Sara Josefine
0

Good news!

Hi! I`m so exited!

I probably should not tell you guys this now, it`s so new and fragil. But i can`t keep it a secret anymore, i'm so excited. The last tree days i have been writing different texts and the biggest one is for my book. Well, if you`ar norwegian you possibly already have read big parts of it, but there is a lot that is not postet yet. So, my question to you guys is: do you want to read the ten first pages of my book, therfor the first chapter, or not. I would love to get your feedback. I`m so curios to what you think and if you want to use your time on my story. Hope i hear from you on facebook or as a coment down below.If this sounds interresting, give this post a thumbs up on the blu little button on the left side.

But now, i need to work more on the book. Hablamos!

0

To my psychologist in education

Justin Bieber - Life is worth living

I know I can swim. I'm good at swimming. But how far can I get, how strong am I, and where do I have to swim? Because I see nothing, I don´t know how far it is. To land where I can stand on two legs again. Feel the ground beneath me, feel the wind in my hair and breathe a breath of relief. How do I get there?

Right now I am pleased to be here. I can feel the small movements in the water that gently moves me in different directions. Feel that I slowly but surely move around. The water is so cold, but I've learned not to know it. I have learned to lie here and flow. That's what I know. Here I can stay breathing, preferably quiet, on top of the water surface.

I don´t want to swim. I'm afraid. Imagine if I´m not strong enough, think if I can´t find land. Where is the coastline. I can´t go out on this journey when I do not know where to swim, then it's just luck that can save me. If I start swimming against a spot where shore feels closest, and it's not there, I'm afraid to drown. I know that land exists, but where. Imagine if it gets too long, think if exhaustion is going to take me, I don´t think I can do it anymore. I cannot try again. I have been swimming for so long. I am so tired.

If I should find the desire and energy to swim again, I'm afraid it will be my last swim. And that's fine, but still, I hope I find land. It will be nice.

 

 

I was seven years the first time my mother took me to the children's swimming school. Mom wanted me to learn to swim and I just thought it was fun to swim. I remember the first time. I had changed and mom and I went into the swimming pool to the swimmer. We were out early so there were not so many others who had arrived yet. Stupid as I was, and unaware of the usual procedure, I jumped out into the water right away. Little did I know that we had to sit down at the poolside and wait until we were called up and were told to be allowed to jump in. The swimming instructor shouted me frantically out of the water and got me to the side of the pool. I even remember today how embarrassed I was, I didn´t do that again.

I went quickly up in level. It didn´t take long before I was on the last course of the children's swimming school and should start at the D-level. I remember I was so pleased. On the D-level you usually don´t get up until nine years old; I got up eight. The swimming evolved into becoming something I went on because I wanted to, unlike to how it was when I did it because my mom wanted d me to. I usually chose the hardest drill and was one of the only ones who swam all eight lengths without breath. I swam first in the course and finished first. I liked that.

I hadn´t yet been somewhat competitive in terms of competition. In the beginning, they started with recruiters where everyone won prizes. It wasn´t until I became ten years old and we attended a disqualifier where we could see results lists and know who swam fastest. I didn´t think so much about it in the beginning. I was at the top of the list in my age range anyway, and at a good margin. I even beat others that was one and two years older than me. The competition aspect of swimming came first in my head when I was eleven years old. It was the first year that I could be a prize and could participate in ÅM (year class). To qualify for ÅM was big. There were only the eighteen of the best in the country, in their age class, aged 11-15, attending. That's when I got my eyes up for someone else who was eleven years who was much better than me. It was also fun, now I had someone on my own age to reach myself after.

After ÅM in Lambertseter I began to want to workout more. It became more important to me and it was something I prioritized. Of course, there were things I had to choose away if I wanted to be a good swimmer. Most afternoons when my classmates were together I was on swimming workouts. I had five swimming lessons during the week, as well as a trip to Rognan, which is 30 minutes by bus. But it didn´t matter to me, I had good friends in the swimming club, and I used to spend a weekend on a competition. I was able to travel in northern Norway by bus and make money for my first places, while the football people, put in a small cars, drove two hours away and played a match, where they at best got a prize.

01.20.2014

- Sara Josefine ♥

0

Til min psykolog i utdanning #2

Jeg var sju år første gang mamma tok meg med på barns svømmeskole. Mamma hadde lyst til at jeg skulle lære å svømme og jeg syntes bare det hørtes gøy ut å bade. Jeg husker første gangen. Jeg hadde skiftet og mamma og meg gikk inn i svømmehallen til svømmeinstruktøren. Vi var tidlig ute så det var ikke så mange andre som var kommet enda. Ivrig som jeg var, og uvitende om vanlig prosedyre, hoppet jeg med en gang ut i vannet. Lite visste jeg at vi skulle sette oss ned ved bassengkanten og vente til vi var ropt opp og fikk beskjed om å få lov til å hoppe uti. Svømmeinstruktøren ropte meg febrilsk opp av vannet og fikk satt meg på kanten. Jeg husker selv den dag i dag hvor flau jeg ble, for å si det sånn, jeg gjorde ikke det igjen.

 

Jeg steg fort opp i partiene. Det tok ikke lang tid før jeg var på siste kurset til barnas svømmeskole og skulle begynne på D-partiet. Jeg husker jeg var så fornøyd. D-partiet kom man seg som regel ikke opp på før man var ni år gammel, jeg kom opp som åtteåring. Svømmingen utviklet seg til å bli noe jeg dro på fordi jeg hadde lyst, til forskjell fra at det var mamma som ville. Jeg valgte som regel den vanskeligste drillsen og var en av de enste som svømte alle åtte lengdene null-pust. Jeg svømte først i banen og ble ferdig først. Det likte jeg.

 


 

Noe særlig konkurranseorientert hadde jeg enda ikke blitt. I begynnelsen startet man med rekruttstevner hvor alle fikk premier. Det var ikke før jeg ble ti år og vi fikk delta på diskestevner hvor vi kunne se resultatlister og vite hvem som svømte fortest. Jeg tenkte ikke så mye over det i begynnelsen. Jeg lå øverst på listen i min aldersgruppe uansett, og det med god margin. Jeg slo til og med flere som var både et og to år eldre enn meg. Konkurranseaspektet av svømmingen kom først opp i hodet mitt når jeg ble elleve år. Det var første året jeg kunne bli premiert og kunne være med på ÅM (årsklassemønstring). Å kvalifisere seg til ÅM var stort. Der fikk bare de atten beste i landet, i sin årsklasse i alderen fra 11-15, delta. Det var nå jeg fikk øynene opp for at det var andre som var elleve år som var mye bedre enn meg.  Gøy var det også, nå hadde jeg noen på min egen alder å strekke meg etter.

 

Etter ÅM i Lambertseter begynte jeg å ville trene mer. Det ble viktigere for meg og det var noe jeg prioriterte. For selvsagt var det ting man måtte velge bort om man skulle svømme og bli god. De fleste ettermiddager når klassekameratene mine var sammen, var jeg på svømmetrening. Fem svømmetreninger hadde jeg i uken, i tillegg til en pendling til Rognan som ligger 30min med buss unna. Men det gjorde meg ikke så mye, jeg hadde gode venner i svømmeklubben, og helgene tilbrakte jeg gjerne på stevne. Jeg fikk reise rundt i Nord-Norge i buss og tjene penger på førsteplassene mine, mens fotball folkene satt i en liten bil, kjørte to timer unna og spilte en kamp,  de i beste fall, fikk en pokal for.

20.01.2014

- Sara Josefine ♥

1

Til min psykolog i utdanning #1

 

Til min psykolog i utdanning

 

Jeg vet jeg kan svømme. Jeg er flink til å svømme. Men hvor langt kommer jeg, hvor sterk er jeg og hvor skal jeg svømme. For jeg ser ingen ting, jeg vet ingen ting, hvor langt er det inn til land. Til land hvor jeg kan stå på to ben igjen. Føle bakken under meg, kjenne vinden i håret og puste lettet ut. Hvordan kommer jeg meg dit?

 

Akkurat nå er jeg fornøyd med å ligger her. Jeg kan kjenne krusningene i vannet som forsiktig skvulper borti meg. Føle at jeg sakte men sikkert siver rundt om kring. Vannet er så kaldt, men jeg har lært meg å ikke kjenne det. Jeg har lært meg å ligger her å flyte. Det er dette jeg kan. Her kan jeg ligge å puste, helst stille, oppå vannflaten.

 


 

Jeg har ikke lyst til å svømme. Jeg er redd. Tenk om jeg ikke greier det, tenk om jeg ikke finner land. Hvor er land. Jeg kan ikke begi meg ut på reisen når jeg ikke vet hvor jeg skal svømme, da er det bare flaks som kan redde meg. Hvis jeg begynner å svømme mot et punket hvor land føles nærmest, og det ikke er der, er jeg redd for å drukne. Jeg vet at land finnes, men hvor? Tenk om det blir for langt, tenk om utmattelsen kommer å tar meg, da tror jeg ikke jeg klarer det mer. Jeg greier ikke forsøke på nytt. Jeg har svømt så lenge. Jeg er så sliten.

 

Om jeg skulle finne lysten og energien til å legge ut på svøm igjen, er jeg redd det blir min siste svømmetur. Og det er greit, men likevel, jeg håper jeg finner land. Det hadde vært fint.

Lik posten om du ønsker fortsettelsen ; )

20.01.2014

Sara Josefine ♥


English translation comes later ;*

0

Haircut, by me ✌

1

Hi, where to start

I told you guys i would tell you all a lot about my past and why i have done what i have done. It´s i long time since then and a i have done a lot the last cople of weeks and months. I promise to come back and tell you all aboute it, but right now, i need to get ready for school. i can´t sleep and if i finally do, i will never be able to get up again until midday. I keep my promisses, i least i like to think i do. Okey, talk to you later ;* Love you


- Sara Josefine ♥

Sara Josefine

Hei! Mitt navn er Sara Josefine, jeg er 21 år, 95´er. Jeg liker å lese, se på Grey´s Anatomy, har dysleksi, fasinerer meg for menneskelig adferd, er en kjærestefri håpløs romantiker, avhengig av sukker og hater å ta feil...også ja, så er jeg lam. For kontakt: sarajosefine.blogg@hotmail.com

Naviger i bloggen

  • Instagram

    Bloggdesign

    hits