Sara Josefine

Hei

  • 09.03.2017, 17:21

Hei dere, mine kjære flotte blogglesere.

Takk for at dere fremdeles stikker innom. Det er utrolig lenge siden jeg har vært på her sist. Dere husker kanskje en av mine siste blogginnlegg så skrev jeg opp en del punkter på en liste med ting jeg ønsket å mestre. En av disse var å blogge regelmessig. Jeg har siden den gang tenkt ganske mye. Ikke klart å holde de standardene men tenkt mye på om det er noe som kommer til å gjøre meg mer lykkelig. En klok jente sa til meg her om dagen at kanskje vi skal bruke mer energi på å godta den vi er enn å strebe etter ett ideal vi tror skal gjøre vår verden bedre. Akseptere den man er og leve livet deretter. Jeg har slitt veldig med dette de siste årene - å greie å leve opp til det jeg har tenkt skulle gjøre meg lykkelig. Kanskje nøkkelen ligger i å akseptere seg selv. Jeg tror det er denne veien jeg ønsker å gå nå.

Jeg har i lang stund holdt store deler av mitt liv og den verden jeg lever i hemmelig. Det har vært ting jeg ikke har snakket noe om fordi jeg ikke har visst hvordan jeg skulle fortelle, eller hva jeg virkelig tenker. Jeg har fått hjelp og er på bedringens vei, men det hadde vært utrolig befriende å fortelle. I tiden fremover ønsker jeg å sette meg ned å gjøre akkurat det. Skrive om hva som egentlig har vært hverdagen min de siste årene. Det skal bli fint å fortelle og jeg håper dere har lyst til å lese.

Vi blogges snart ♥

Jeg vet ikke, vet du?

  • 10.02.2017, 19:25

Jeg sitter her på terrassen men noen venner. Vi drikker litt, vi prater litt og vi røyker litt. Ja, jeg har begynt å røke. Ish. Hvorfor? Jeg vet ikke. Hode mitt den siste tiden har, eller egentlig di siste årene, vært litt overalt hvor jeg ikke vet helt hva som er rett og galt. Hva som er sant og usant, og hva som er opp og ned. På mange måter er det er fint sted. Nesten som å flyte på vannet og la det ta deg hvor som helst. Samtidig er det utrolig slitsomt. Det er ingen steder å stå, ingen steder å ta en pust i bakken og det er ensomt. Her ute, på vannet, helt alene. 

Når man er liten lærer man at man ikke skal lyve. Man skal ikke si stygge ting om andre og man skal dele lekene sine med de andre. Etterhvert når du blir eldre lærer du at utroskap ikke er greit. Man løser ikke problemer med vold og at du stjeler ikke fra andre. Du lærer reglene. Etterhvert som årene går ser du at alt er relativt. Mennesker kriger, folk lyver og noen stjeler for å overleve. Ikke alle har blitt utdelt de samme kortene. Reglene blir mer og mer uklar og du må stille deg selv spørsmålet, hvem vil jeg være? Hva vil jeg stå for. Hvilken verden vil jeg leve i?

Jeg vet at jeg vil være et godt menneske. Jeg vil at andre skal respektere meg for de valgene jeg tar og jeg ønsker å være medmenneskelig. Men hvordan kommer jeg meg dit? Hva er en god handling. Å gi penger til en uteligger? Lyve for bestevenninnen din for å bevare gaven av tillitt? Eller gjør du godt bare ved å ta vare på deg selv, slik at du har det bra? Uteliggeren kan gå direkte til en langer og bruke pengen på narkotika for så å dø fra skuddet. Bestevenninnen din som ba deg ikke fortelle videre at hun ble seksuelt misbrukt kan ta sitt eget liv fordi hun ikke klaret å leve med at verdenen hennes ble snudd opp ned. Og vil det at du har det bra spre glede videre eller vil det endre deg til et egosentrisk vesen?

Hva er rett, hva er galt? Hva er opp og hva er ned? Hvor finner jeg svarene? Og trenger jeg å finne de?

Jeg vet ikke, vet du?

Intervju? Hvorfor ikke?

  • 09.02.2017, 01:05

Dagen i dag har vært en ganske bra dag. Det hadde jeg ikke trodd når jeg våknet i dag morges. Jeg forsov meg til skolen og kom meg ikke til noen timer. Jeg strevde fælt med å komme meg opp av sengen og låg lenge å bare tittet ut av vinduet. Men, hadde en avtale kl. 13:15 så da var det bare å komme seg opp. For en stund siden fikk jeg en Mail, gjennom blogg-mailen min, hvor jeg ble spurt om å bli intervjuet. Jeg var litt skeptisk først og lurte på om dette var seriøst. Litt skremt også men hvorfor ikke? Vi mailet litt frem og tilbake før vi avtalte et møte i dag.

Han studerer sykepleie og intervjuet var en oppgave for skolen. Det er et eksempel på et intervju som kan bli gjort når man er på sykehus (hvis jeg forsto han riktig). Jeg spurte han om hvorfor meg, og han fortalte meg at det faktisk var en ganske morsom måte han fant meg på. Han fant meg nemlig på Tinder. Derfra gikk han videre til instagramen min som ledet han videre til bloggen. Google translate ble flittig brukt og han leste deler av bloggen. Han fant meg interessant og tok derfor kontakt. Jeg ble fortalt at han spesielt likte ærligheten min og hvordan jeg skrev (alltid så hyggelig å høre), og da skjønner jeg også hvorfor han ønsket å intervjue meg. Spørsmålene var nemlig ganske personlige og private. Noe som ikke er noe problem for meg. Jeg har ingenting imot å fortelle. Vi er alle bare mennesker.

Det var et hyggelig møte at interessant intervju. Etterpå tuslet vi bare rundt og jeg viste han hvor skolen min lå. Der møtte vi på noen venner av meg og turen gikk videre til en cafe. Veldig hyggelig.

Dagen ble avsluttet med en treningsøkt, digg!

Hvordan skal jeg leve livet?

  • 06.02.2017, 23:21

Hei dere, lenge siden sist!

Jeg har trengt litt tid til å komme meg inn i livet i Barcelona. Det er vanskelig å balansere livet. Hvordan jeg skal prioritere skole, trening, venner og bloggen.

Sist uke (ikke den som var men forrige) var jeg kjempeflink til å trene. Jeg trente hver dag, åtte dager i strekk. Det føltes utrolig bra og det er noe jeg ønsker å fortsette med. Mot slutten av tiden min som svømmer trente jeg mindre og spiste mer. Når jeg sluttet karrieren ble det ikke mye bedre. Jeg tror jeg har lagt på meg ca. 15kg de siste årene. Jeg er ikke komfortabel i min egen kropp og savner så mye den kroppen jeg hadde. Stolen jeg har begynner egentlig å bli litt for liten men det er ikke bare bare å bytte stol. Man venner seg til hvor brei man er og hvilke åpninger man kommer seg gjennom, å bytte blir en tilvenning i tillegg til at jeg ikke vil erkjenne nederlaget. Å bytte stolen blir bare feil. Den siste uken har jeg ikke trent noe, men mye på grunn av at jeg har vært fire dager i Berlin (mer om det senere). Når det er sagt så er makten i mine hender og jeg er den eneste som kan gjøre noe med det. Oppskriften er enkel - vær aktiv og spis bedre. Dette er definitivt noe jeg vil prioritere!

Snart nærmer jeg meg en måned i Spania og jeg føler ikke jeg har hatt den fremgangen jeg ønsker. Det er superflinke lærere på skolen, men man må gjøre arbeidet også. Hjemmelekser er nødvendig. Jeg er her fordi jeg vil lære språket. Tenk så kult å kunne spansk. Jeg sa til mamma før jeg reiste at jeg skulle komme tilbake og snakke flytende spansk. Hun var noe skeptisk og mente det blir vanskelig. Hun har rett i det, men jeg skal motbevise henne. Å kunne snakke spansk står på bucket listen min - og spansk skal jeg kunne!

Også er det jo dette med å være sosial. Man lever ikke livet alene men går stien med menneskene rundt seg. Det er så mye fint man kan se å oppleve, som i dag. Jeg tok turen med en venninne av meg til en nydelig park, Parc de la Ciutadella. Det var da det gikk opp for meg at jeg må se mer, bevege meg lengre enn mellom skolen og residensen, og gjøre det med venner. De beste dagene er de jeg opplever med menneskene rundt meg.

Sist men ikke minst bloggen. Jeg elsker å skrive og lese. En av de største gledene med å blogge er å ha en egen dagbok liggende som man kan ta opp å se på når tid man vil. Ta vare på minnene i bilder og tekst. Denne opplevelsen er definitivt noe jeg ønsker å kunne se tilbake på. 

Så, hvordan skal jeg kombinere disse? Jeg tenker trening hver dag, blogg nesten hver dag og lekser og sosialt liv annen hver dag. Også kan man jo kombinere! I morgen starter jeg dagen med terning før skolen, etterfulgt av piknic som skolen arrangerer med masse flotte folk. Jeg håper jeg mestrer livet fremover slik jeg ønsker - wish me luck! ♥


Fine Hanna - glad i dæ ♥

Lunch Date

  • 22.01.2017, 00:42

Hola! Jeg føler meg bedre, ikke helt frisk enda men tror ikke jeg har feber. Nå er det bare litt hodepine, tett nese og mangel på smaksløker. Alle var ute i går men jeg ble hjemme. Ikke gøy å dra ut når du ikke føler deg bra, spesielt i ny by. Jeg tenkte jeg skulle dra ut neste helg men så har det dukket opp en mulighet om å dra til Madrid. Jeg dro på lunch med en venninne i dag. Hun bor i vertsfamilie så jeg ser henne ikke like mye som de på residensen. Utrolig koselig med lunch da. Hun nevnte at hun skulle til Madrid denne helgen og nå ser vi på muligheten om jeg kan være med. Hadde vært utrolig gøy.

Nå sitter jeg bare å venter på at vasken min skal bli ferdig. Jeg har aldri vasket klær før. Haha. vi har vaskemaskinen vår i kjelleren så jeg får ikke gjort det hjemme. Kanskje litt dårlig planlegging å begynne så sent men jeg visste ikke at det tok så lang tid. Det er hele 50 minutter til får den er ferdig. Det får bli en til episode med Dexter på meg da. Vi blogges ♥

Morgen

  • 18.01.2017, 14:11

God morgen. Jeg tror kroppen har blitt bra sliten av at jeg ikke tar hensyn til at jeg er syk. Jeg kjører på og gjør alt jeg ville gjort om jeg ikke var syk. I dag sa den ifra. Når vekkerklokken ringte og fortalte meg at det var på tide å stå opp, gikk det ikke, kroppen sa nei. Jeg sov videre og våknet ikke før nå, jeg har sovet i over 13timer. Jeg merker jo at jeg har sykdom i kroppen, hver ting jeg gjør er mer anstrengende og jeg får puls. Jeg får vel bare bruke resten av dagen på å slappe av så får vi se hvordan morgendagen blir. Uff, det er kjedelig å være syk.

La primera semana

  • 16.01.2017, 21:46

// I sammarbeid med EF - Education First

Akkurat nå har jeg Planez av Katelyn Tarver på ørene mens solen skinner meg i ansiktet gjennom soveromsvinduet. Jeg må si det føles utrolig bra å være her. Jeg skrev i et av mine første innlegg her nede at jeg gledet meg til en uke var gått og jeg fikk bena mer under meg. Vel, første uke er over. Med det tenkte jeg å komme med litt av mine tanker, førsteinntrykk og hvordan jeg har det her i Barcelona.


Krus jeg fikk når jeg kom. Syns det var veldig fint og koselig ♥

Residensen (studenthjemmet)
EF tilbyr tre alternativer til bolig. Du kan bo i vertsfamilie, eller på residensen i singel eller dobbeltrom. Jeg bor på residensen med singelrom. Faktisk i akkurat samme rom som Sarah, venninnen min som var her før meg. Her bor også Lydia. Hun er en del av EF-temaet og den vi går til om vi trenger hjelp her på residensen. Hun er også på skolen så vi kan nå henne der. Bl.a. er det henne du snakker med om du ikke trives med boordningen din, hun tar det videre og EF gjør det de kan for å ordne en bedre løsning. Dette har de vært veldig nøye på at vi ikke må være redd for å fortelle - vi må gi beskjed om det er noe som ikke stemmer, slik at de kan hjelpe. Jeg bor i et rom med passe størrelse. Det er absolutt ikke stort, men jeg syns det er koselig jeg. Det er en seng, et vindu, skrivebord, kjøleskap, vask og skap. Noe rotete kan det bli, men det tror jeg ikke har noe med plassen å gjøre. Det er jo like rotete hjemme. Ellers deler man bad med resten av de som bor i etasjen. Eller, de andre gjør det. Er du så kul som meg, og ruller på hjul, får du bruke handicapbadet. Siden det bare er meg som er en wheelie for øyeblikket, har jeg det helt for meg selv. På residensen er det også frokost inkludert, ellers lager vi mat i kjøkkenet.
Jeg liker meg veldig godt med å bo her. Det er nært skolen og ligger sentralt til. Busstoppet er ikke langt unna, det går mange busser og jeg kommer meg på alle. Det er digg det! Ellers elsker jeg vinduet. Som sagt er det så deilig å kunne åpne vinduet på morgenen og se ut. Det er en av mine favoritting med å bo her.

Venner og samhold
Jeg husker en av mine bekymringer var om jeg ble å få noen venner her hvor jeg kjente ingen. Dette hadde jeg ikke trengt å bekymre meg for. Du blir tatt godt vare på av EF når du kommer og spesielt første dagen. Da møter du andre som er ny akkurat som deg og kommer lett i kontakt med folk. Drar du til Barcelona på språkkurs er jeg sikker på at du finner deg venner. Alle er så sykt hyggelige og imøtekommende, elever som lærere. Det er folk fra hele verden og aller er forskjellige. Jeg er helt sikker på at hvem som helst finner noen de trives med, med mindre man går inn for å være alene. Jeg føler jeg kommer overens med mange og har ikke vanskelig for å finne noen å gjøre noe med. Og hvis du skulle slite med å finne noen å være med så arrangerer EF aktiviteter hver uke. Noen aktiviteter koster litt, noen lite og andre er gratis. Meld deg på noen av disse og du vil komme i kontakt med nye mennesker. En av aktivitetene er bl.a. noe som heter velkomstdrink. Det er hver mandag og det er for alle. Da drar Jose ut med elevene, som vil være med, til en klubb hvor EF spanderer en drink. Dette er spesielt for at de nye elevene som kommer på mandager kan bli kjent med folk, nye som gamle studenter. 

Skolen
På første skoledag ble vi fulgt av Lydia til skolen (hvis du bor på residensen). Der ble vi tatt imot og vist litt rundt før vi tok en kartleggingsprøve for å finn ut hvilket nivå vi lå på. Dette gjør de for at du skal komme i den rette klassen og få den beste læringen. Jeg ble enig med læreren at jeg skulle begynne på begynnerstadiet, A 1-1. Jeg husker så godt hvordan jeg gjennom alle timene mine med spansk i skolen følte at jeg hang etter. Nå føler jeg ikke det lengre og det føles så bra. Jeg kjenner jeg lærer utrolig mye mer og tørr å snakke i klassen. Underveis tar man tester for å finne ut hvilken klasse man passer best i slik at man utvikler seg på best måte. I timen snakkes det bare spansk. Hjelp tenkte jeg først, men det har gått overaskende bra. Vi lærte tidlig hvordan man spør hva et ord er eller å fortelle at man ikke forstår. Dessuten det er jo slik man lærer, ved å snakke språket. Og lærerne er helt fantastiske. De er morsomme og avslappet. Jeg spurte for eksempel om jeg kunne få lære et banneord på spansk her om dagen. Selvfølgelig kunne jeg det. Joder - der betyr faen, eller fuck. Det er ikke noe jeg ser for meg mine gamle lærere ville lært meg. For å si det sånn. Lærerne her er kjempekule og tålmodige. Du kan spørre dem om det samme ordet om og om igjen uten at det er noe problem.


Jeg tror dere har skjønt det allerede men jeg er veldig fornøyd med valget om å komme hit. Jeg er allerede bevisst på hvor mange uker jeg har igjen og begynner nesten nå å tenke på hvor kjipt det blir å dra hjem. Jeg føler det virkelig på meg at jeg blir å få venner for livet her og at oppholdet bare blir bedre og bedre. Tenk det, om fem måneder snakker jeg spansk, er så mange erfaringer rikere, har venner med meg videre og så mange gode minner i ryggsekken - man kan ikke sette en prislapp på det.

Er det mulig å få trene eller?

  • 16.01.2017, 00:08

Dere husker jeg fortalte dere om dette treningssenteret jeg er medlem på som koster litt for mye? Ja. Etter å ha sløvet hele dagen i dag tenkte jeg det skulle bli godt å dra å trene litt. De har et stort fint basseng jeg tenkte var fin trening må med litt sykdom i kroppen. Jeg kommer dit og håper armbåndet mitt skal funke på heisen slik jeg var blitt fortalt forrige gang jeg var der og vi brukte alt for lang tid på den dumme heisen. Selvfølgelig gjorde det ikke det. De sa at legitimasjonen min ikke var bra nok. Nårtid var førerkort eller bankkort ikke bra nok? Tydeligvis trenger de pass. Okei, så får hun bare hjelpe meg ned med heisen denne gangen også da. Jeg kommer meg ned og skifter. På tur ut blir jeg litt pinlig berørt fordi jeg glemte å ta med meg noen klær jeg kunne ha over badedrakten og jeg må, siden jeg ikke kan ta trappen som alle andre, gjennom området hvor folk trener styrke og kondisjon. Jeg manner meg opp og tenker: drit i det, drit i dem. Så da ruller jeg der da, men håndduken rundt meg og finner en fyr som jobber på senteret og kan hjelpe meg opp. Selvfølgelig snakker han ikke engelsk men forstår hva jeg vil. Han tar turen opp til resepsjonen for å få hun som jobber der til å åpne heisen gjennom computeren. Jeg venter 5 minutter og ser plutselig hun komme ned trappen og til heisen. Noe unnskyldende forteller hun meg at senteret stenger om 10 minutter. 10 MINUTTER! Kødder hun med meg eller? Hvorfor i alle dager fortalte hun ikke meg det i utgangspunktet? Selvfølgelig kunne jeg sjekket dette selv før jeg kom. Men jeg gjentar: hvorfor sa hun ikke noe når hun hjalp meg ned når jeg kom? Igjen må jeg rulle den, enda mer, ydmykende turen, halvnaken, gjennom treningssenteret. Gjett om jeg var irritert! 

På turen hjem rullet jeg og bannet stille for meg selv. Det er ikke dette jeg har betalt 82 euro i måneden for. Jeg nektet å ikke få trent så da tok jeg meg en "joggetur". Jeg kom meg opp på rommet og kastet på meg en treningst-skjorte. Da ble det litt svetting på meg likevel og kvelden ble ikke så ille likevel. (Sett bort ifra at det ikke var noe varmtvann i dusjen når jeg kom hjem. Haha, livet ass) 



 

Lykkelig

  • 15.01.2017, 19:07

Barcelona er virkelig vakker. Jeg tok min første tur ned til stranden i går. Øyeblikket jeg gikk ut av bussen, følte vinden i håret og solen i ansiktet, kjente jeg meg lykkelig. Det var da det gikk opp for meg at jeg virkelig er her. Her i Barcelona! Jeg har ikke hatt det lett de siste årene og jeg håper så inderlig at dette året blir bedre. At Barcelona var et godt valg og at jeg vil oppleve et av mitt livs største eventyr. At jeg vil se tilbake på dette halvåret og føle en smerte i hjerte av savn over en fantastisk reise. Akkurat der og da, nede med havet - føltes det slik.























Jeg syns litt synd på meg selv

  • 14.01.2017, 01:19

I dag har jeg syntes litt synd på meg selv. Forkjølelsen er verre så jeg kjøpte meg noe godt og har kost meg med det i kveld. Jeg har nettopp begynt med en serie på Netflix som heter Sense8. Fikk sett fire episoder i dag og til nå er det lovende. Jeg har også begynt å se på Friends på spansk her nede for å få øve litt mer med det. Føler meg ekstra flink da. Det er veldig greit det, men er også fint å koble litt av inn i mellom også og ikke bare øve spansk. Ellers er jeg veldig glad det er helg nå, kroppen er så sliten så det blir godt å slappe litt av. Flere av klærne mine er jo nedsvettet allerede siden pulsen øker så lett når jeg ruller rundt på grunn av forkjølelsen. Det er egentlig super kjedelig å være syk nå. Flere av de andre er ute i kveld. Jeg tenker det er lurt å bli kjent med folk nå i begynnelsen, men jeg kjenner ikke at jeg greier og trenger helgen til å komme meg til uken. Dessuten føler jeg meg ikke spesielt fresh her jeg sitter å snufser og harker. Ryktet sier at flere går ut nesten hver helg så det lover godt, da får jeg ta det igjen senere. Nå skal jeg sitte å gruble litt mer på om jeg skal ta meg en dusj før jeg legger meg eller bare hoppe direkte inn i drømmeland. Hmm, jeg tror det blir dusjen jeg, hekken trenger en trim.

12.01.2017

  • 13.01.2017, 01:07

Hei! 

Jeg har klart å bli syk :( Ikke gøy, men jeg står på likevel. Jeg kommer fra treningsstudioet jeg meldte med inn på i går. Apropos! Herregud så pen han som viste med rundt var, Benet ♥ De øynene og det smilet. Gud nam, hjelper på motivasjonen til å dra innom det 😁 Jeg hadde planen klar, jeg skulle stå opp tidlig og dra å trene før timen. Første time var kl. 11:40. Men jeg var senere til senteret enn planlagt og når jeg kom funket ikke inngangsarmbåndet. Det ble mye frem og tilbake så når det var i orden for meg å trene hadde jeg ikke tid til annet enn en dusj. Og selvfølgelig greide jeg å komme forsent til skolen og første time gikk uten meg. Flott start på dagen eller hva?


Nå er jeg omsider hjemme igjen etter en god dag på skolen. Vi hadde 3 timer etter den første jeg kom forsent til og jeg jobbet godt da. Vi har forresten 1,5 timers timer, altså 90 minutter. Det er ganske lenge men foreløpig koser jeg mag faktisk så det er ingen sak; tiden går fort når man har det gøy.


Herregud, nå har jeg sittet hele kvelden med dette innlegget og ikke greid å skrive mer enn dette. Noen ganger funker det bare ikke. Jeg tenker jeg runder av her og kommer meg i seng. Buenos noches!


Gammel selfie ♥

Mye men bra!

  • 11.01.2017, 17:50

Hola chicos, jeg har egentlig ikke tid nå heller men fant ut at det er bedre med en lyd enn ingen. Hater at bloggen ikke er oppdatert men tror jeg skal få tid til å gi dere en ordentlig oppdetering i kveld. Nok om det. Jeg har det så bra! Det er så utrolig mange inntrykk og så mye som skjer. Så mange mennesker å møte og så mange steder å se. Jeg trives på residensen, altså studenthjemme, og på skolen med elevene og lærerne. Lærerne er superkule. Det er overveldende mye nå den første tiden, jeg gleder meg til en uke har gått og jeg kan senke skuldrene litt. Men føler at dette blir superbra! Vi blogges, klemzz ♥


Vinduet på rommet, så herlig å våkne å bare ta en titt ut og lukte lukten av Spania ♥

I made it!

  • 09.01.2017, 02:26

Jeg klarte det, jeg rakk flyet! Ikke uten nye problemer, men det får vi ta i morgen. Nå må jeg sove. Jeg skal møte i resepsjonen for å dra til skolen kl 08.30. Ville bare innom å si at jeg er på plass. Og Gud som jeg gleder meg, dette blir bra!🙌

Slik fortsatte det

  • 08.01.2017, 12:26

Hei, har du ikke lest gårdagens innlegg før dette så anbefaler jeg deg det. Du finner det her.


// I samarbeid med EF - Education First

Beslutningen var tatt nå gjensto det bare å sette igang.

Via linken gikk jeg enkelt inn på EF sine sider og la igjen litt info. Jeg fikk en egen rådgiver og ble kort tid etter kontaktet for info. Vi hadde en lengre samtale og jeg kunne spørre om hva som helst. Videre fikk jeg også hjelp til å søke om støtte på lånekassen sine sider. Noe jeg fant veldig kjekt siden jeg forsto lite av nettsiden til lånekassen. Hjelp fikk jeg heller ikke der. Jeg sendte de spørsmål og fikk bare en kort mail tilbake som refererte meg videre til ulike kategorier. Da var  veilederen min, Therese, god å ha. Hun hjalp meg gjennom prosessen slik at jeg fant ut hvordan jeg skulle søke.

Vinteren kom og jeg la meg i hardlesingen. Jeg manglet fremdeles generell studiekompetanse og måtte gjennomføre de to fagene jeg manglet. Samtidig jobbet jeg min siste tid i Hepro hvor det også var noe stressende siden det tok lang tid til jeg fikk en endelig sluttdato. Motivasjonen var likevel på topp siden jeg viste hva som ventet meg. Nå som jeg hadde meldt meg på kurset per telefon fikk jeg en velkomstpakke i posten med info, kontrakt, faktura, anbefalt reiseforsikring og litt ekstra for en bra forberedelse til studiestart. Deriblant en håndbok som viste meg trinnvis hva jeg trengte til studietiden, hva som måtte være gjort før reisen og litt tips til forberedelse av selve oppholdet.


 

Eksamen kom og eksamen gikk, jeg besto! Nå var det bare å sende inn papirene til lånekassen og krysse fingrene for at alt gikk som det skulle. Det var jo ikke sikket jeg fikk lån og da ville alt gå i vasken. Tiden gikk, julen kom, nyttår kom og jeg hadde enda ikke pengen på plass. Men i går morges våknet jeg til den gledelige nyheten. Lånet mitt var innvilget!! Gjett om jeg ble glad. Tussi ble offer for entusiasmen og jeg klemte den lille hårballen min flat. Nå er alt på plass og i dette øyeblikket jeg sitter å forteller til dere er det bare en liten time til jeg begynner reisen til Spania. Wææ, jeg skal gå ut døren og ikke komme tilbake før om 5 måneder!!!


Må også gi kreds til EF for å være behjelpelig med betalingen. Jeg hadde ikke mulighet til å søke hos lånekassen før etter at eksamen var tatt og da rakk jeg ikke fristen for betaling. Her jobbet vi sammen og ordnet en egen avtale slik at det skulle gå i orden for meg. Så tusen takk for det! Frister det med mer info finner du det her, eller så kan du selvfølgelig bare spørre meg.

Vi blogges dere, jeg har 3 timer å vente i Oslo så da tenkte jeg å gi lyd fra meg. Nyt søndagen da, smask ♥

Slik begynte det

  • 07.01.2017, 22:12

// I samarbeid med EF - Education First

Solen stekte mens vinden ga meg en lett klem. Vanndråpene piplet frem på glasset med isbiter og Redbull mens jeg lå strak ut på solsengen og drømte meg bort i Clary og Alex´s tragiske kjærlighetshistorie. Sommeren var kommet for fult og jeg tok livet med ro. Livet var fint nå som sommeren var her. Våren hadde vært tung og jeg trengte virkelig en lysere tid. Ting ble bedre men det var uutholdelig å tenke på at jeg skulle leve enda et år til på denne måten. Jeg måtte endre livet mitt, jeg måtte komme meg vekk. Clary og Alex ble byttet ut med det gamle Hellas, revolusjoner og verdenskriger. Idrett og samfunn, notatblokk og markeringstusj. Til neste å skulle jeg i det minste være klar. Når tiden kom for å søke skole skulle fagene være i boks og jeg skulle ha mulighet til å begynne å studere.

Selv om jeg hadde meldt meg opp til eksamen var det fremdeles et helt år til jeg kunne flytte hjemmefra. Det funket ikke for meg så jeg begynte å se på andre jobber i Oslo og Trondheim. Jeg husker så godt den første annonsen jeg sendte inn søknad på. Det var en jobb i en ny butikk som skulle komme på City Syd i Trondheim. Butikken het, Yes vi leker, og inneholdt leker for barn og en avdeling med hobbyting fra Panduro. Jeg var så giret fordi det var en jobb jeg så for meg at jeg ikke bare håndterte men ville gjøre bra. Jeg elsker å skape nye ting og drive håndarbeid, mens i Hepro lærte jeg at jeg er flink til å snakke med kunder. Flere søknader ble sendt men det var denne jeg ville ha. Når tilbakemeldingen kom en måneds tid senere, om at alle stillingene var fylt, var skuffelsen stor. Motet falt og jeg mistet litt troen på at jeg skulle greie å få meg ny jobb. Jobbmarkedet var jo ikke lett. 

Så kom Frambu, sommerleiren. Jeg hadde det så bra og nektet å gi opp målet mitt om å gjøre noe annet dette året enn å være på samme plass. Jeg bestemte meg for å slutte i jobben og legge til rette for å rett og slett reise til Oslo og Trondheim og levere søknader personlig. Jeg er flink med mennesker og jeg visste jeg kunne overbevise en arbeidstaker til å ansette meg, like mye som jeg visste jeg kunne selge bra i butikk. - Bevise det fikk jeg aldri, livet ville det annerledes.

Nå var oktober kommet og min venninne Sarah, som også sitter i rullestol, skulle til Spania og lære seg spansk. Hun hadde lyst til å prøve noe nytt og spennende og fortalte meg på sommeren om at språkkurs i Spania var planen. Gjett om jeg var misunnelig! Jeg var innom tanken selv men slo den fort fra meg. Det er ikke gratis og jeg hadde ikke opparbeidet meg summen som trengtes enda.

Så, en vanlig kjip høstdag, scrollet jeg meg nedover Facebook. Her lyser det opp en annonse fremfor meg som fortalte at lånekassen kan hjelpe å finansiere et språkkurs i utlandet. Spent og nysgjerrig klikket jeg meg inn på linken, noe skeptisk for dette hørtes for godt ut til å være sant - skulle brikkene virkelig falle på plass, skulle jeg virkelig få dra på språkkurs? Jeg leste meg litt opp og priset meg selv lykkelig for at jeg hadde meldt meg opp til eksamen i begge fagene jeg trengte for generell studiekompetanse. Dette var nemlig et krav. 

Vipps så var det gjort, slik lå alt til rette for at jeg skulle få oppleve Spania og lære meg spansk. Jeg trengte ikke bekymre meg for at jeg ikke skulle ha noe å gå til over nyttår. At jeg ikke hadde fått meg jobb og at veien foran meg var uklar. Jeg hadde meldt meg opp til eksamen, jeg hadde vært flink til å spare og jeg hadde sluttet i jobben. Alt lå til rette. Jeg skulle til Spania!

Oppfølgerinnlegg kommer i morgen ;)

En drøm går i oppfyllelse

  • 15.12.2016, 01:29

// I sammarbeid med EF - Education First

Jeg husker det så godt. Jeg gikk på barneskolen, ca 6-7 klasse, og jeg og min bestevenninne hadde så lyst til å dra på språkreise. Tenk det, å få dra til et annet land, se ny kultur, møte nye mennesker og skape nye vennskap med mennesker hele verden over. Tre uker på drømmereisen. Hun ville dra til England eller et engelsktalende land, mens jeg ville til Spania. Jeg har alltid hatt lyst til å lære meg språket. Jeg husker jeg ble så misunnelig når venninnen min fikk dra og jeg måtte bli igjen hjemme. Det stakk ekstra i ukene etterpå når hun fortalte meg om minnene, og spesielt når hun skulle til Oslo på reunion. Jeg ville også dra.

Nå, nesten ti år senere, får jeg ønsket mitt oppfylt. Jeg skal endelig få dra på språkreise. Bare at jeg skal ikke være borte i 3 uker, jeg skal bo i Spania i 5 måneder. Drømmen går endelig i oppfyllelse! Jeg klarer nesten ikke å vente med alt jeg skal få oppleve. Kulturen, historien, menneskene, solen og den spanske klassen min. Jeg må bare innrømme det. Etter 2,5 år borte fra skolebenken savner jeg faktisk å ha klassekamerater å se hver morgen. De øyeblikkene hvor men sitter nervøse og øver sammen til en prøve og smiler sammen når resultatet blir utlevert. Jeg gleder meg sånn til å trille på gatene i Barcelona hvor jeg vet det er godt tilrettelagt for rullestol, og å pust inn luktene som følger sol og varme til. Som sagt, jeg kan nesten ikke vente!

Sist men ikke minst, det som gjør dette enda mer spennende, under oppholdet skal jeg få lov til å være ambassadør for EF! Hvor gøy er ikke det. Jeg som ambassadør, jeg må si jeg syns det er kult. Dette vil si at jeg blir å fortelle om oppholdet gjennom disse 5 månedene, men også litt nå før jeg drar. Jeg vil blogge om min opplevelser i Barcelona hvor jeg også forteller litt om min opplevelse som rullestolbruker der nede. Slik at om du ønsker å dra på en reise du vil huske resten av ditt liv, så er dette en fin plass å få info. Har du noen spørsmål, og da mener jeg hva som helst, legg igjen en kommentar her eller send meg en mail så hjelper jeg deg. Masse info finner du også på EF sine hjemmesider her.

Jeg gleder meg og håper du blir med og følger meg på ferden! Klem Sara Josefine ♥

Voy a mover a Barcelona!

  • 29.10.2016, 11:40

Langstrakte strender, omringer av himmelblått hav, solbrillene på neseryggen med mojitoen i hånden og lyden av palmeblader som rusler i den varme brisen som får håret til å stryke meg i fjeset. Lukten av brente mandler fra markedsbodene i gaten, synet av solnedgangen i horisonten og lyden av latter fra vennen rundt meg.

Det er slike minner vil jeg vil mimre tilbake til i juni. Da er jeg tilbake fra et 5 måneders langt semester, for 8 januar flytter jeg til BARCELONA!

Wii! herregud som jeg gleder meg. Det kommer til å bli sååå bra :D Det er så mye som skjer for tiden. Aldri hadde jeg tror livet skulle utvikle seg slik tidligere i år når ting var vanskelig. Jeg kan ikke vente til januar! Nå gjelder det bare å holde tungen rett i munnen og fokusere på eksamenene. Det er med nesen ned i bøkene du finner meg i tiden fremover, lese lese lese. Nå skal jeg dykker ned i historieboka - vi blogges!

Sara Josefine

Hei! Mitt navn er Sara Josefine, jeg er 21 år, 95´er. Jeg liker å lese, se på Grey´s Anatomy, har dysleksi, fasinerer meg for menneskelig adferd, er en kjærestefri håpløs romantiker, avhengig av sukker og hater å ta feil...også ja, så er jeg lam. For kontakt: sarajosefine.blogg@hotmail.com

Search

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits