. Verden fasinerer meg. Vi er så mange på denne merkelige planten vi befinner oss på. Det er så mye å utforske, så mye å se; så mye å føle.

Jeg er helt i min egen verden når jeg legger merke til han, bare noen meter fremfor meg. Jeg nærmer meg og han slår blikket opp. Han ser meg. Det er noe annet med blikket hans enn det jeg vanligvis ser når jeg møter nye mennesker. Det var ikke medlidenhet og frykt for det ukjente i dem. De var nysgjerrige og likegyldige på samme tid. De var varme og tamme, så bunnløse uten en ende å finne. Han reiser seg opp i ryggen og ser på meg mens jeg ruller de siste meterne og sier hei. Jeg får et smil av vennlighet tilbake når han hilser og gir meg samme høflighet. Jeg blir stående litt uten ord. Plutselig sto han der, rett foran meg. Jeg hadde fire burger med meg, ikke to. Jeg ville glede noen. Forsiktig og smilende sier jeg "I have four burgers and I´m not planning to eat them all, I would like to give you half. If that´s okay." Mannen smiler tilbake med en liten latter i stemmen og svarer "That´s very okay". Smilet speiler seg raskt i ansiktet mitt og jeg begynner ivrig å romstere i posen etter to burgere, noen ketsjupposer og en serviett eller to.  En skitten men stødig hånd strekker seg etter maten når jeg rekker den til han. Den andre holder et godt grep om handlevognen som tilsynelatende inneholder alt han eier. Innholdet er noe jeg ikke ville kalt mer enn søppel hjemme, men som for han er livsnødvendig. Noen filler for varme, et parr slitte bøker for å få tiden til å gå, og flere ting jeg ikke vet hva har av verdi for mannen. Han takker så mye for gesten. Jeg rekker frem hånden for å ønske han en fin dag videre, samtidig vil jeg gi han den respekten og medmenneskeligheten det er i et enkelt håndtrykk. Han ser beskjedent på meg og veksler bikket mellom meg og de skitne fingrene hans. En liten stund passerer før han strekker frem pekefingeren for hånden min å gripe i. Resten av de ni fingrene griper rundt to burgere og en handlevogn.

Mannen og jeg går hver til oss og jeg kjenner en flom av gled strømme gjennom meg. Smilet er så bredt som det noen gang har vært. Så snart munnvikene har fått senket seg litt i et forsøk på å ikke se gal ut, smetter de like fort opp igjen. Tankene er mange. Jeg er et godt menneske, jeg gjorde en god gjerning. Dette kan jeg leve lenge på. Følelsen av å gi til noen som ikke har så mye gir en herlig rus av glede og lykke gjnnom kroppen. Solen skinner lysere, himmelen er blåere og duftene er bedre.

Blid og fornøyd ruller jeg inn døren til motellet. Samtidig som skyggen og kulden fra bygget omfavner meg, slår også skammen inn. Følelsen av skam over min egen selvsentrerthet brenner. Jeg greide målet mitt, jeg fikk gledet noen, det visste jeg. Likevel, med en enkel tankte, forduftet gleden like fort som den kom. 

21.02.15

Sara Josefine

Hei! Mitt navn er Sara Josefine, jeg er 21 år, 95´er. Jeg liker å lese, se på Grey´s Anatomy, har dysleksi, fasinerer meg for menneskelig adferd, er en kjærestefri håpløs romantiker, avhengig av sukker og hater å ta feil...også ja, så er jeg lam. For kontakt: sarajosefine.blogg@hotmail.com

Search

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits