Sara Josefine
5

Hun er bena, jeg er øynene

Jeg har utallige ganger nevnt at jeg er veldig glad i å tilbringe tid på hytten. Fremtidsplanen er at jeg skal kunne komme meg på hytten uten hjelp, men slik det er nå så er parkeringsplassen 200 meter fra hytten. Pappa har bygget om en slik vogn som man bruker til barn når man sykler. Disse tåler vanligvis rundt 50kg, men min handye pappa har bygget den om slik at den tåler mye mer. Da bruker vi den til å trille meg de hundre meterne det er ned dit. Det er litt humper og bumper,  og en liten bakke. Dette går helt fint, men til nå har det vært pappa som hovedsakelig har kjørt, siden det kan være tungt.


For noen uker tilbake var mamma og pappa på kjærestetur til USA og mimret tilbake til tiden di bodde der. Jeg var derfor alene hjemme med Tussi, og tenkte å utnytte sjansen og være litt ulydig. Det er blitt litt færre turer til paradiset siden foreldrene mine ikke har turt at bare meg og mamma skulle dra på hytten - da de tenker det kan blir for utfordrende for mamma og dytte meg mellom bilen og hytten. Jeg sier meg selvfølgelig uenig i dette og tenker at det kan da ikke være så vanskelig. Haha, litt vanskelig er det for meg og uttale meg da jeg ikke kan forsøke selv, men hallo, hva er det verste som kan skje? Jeg skulle i hvert fall forsøke og muligheten måtte selvfølgelig gripes når mamma og pappa forlot meg i 1,5 uke, og hytten sto tom.

Så da spurte jeg en venninne om hun ble med. Litt ekstra vanskelig gjorde jeg det og med å spørre en venninne som er svaksynt. Haha, det morsomme med det er at verken hun eller jeg så noe problem med det.  Og hverken spurte hun meg hvordan det så ut og hvilke utfordringer som kunne komme - hun ville på hyttetur hun. Så da gjorde vi det, avsted dro vi. Som sagt tenkte vi ikke så veldig godt gjennom dette før i satte oss i bilen. Jeg var så å si helt sikker på at vi kom oss uten problem ned til hytten, det er jo bare en liten nedoverbakke også nesten rett mark med noen svinger. Problematikken rundt om vi kom oss opp og hjem igjen fikk vi ta senere. Det verste som kunne skje var at vi ble stuck der en ekstra dag - det er ikke så ille vel? Nei. Lite tenkte vi på at klokken tikket og tiden gikk, det er ikke sommer lengre og utover kvelder blir det mørkt. Min svaksynte venninne ser da ingen ting. Det blir helt mørkt for henne, hun blir med andre ord blind. Dette tenkte ikke vi på før vi var godt plassert i bilen, meg, hun og Tussi, på den 90minutters lange kjøreturen. VelVel, vi fikk ta det deretter og forsøke, snu skulle vi i hvert fall ikke.

Frem kom vi og parkerte bilen. Nå var det såpass mørkt at til og med jeg slett litt med å se og måtte venne øynene til mørket. Likevel var det ikke annet å gjøre enn å prøve. Etter litt omrokering i bilen kom både meg og Tussi oss ut. Neste steg var å finne vognen. Den sto litt oppi et buskkast men min venninne, Ragna, klarte å lyse seg vei med mobilen. Så langt så vel. På dette punktet var det vel Ragna som var mest skeptisk. Noe jeg absolutt forstår, hun ser jo ingenting. Jeg og hadde vært "redd" hadde jeg vært blind av mørket. Med vognen fremme skulle jeg komme meg oppi denne. Og med Tussi løpende rundt oss. Ragna holdt godt tak i vognen og jeg knotet meg nedi. Det var nå det kunne bli spennenende. Ragna hadde tilsammen to sekker, en handlepose, en hund og en stykk Sara i vogn som hun skulle frakte med seg til hytten. Hvordan skulle dette gå? Hun kunne jo ikke gå alene da hun ikke kjente stien. Ergo jeg måtte være med. Skulle vi da gå to etapper? Dette kunne bli en god treningsøkt.

Vi hadde akkurat fått sukket et sukk da en reddende engel kom kjørene. Hyttenaboen parkerte ved siden av oss. Han tilbydde seg og hjelpe,0 og det ble neste for dumt å takke nei. Vi hadde lyst til å forsøke selv, og jeg er bra sikker på at det hadde gått fint. Det hadde tatt litt tid, noe prøving, tenking og stopping, men slik er det som regel når du prøver noe nytt. Alt går ikke perfekt første gangen. Likevel, som sagt, vi kunne nesten ikke takke nei - hvorfor gjøre det vanskelig når du kan gjøre det lett? Så da gikk ferden med alle tre menneskene, hunden og "flyttelasset" nedover mot hytten. Og vi kan vel egentlig si at det gikk knirkefritt. Gjett om det var deilig å se hytten. Og den, jeg tror nesten jeg skal kan kalle det mestringsfølelsen, føltes så bra. Jeg var på hytten, helt "alene" uten foreldrene mine eller et annet familiemedlem som skulle hjelpe meg ned. Og jeg var der med en god venninne. Vi var på hyttetur! Selvfølgelig var der hele tiden en vag tvil i bakhodet på om dette kom til å gå - så det føltes da utrolig deilig når vi satt oss ned.

Vi hadde et fantastisk døgn, jeg tror det beste stikkordet jeg kan komme med er jacuzzi. Ragna er jo en svømmevenninne som er en like stor vannymfe som meg. Når hyttenaboen, Glenn, hadde forsikret seg om at vi var godt innlosjert og tatt turen tilbake til seg, satt vi middagen i gang og forsynte oss med en cider mens maten gjorde seg klar. Vårrullene med ris og sursøt chillisaus var en perfekt rett på en sen hyttekveld. En til cider ble åpent og nå sto et deilig bad for turen. Vi storkoste oss der en time før sengen kallet.

Neste dag gikk stort sett i det samme. Jacuzzi og mat, haha. Vi sov litt inn på morgenkvist, bålet ble fyrt opp og pølser i brød ble frokosten. Det var rimelig kaldt men likevel skulle vi sitte ute, vi ønsket ikke å gi slipp på sommervanene helt enda. Marsmellows ble også grillet, og godboken ble tatt frem. Vi hadde det altså så trivelig.

Og turen hjem - ikke no problem! Selvfølgelig greide knoll og tott og vente for lenge med å dra slik at det ble for mørkt igjen. Herregud, vi er noen søte små. Vi sprang rundt mens det ble mørkere og mørkere og tror dere vi greide å holde styr på Tussi i stresset? Nei. Hunden pilte ut så snart han så muligheten. Vi var nesten klar for å dra og hadde ikke tid til dette også skulle en rullestolbruker og en nesten blind person fange en et år gammel spirrevipp av en hund. Ser du det for det - det må jo ha vært et syn for gudene. Haha, men det, som alt annet, fant vi ut tilslutt. Vi måtte bare leke litt og få han til å springe med oss inn igjen. Så utenom det - gikk det knirkefritt. Ragna gikk og jeg så, sammen kom vi oss opp - hun som bena og jeg som øynene. Ragna greide til og med å prestere å si at det var lett. Da måtte jeg le!


Nå gjør vi det igjen! Ragna har en rutineoperasjon på Ullevål sykehus og jeg er med henne som ledsager. Noen hadde kanskje syntes at det er rart at en funksjonshemmet skal være ledsager til en annen funksjonshemmet. Men hvorfor det? Vi kan ikke gjøre alt men vi kan gjøre mye, og det vi ikke kan, dekker vi opp for hverandre. Sammen får vi det til, akkurat som når vi dro alene på hyttetur. #RaggiogJossepåeventyr

BMldUeFD-Da

- Sara Josefine

Sara Josefine

Hei! Mitt navn er Sara Josefine, jeg er 21 år, 95´er. Jeg liker å lese, se på Grey´s Anatomy, har dysleksi, fasinerer meg for menneskelig adferd, er en kjærestefri håpløs romantiker, avhengig av sukker og hater å ta feil...også ja, så er jeg lam. For kontakt: sarajosefine.blogg@hotmail.com

Naviger i bloggen

  • Instagram

    Bloggdesign

    hits