Sara Josefine
4

Svar p sprsmlsrunde p video!

Da har jeg spilt inn en slik super klein video med svar til dere. Jeg valgte gjre det p video slik at dere skulle f et bedre innblikk i hvordan jeg er og slik at svarene skulle bli mer genuine. Lik gjerne innlegget om det er noe dere vil jeg skal gjre flere ganger : )

Ps. Jeg fikk ogs noen ste kommentarer i kommentarfeltet, tusen takk for det, jeg har svart dere personlig der ;*

- Sara Josefine♥
20

Sprsmlsrunde

Hei!

Har du noen sprsml til meg, er det noe du lurer p, s fyr ls. Jeg ser ikke for meg at det er mye jeg ikke vil svare p s det er bare sprre om hva du vil ;)






- Sara Josefine♥

2

Mallorca!

Hei, vi har nettopp kommet til hotellet og ftt i oss litt mat. Jeg er veldig fornyd, det er kjempe fint her i hvert fall ut i fra det jeg har sett til n. Vi har ikke ftt tid til se s mye enda i og med at vi kom for litt over en time, meg s blant annet at de har muligheter til prve bueskyting, s jeg, Sarah og Ingrid har avtalt bueskyte date. Maten her og ogs veldig god, det er en Stor matsal her med et stort utvalg, jeg snakket ogs med noen som sa at det ogs var god variasjon fra dag til dag og det er fint, man blir s lei av og til p leir nr det er den samme gamle maten hver dag.

Jeg var p samme plassen p Mallorca for ca. to mneder siden og da bodde vi p et annet hotell, det var fint der og men jeg tror standarden er litt hyere her. Dette ser vel kanskje mer ut som et turisthotell, men s er det nok flere turister her n siden det er sommerferie. Bassenget og sportslige fasiliteter er de samme og det er jeg veldig forny med, gleder meg til komme meg i bassenget i morgen og svmme!





























Jeg tror dette blir en bra uke, gleder meg!

- Sara Josefine♥

4

Piknik i parken

God kveld! Jeg sitter godt plassert i sengen p et hotellrom i Drammen. Vi (EM-gruppen) er her n igjen i Drammen til i morgen fr vi drar til Mallorca p pre-camp. Vi hadde bare et morgenpass i bassenget i dag og en kt styrke, s vi fikk tid til ta oss litt inn igjen etter NM og slappe litt av. Jeg og Sarah bestemte oss da for nytte dagen med litt lesestoff og en matbit p en gressflekk i en solfylt park her i Drammen by. Resten av NM gikk helt greit det ogs. P lrdagen hadde jeg 50br hvor jeg svmte p pers, til tross for et vakkert forstyrrende syn, og var veldig fornyd med det. Jeg har slitt snn med f til en god teknikk p bryst men n tror jeg at jeg brygger p noe, gleder meg til trene litt videre med teknikken n i Mallorca ogs hper jeg p f det til p 100br under EM. Sndag gikk s som s, da var det 50fly som var velsen for dagen. Jeg var veldig nervs i forkant av lpet fordi jeg flte ikke at beina var helt med meg. Ja, jeg vet, jeg er lam og skal jo liksom ikke kunne bruke beina, men n er det slik at jeg kan f spasmer (ukontrollerte muskelsammentrekninger) i ben og kjernemuskulatur. Dette hjelper meg med ligge rett i vannet og jeg fr mer kraft gjennom taket. P sndag var ikke beina mye medgjrlig og ville ikke hjelpe til, det ble derfor veldig mye vanskeligere komme seg gjennom vannet p 50metern og jeg kan vel da egentlig si meg fornyd med bare svmme 3sek over pers. Jevnt over er jeg fornyd med dette NMet, jeg ligger bare litt over pers og det er i rute med hvor jeg skal vre med tanke p EM om tre uker. Gleder meg til kjenne overskuddet i kroppen og fyre ls i Nederland!











- Sara Josefine♥

3

En liten oppdatering fra NM



Vi er godt igang med NM og er allerede halvveis. Vi kom til Drammen sent p tirsdagen og hadde onsdag som hviledag med bare en liten kt i bassenget for kjenne p forholdene. Jeg hadde mitt frste lp p torsdag ettermiddag og svmte 50ry. Det gikk greit, jeg holdt jevn frekvens og hadde det tekniske inne som jeg hadde vd p, allikevel flte jeg meg litt tung i kroppen og spasmene p venstre side var ikke helt med s det endte med en tid et sekund over pers. Det er helt ok, det er jo ikke n jeg skal svmme raskest og kroppen har mange meter i seg. Jeg svmte ogs i dag formiddag, da 100rygg. Det gikk p samme vis som 50, jeg gjorde det jeg skulle men fikk ikke helt opp frekvensen og var tung i kroppen og gikk to sekunder over pers. Noe jeg ogs syns er helt ok. N gjenstr det bare 50br i morgen og 50fly p sndag. Wish me luck😘

4

Bildedryss fra de siste dagene

Hei!

Her i Danmark jobber vi med siste innspurt fr NM, det er bare 6 dager til og jeg kjenner nervene begynne komme. NM er jo ikke mitt toppingsstevne men jeg fler virkelig for svmme bra slik at jeg kan fle at jeg er i rute til EM og roe nervene litt. Det er herlig vre her men jeg gleder meg til komme hjem til Norge igjen ogs blir det fint med litt nye omgivelser. Vi er for det meste bare her p leiren og surrer rundt mellom svmmehallen, treningssenteret og butikken. Det har vrt mye trening s da blir det ikke tid til mye annet en slappe av og restituere, n begynner vi der i mot slippe litt opp p treningsmengden slik at kroppen skal f en formtopp og vre klar for NM. N som vi har mer fritid har vi ogs ftt tid til mer sprell, her kommer et bildedryss fra de siste dagene:

Runar prver rullestolen, gikk ikke helt etter planen ;p













Restitusjon m til, sove litt her og sov litt der, haha



















- Sara Josefine♥

13

En stor takk!

Herregud for en respons! Aldri i min villeste fantasi hadde jeg trodd at s mange skulle lese og like innlegget mitt. De siste dgnene har jeg ftt s mange tilbakemeldinger om folk som syns at jeg skrev en gripende, sterk og rrende historie. Jeg er s takknemlig men p mange mter er det s rart. Jeg satt jo bare en del av livet mitt ned p papir, svart p hvit, slik den er. Jeg er jo bare lille meg. Jeg tror det ligger mye i utrykket: You never know how strong you are, until strong is the only choice you have. Nr det skjer noe med deg som forandrer hverdagen din kan du enten la det knuse deg og la det ta over livet ditt, eller du kan knuse det og vise hvem som er sjefen. Og det gjorde jeg. Det tok kanskje litt tid, men jeg tok tak og begynte leve igjen. Jeg tror alle har denne styrken i seg, men den kommer ikke frem fr den settes p prve, det er ikke fr da du ser selv, og det kommer frem for andre, hvor sterk du egentlig er.

Jeg har ftt s mye positiv respons bde p melding, mail, som kommentarer og muntlig, men jeg har ikke mulighet til gi en personlig takk til alle s jeg sier en Stor takk her. Dere skal vite at jeg har lest alt og setter uendelig stor pris p alle de fine ordene. Det betyr mer enn dere aner. Tusen tusen takk, dere er herlige, klem <3



- Sara Joseifne♥

114

The day everything changed

Over fem r har gtt siden dagen jeg l i badekaret og merket at jeg ikke kunne bevege p beina. Mange lurte p hva som hadde skjedd for at en aktiv jente som meg plutselig ikke kunne g. Forklaringer kom det og avisartikler ble trykket, men en mer detaljert historie har jeg aldri fortalt. N tenkte jeg fortelle min historie gjennom min yne:

Det hele begynte en November morgen. Jeg stod opp tidlig den dagen fordi det var morgentrening som sto frst p dagsplanen. Det var en fin dag og humret var p topp. Vi hadde bare mneder fr ftt en flunkende ny svmmehall. Etter ha pendlet en halvtime til og fra trening 4 ganger i uken i 2 r, fltes det ganske deilig slippe avstanden, for ikke snakke om hvor deilig det var med et nytt anlegg. Jeg husker varmtvannsreguleringen i de gamle dusjene var helt delagt, enten var vannet glo varmt eller s var det iskaldt, uansett s mtte du hoppe inn og ut av dusjen. N hadde vi ftt et helt nytt treningsanlegg og bassenget fltes deilig. Jeg svmte ferdig programmet og var en av de siste ut av vannet. Man skulle nesten tro jeg hadde en liten form for sjette sans der og da. Jeg husker at jeg snudde meg mot bassenget og beundret det, tenkte p hvor deilig det var vre der, nesten som om jeg visste at det var siste gangen jeg skulle f gjre det jeg elsket, og jeg hadde rett. Det kom til bli veldig lenge til jeg kom tilbake som svmmer, det var nesten som om jeg tok farvel.

Jeg var sent ute og smlp til skolen, skolen ligger bare 100 meter unna men nr man m opp og ned en bakke, med bde svmmesekk og skolesekk p ryggen, gr det ikke s lett. Jeg stormet inn i klasserommet men lreren var heldigvis ikke kommet enda, som tatt med i beregningen, hun pleide vre litt forsinket. Jeg satt meg ned og skoledagen starten bra, jeg smpugget p samfunnsfag i hodet. Vi hadde prve i rettssystemet i Norge den dagen og jeg fulgte egentlig ikke s godt med i timen. Smertene kom s smtt ikke fr i andre time. Det verket i korsryggen og jeg tenkte ikke annet enn at det var smertene som fulgte med ha ftt sportsmassasje dagen fr. Jeg hadde aldri vrt hos massr fr og visste ikke hvordan det skulle kjennes, men visste at man kunne fle seg litt stiv og stl dagen etterp. Jaja tenkte jeg og lot det bare vre. Etterhvert som dagen gikk ble det bare verre og verre. Det begynte bli litt for mye for meg og jeg gikk til mamma som jobbet p skolen min. Jeg fortalte om ryggsmertene og at jeg nsket dra hjem, men vi ble enige om at jeg skulle fullfre samfunnsfagsprven som jeg hadde i neste time. Jeg gikk til klasserommet og stlsatte meg, jeg hadde vd godt til denne prve og jeg skulle ta den. Det var fremdeles friminutt nr jeg kom til klasserommet, og jeg husker at jeg la meg ned p bokhyllene vi hadde bakerst. Jeg hadde ganske sterke smerter og prvde bare finne en stilling som gjorde mindre vondt. Det eneste som hjalp var ligg p ryggen med knrne opp og bena ned slik at korsryggen kom nrmere flaten jeg l p. Smertene roet seg litt og jeg l bare der og fokuserte p puste rolig inn og ut, den minste lille bevegelse gjorde smertene verre. Noen minutter var gtt og jeg var helt i min egen verden, den neste jeg hrte var lreren som nesten ropte p meg over klasserommet "Sara ka e det du driv med!", friminuttet var ferdig og alle hadde satt seg uten om meg, jeg l fremdeles opp bokhyllene. Jeg stavret meg ned fra hyllene, unnskylte meg, og satte meg ned. I normale omstendigheter hadde jeg sikkert syntes at det var veldig flaut men jeg var ikke tilstede, jeg fokuserte bare p smertene. I en ds tok jeg prven og gjorde mitt beste. Nr jeg var ferdig leverte jeg, sa stille at jeg var drlig og at mamma skulle kjre meg hjem. Jeg gikk tilbake til pulten min, plukket opp sekken og gikk ut av klasserommet, det var siste gangen vennene og klassekameratene mine fikk se meg g.

Mamma kjrte meg hjem og vi forventet komme til et tom hus, men ssteren min var hjemme. Hun gikk videregende skole og var hjemme i en ekstra fritime den dagen.Nr jeg tenker p det i ettertid er jeg sjeleglad, tenk ligge hjemme alene p gulvet uten kunne bevege p bein og bare vente p at noen skulle finne meg. Etter at mamma hadde dratt satte vi oss ned i stuen. Det var da trene begynte renne, det gjorde s vondt. Jeg er en stolt person og liker ikke at andre ser meg grte. Jeg hadde klart holde ut til jeg kom hjem, men da brast det. Ssteren min tenkte at et varmt bad kunne hjelpe p smertene. Hun tappet i badekaret og hjalp meg oppi. Frem til dette punktet kan jeg ikke huske ha hatt noe problem med g, men jeg husker jeg gikk krokrygget som en gammel dame fra stuen og til badet. For distrahere meg hadde sster min satt frem en av yndlingsseriene mine p en datamaskinen ved siden av meg. Jeg hadde lagt der i bare f minutter nr smertene var borte og jeg merket at noe var galt. Bena mine l i en s rar stilling, eller for si det rett ut, s l jeg der p skrevs i en slags fdestilling. Dette var jo litt merkelig og jeg forskte bevege p beina. Jeg forsto det ikke, hva skjedde, var jeg blitt dum? For det var slik jeg flte meg, dum. Hadde jeg glemt hvordan jeg skulle bevege p meg? Det skal jo ikke vre mulig plutselig ikke kunne bevege p kroppen uten ha falt eller gjort noe som kunne skadet meg. Jeg forsto det bare ikke, det var ikke mulig?S jeg tok armene og lftet opp det ene beine, jeg fokuserte p holde benet oppe med hjernens kraft og slapp taket med armene. Plask! og foten datt rett ned i vannet igjen, vannet sprutet alle veier og pcen slapp ikke unna. Nei nei nei, tenkte jeg. Jeg har delagt pcen, hva vil mamma og pappa si? Fortvilt ropte jeg p ssteren min som var p tur ut ytterdren. "Dadda du m kom, har spruta vann p pcen!". Ssteren min kommer stresset og nok s irritert inn dren. Hun var allerede sent ute til skolen og kom til komme for sent om hun ikke kom seg ut dren snart. I frustrasjon og all hast klappet hun vilt p pcen men en hndduk. Jeg l i badekaret og var redd for hva jeg skulle si til foreldrene mine. Tenk om jeg har delagt pcen, den koster jo flere tusen. Etter en stund nr tankene hadde klart summe seg litt, forsto jeg jo at pcen kanskje ikke var det strste problemet. Jeg kunne ikke bevege beina mine, dum eller ikke, det gikk ikke. Noe skeptisk og flau sa jeg til ssteren min "eee, dadda, kan ikke beveg p fttern mine". Fokuset forsvant helt fra pcen og hun slenger den fra seg p badebenken. Gr bort litt badekaret og sier "e du sekker?" og ser forvirret ned p bena mine som er helt livlse. Jeg selv skjnner ikke situasjonen og prver p nytt bevege en muskel. Igjen er det ingen bevegelse se. "Ja, e sikker" svarer jeg. Vi ser fortvilt p hverandre, det er et faktum, jeg kan ikke bevege p beina.

De aller fleste spr meg "ble du ikke redd?" og svaret er nei. Jeg var egentlig ikke redd. Jeg var tretten r, hadde s vidt hatt strre problemer enn at mamma ikke lot meg vre ute til lengre en klokken 10 p kvelden, jeg forsto ikke alvoret. Aldri streifet tanken meg at jeg n var lam for alltid. Det hadde kommet s fort og slik hadde jeg tenkt at det skulle forsvinne, p f sekunder. Jeg skulle jo bare en liten tur p sykehuset hvor de skulle fikse det og jeg skulle hjem dagen etter. Men slik ble det alts ikke.

Sster min holdt roen og sa stille og rolig at hun bare skulle ringe mamma. Hun gikk ut dren og kom tilbake litt senere. Hun fikk mamma til ringe legevakten. Hun selv var bare atten r og skjnte at jeg ikke skulle bare en svipptur innom sykehuset, hun var redd og nsket at mamma skulle ringe akutten. Allikevel beholdt hun masken og viste meg ikke skrekken hun flte nr hun kom inn til meg p badet igjen. Hun kom inn til meg med humret p plass og hjalp meg opp av badekaret. Sykebilen var jo p tur og jeg nsket ikke at de skulle se meg naken. Det krevde litt energi og noen forsk men omsider fikk hun slept meg opp og satt meg p en krakk. Hun ser p meg og spr om jeg sitter og at alt er ok. Jeg har selvflgelig aldri vrt lam fr og har aldri hatt problemer med sitter p en krakk, jaja svarer jeg, null problem. Hun skal akkurat til snu seg fikse noe fr hun fr med seg i sidesynet at ansiktet mitt endres raskt til et skremt og skrekkslagent et. Jeg faller bakover og er p tur til sl hodet i gulvet, sster min er lynrask og snapper meg opp fr jeg dundrer i gulvet. Magemuskler vett du, det eide jeg ikke lenger. Det var ikke bare bena som ikke funket, men stttemuskulaturen var fravrende. Fra n av fikk pkledningen skje p gulvet. Jeg hadde akkurat ftt p meg nok med klr til ikke bli forlegen fr mamma og ambulansefolkene ankom huset. De ogs holdt ansiktene i rolige folder og rpet ikke sin redsel. Vi hadde det nemlig litt travelt. Nr man ikke vet rsaken til en lammelse kan den krype oppover, jeg var n lammet til brystet og det neste kunne vre lungene. De kom inn med en bre og spurte meg noen kjappe sprsml. De spurte om jeg kunne bevege beina og om jeg flte at de tok p dem. Jeg svarte at det eneste jeg kjente var prikking i trne og magen. Slik prikking som nr du har lagt p armen og den sovner. De flyttet meg over i bren og inn i ambulansen, derfra gikk turen til akuttmottaket p Fauske. Jeg ble rullet inn p et rom og fikk de samme sprsmlene. Legen pratet litt med mamma, ssteren min og ambulansefolkene men de fant raskt ut at jeg skulle til Bod p sykehuset.

Ssteren min mtte p jobb, fikk ingen til ta over skiftet sitt, og mamma skulle hjem for hente ting til oppholdet p sykehuset. Hun fortalte meg at vi mest sannsynlig kom til vre der over natten, selvflgelig kom vi til vre der lengre, men hun ville ikke skremme meg. Uvitende som jeg var tok jeg det helt med ro, jeg snakket i det vide og det brede om yndlings serien Grey`s anatomy og tenkte at det mtte vre noe en ung ambulanse personell mtte interessere seg for. Nr vi nrmet oss byen slo hun sirenene p. Hun sa til meg at jeg ikke skulle vre redd men at de bare skrudde de p for komme lettere gjennom byen.

Vi kjrte inn p akuttmottaket i Bod. Det frste jeg s nr de lftet bren ut av ambulansen var min kjre tante. Jeg kunne se at hun forskte trke vekk trene og hente frem et smil. Jeg spurte henne noen dager senere hvorfor hun grt og hun svarte "jeg som har jobbet som sykepleiere vet nok til skjnne et det er alvorlig men ikke nok til vite hvor alvorlig". Hun forsto alvoret. Jeg ble kjrt inn p sykehuset og inn p et underskelsesrom. Tante var sammen med meg helle tiden og mamma kom bare litt etter. En lege underskte meg og spurte de samme gamle sprsmlene, "kjenner du dette", "kan du rre p trne", og "hva skjedde". De skjnte raskt at det ikke var mye gjre en ta en MR og se om de fant noe p den. Jeg pustet og var i godt humr, s situasjonen var ikke kritisk og de kunne vente til neste dag med sende meg i MR. Men de satte meg p overvkningen og jeg ble festet til apparater som viste hjerte- og pusterytmen. Jeg fikk heller ikke lov til spise og mtte faste til neste dag. Den kvelden fikk jeg beskjed at de trodde det mest sannsynlig var guillain-barr. Det er en sykdom hvor myelinvesken i ryggmargen trker ut og nerveimpulser kan derfor ikke g gjennom ryggmargen. Det er 80% sjanse for bli helt frisk etter denne sykdommen og vi ble derfor veldig glade og jeg var optimistisk. Tanken at jeg skulle bli lam for alltid hadde enda ikke sltt meg.

Natten kom og jeg la meg for sove. Det tok si tid med lydene fra apparatene, men etter litt tid fikk kroppen roet seg. Jeg var i en tilstand mellom vken og sovende nr jeg hrte at maskinen som registrerte pusterytmen min begynte pipe. Det var en lav piping, men hy nok til at sykepleieren som satt i naborommet "passe" p meg, hrte den og kom ut for sjekke. Hun pratet med lav stemme til mamma og roet henne med at den av og til begynte slik fordi den ikke alltid fr med seg hvert ndedrag. Jeg husker at jeg fokuserte p puste i et normalt tempo og ville ikke vre til bry, jeg kunne hre uroen i mammas stemme og jeg ville berolige henne.

Neste dag kjrte de meg opp i andre etasje for ta MR. De sa det bare var for sikkerhet skyld siden de var ganske s sikre p at de va guillaim-barr, hvis det var dette skulle bildene vise en vanlig ryggrad uten noe "forstyrelser". Jeg fikk beskjed om at det bare ble ta ca. 15 minutter, men jeg ble liggende der i 1time og 30 minutter. Jeg ante ikke hvor lenge jeg hadde ligget der, men hrte p musikken p rene og prvde ikke bli gal av den blendende hvite boksen. Grunnen til at det tok lengre tid enn forventet var fordi bildene ikke var som de skulle. I ryggmargen var det hvit/gre omrder som ikke skulle vre der. De hadde mttet f opp en spesialist p omrdet for finne ut av hva det var. Jeg hadde alts ikke guillaim-barr, men min diagnose ble transverse myelitis. Det er en betennelse i myelinlaget som ligger mellom og rundt nervene i ryggraden. Betennelsen forsvinner etter hvert med medisiner men det kan forekomme skader. Hvis myelinen er skadet og ikke fungerer som den skal, kan ikke nerveimpulser komme gjennom ryggmargen og ned til musklene. Derfor kan man bli lammet av sykdommen. Beskjeden jeg fikk var at vi mtte bare vente. Vente se til betennelsen var borte for finne ut om nervene og myelinen hadde klart seg.

Som dere sikkert skjnner ble jeg aldri "frisk" igjen, jeg fikk aldri tilbake funksjonen i bena eller mage/rygg. Jeg er n lam fra TH5-TH6 som gjr at jeg ikke kan bevege p beina og har liten til ingen funksjon i mage og ryggmuskulatur. Hvorfor jeg fikk betennelsen vet vi ikke, men det er ikke noe vi kunne gjort annerledes for forhindre det. Det er en ganske sjelden sykdom og det er mange teorier om hvorfor den oppsto men hos meg vet de ikke hvorfor.

Et sprsml som ofte gr igjen er: hvordan reagerte du og hva tenkte du nr du skjnte at du var lam for alltid? Dette er et litt vanskelig sprsml svare p fordi jeg fikk aldri den beskjeden. Jeg fikk beskjed om at jeg skulle vente, og vente gjorde jeg. Tingen er bare at jeg hadde en annen oppfatning av " vente" enn de rundt meg. For meg var det ikke en mulighet at jeg var lam for alltid, den tanken hadde enda ikke sltt meg. Jeg fornektet det ikke, det var bare ikke noe jeg s p som mulig. Jeg ventet og ventet. Det eneste jeg brukte tiden min p var spise og se p serier. De rundt meg hadde vel skjnt det etter et par mneder, men jeg tror ikke de hadde hjerte til si det til meg. Det gikk over to r fr jeg kom meg opp fra sofaen og gjorde noen annet enn leve inni en verden p tv-skjermen. Jeg hadde lyst begynne svmme igjen, ikke fordi jeg hadde gitt opp skulle g igjen, fremdeles tenkte jeg at dagen skulle komme hvor jeg kunne bevege p beina, men jeg elsker svmme og hvis jeg skulle ha en sjanse til vre god svmme nr jeg ble funksjonsfrisk mtte jeg trene. Det var tungt vr tilbake i svmmehallen igjen. Svmmingen var det som var tffest "miste". Det begynte med 3 treninger i uken, men etter ha vrt p oppstartsleir i Boden om sommeren var jeg tilbake til 6 treninger i uken og trente sammen med de andre. Den hsten begynte jeg p videregende og gikk idrettslinjen. Jeg begynte leve igjen. Jeg hadde noe st opp for om morgenen. Tiden fr hadde bare gtt i en evig rundgang hvor jeg sov dro p skolen og kom hjem til sofakroken mens jeg ventet. Hsten jeg begynte svmme igjen var et vendepunkt og jeg begynte leve et liv hvor jeg ikke ventet p bli "frisk" slik at jeg kunne fortsette livet mitt, men et liv hvor jeg begynte leve med de forutsetningene jeg hadde. Jeg tenker fremdeles at jeg skal g igjen men forskjellen er at jeg ikke venter p det lengere. Jeg lever det beste livet jeg kan med det jeg har og akkurat n kan jeg si at jeg lever livet til det fulle. Jeg er p treningsleir med herlige folk og gjr det jeg syns er best i verden. I sommer skal jeg vre i Danmark, Drammen og Mallorca for gjre meg klar til delta i EM for funksjonshemmede i Nederland. Jeg er mer giret enn noen gang p svmme bra og jeg gleder meg til hva livet har by p.



Flg meg gjerne p Facebook; Sara Josefine

- Sara Josefine♥

Sara Josefine

Hei! Mitt navn er Sara Josefine, jeg er 21 r, 95er. Jeg liker lese, se p Greys Anatomy, har dysleksi, fasinerer meg for menneskelig adferd, er en kjrestefri hpls romantiker, avhengig av sukker og hater ta feil...ogs ja, s er jeg lam. For kontakt: sarajosefine.blogg@hotmail.com

Naviger i bloggen

  • Instagram

    Bloggdesign

    hits