Sara Josefine

Til min psykolog i utdanning #2

  • 13.05.2017, 18:39

Jeg var sju år første gang mamma tok meg med på barns svømmeskole. Mamma hadde lyst til at jeg skulle lære å svømme og jeg syntes bare det hørtes gøy ut å bade. Jeg husker første gangen. Jeg hadde skiftet og mamma og meg gikk inn i svømmehallen til svømmeinstruktøren. Vi var tidlig ute så det var ikke så mange andre som var kommet enda. Ivrig som jeg var, og uvitende om vanlig prosedyre, hoppet jeg med en gang ut i vannet. Lite visste jeg at vi skulle sette oss ned ved bassengkanten og vente til vi var ropt opp og fikk beskjed om å få lov til å hoppe uti. Svømmeinstruktøren ropte meg febrilsk opp av vannet og fikk satt meg på kanten. Jeg husker selv den dag i dag hvor flau jeg ble, for å si det sånn, jeg gjorde ikke det igjen.

 

Jeg steg fort opp i partiene. Det tok ikke lang tid før jeg var på siste kurset til barnas svømmeskole og skulle begynne på D-partiet. Jeg husker jeg var så fornøyd. D-partiet kom man seg som regel ikke opp på før man var ni år gammel, jeg kom opp som åtteåring. Svømmingen utviklet seg til å bli noe jeg dro på fordi jeg hadde lyst, til forskjell fra at det var mamma som ville. Jeg valgte som regel den vanskeligste drillsen og var en av de enste som svømte alle åtte lengdene null-pust. Jeg svømte først i banen og ble ferdig først. Det likte jeg.

 


 

Noe særlig konkurranseorientert hadde jeg enda ikke blitt. I begynnelsen startet man med rekruttstevner hvor alle fikk premier. Det var ikke før jeg ble ti år og vi fikk delta på diskestevner hvor vi kunne se resultatlister og vite hvem som svømte fortest. Jeg tenkte ikke så mye over det i begynnelsen. Jeg lå øverst på listen i min aldersgruppe uansett, og det med god margin. Jeg slo til og med flere som var både et og to år eldre enn meg. Konkurranseaspektet av svømmingen kom først opp i hodet mitt når jeg ble elleve år. Det var første året jeg kunne bli premiert og kunne være med på ÅM (årsklassemønstring). Å kvalifisere seg til ÅM var stort. Der fikk bare de atten beste i landet, i sin årsklasse i alderen fra 11-15, delta. Det var nå jeg fikk øynene opp for at det var andre som var elleve år som var mye bedre enn meg.  Gøy var det også, nå hadde jeg noen på min egen alder å strekke meg etter.

 

Etter ÅM i Lambertseter begynte jeg å ville trene mer. Det ble viktigere for meg og det var noe jeg prioriterte. For selvsagt var det ting man måtte velge bort om man skulle svømme og bli god. De fleste ettermiddager når klassekameratene mine var sammen, var jeg på svømmetrening. Fem svømmetreninger hadde jeg i uken, i tillegg til en pendling til Rognan som ligger 30min med buss unna. Men det gjorde meg ikke så mye, jeg hadde gode venner i svømmeklubben, og helgene tilbrakte jeg gjerne på stevne. Jeg fikk reise rundt i Nord-Norge i buss og tjene penger på førsteplassene mine, mens fotball folkene satt i en liten bil, kjørte to timer unna og spilte en kamp,  de i beste fall, fikk en pokal for.

20.01.2014

- Sara Josefine ♥

Til min psykolog i utdanning #1

  • 11.05.2017, 03:27

 

Til min psykolog i utdanning

 

Jeg vet jeg kan svømme. Jeg er flink til å svømme. Men hvor langt kommer jeg, hvor sterk er jeg og hvor skal jeg svømme. For jeg ser ingen ting, jeg vet ingen ting, hvor langt er det inn til land. Til land hvor jeg kan stå på to ben igjen. Føle bakken under meg, kjenne vinden i håret og puste lettet ut. Hvordan kommer jeg meg dit?

 

Akkurat nå er jeg fornøyd med å ligger her. Jeg kan kjenne krusningene i vannet som forsiktig skvulper borti meg. Føle at jeg sakte men sikkert siver rundt om kring. Vannet er så kaldt, men jeg har lært meg å ikke kjenne det. Jeg har lært meg å ligger her å flyte. Det er dette jeg kan. Her kan jeg ligge å puste, helst stille, oppå vannflaten.

 


 

Jeg har ikke lyst til å svømme. Jeg er redd. Tenk om jeg ikke greier det, tenk om jeg ikke finner land. Hvor er land. Jeg kan ikke begi meg ut på reisen når jeg ikke vet hvor jeg skal svømme, da er det bare flaks som kan redde meg. Hvis jeg begynner å svømme mot et punket hvor land føles nærmest, og det ikke er der, er jeg redd for å drukne. Jeg vet at land finnes, men hvor? Tenk om det blir for langt, tenk om utmattelsen kommer å tar meg, da tror jeg ikke jeg klarer det mer. Jeg greier ikke forsøke på nytt. Jeg har svømt så lenge. Jeg er så sliten.

 

Om jeg skulle finne lysten og energien til å legge ut på svøm igjen, er jeg redd det blir min siste svømmetur. Og det er greit, men likevel, jeg håper jeg finner land. Det hadde vært fint.

Lik posten om du ønsker fortsettelsen ; )

20.01.2014

Sara Josefine ♥


English translation comes later ;*

Haircut, by me ✌

  • 06.05.2017, 23:21

Jeg får ikke sove

  • 29.12.2016, 05:39

Jeg får ikke sove, så jeg ligger å ser på videoer på nett. Jeg følger Sophie Elise og Joakim Klevens kanal på YouTube og ligger å drømmer meg bort. Drømmer meg bort til hvor jeg er kjent og fester rundt i Oslo. Hvor folk vet navnet mitt og ser opp til meg. Hvor jeg har de kuleste tingen og har penger til å kunne ta en spontantur til Miami en uke uten at det merkes på pengeboken.

Ikke visste jeg at jeg hadde slike ønsker, men det er sant, de er der. Jeg merker at jeg blir så irritert når jeg leser bloggen til MammaTilMichelle. Hvordan jeg ikke kan si eller tenke noe pent om henne når irritasjonen tar overhånd av å leser klikkbait-overskriftene hennes. Jeg kan ikke gjøre annet enn å innrømme at jeg er sjalu. Sjalu over at hun har klatret seg opp til den inntekten.

Hvorfor er det slik? Hvorfor unner jeg ikke et medmenneske, jeg ikke har noen rett til å dømme, det tilsynelatende perfekte livet? Og hvorfor vil jeg ha det? Hvorfor vil jeg at folk skal vite hva jeg heter og at noen en dag sitter å drømmer om å være meg.

Jeg vet ikke. De fleste ønsker vel å vise de beste sidene ved seg selv og sitt liv. Man finner kanskje en glede i at andre syns deres liv er fint, slik at man kan innbille seg den lykken. For det trenger ikke være slik selv om det ser sånn ut. Livet som fremstilles via sosiale medier er de fineste sidene vi klarer å fremstille. Kanskje for å overbevise både oss selv og andre. Så kanskje jeg heller skal bruke litt mer tid på den tanken enn på å drømme meg bort i videoer på YouTube.

Hvorfor?

  • 06.12.2016, 00:48

Jeg blir så lei av meg selv, hvorfor gjør jeg slik. Kan noen fortelle meg det? Jeg står med få svar når jeg blir spurt "hvorfor lagde du ikke en presentasjon?" "Jeg vet ikke", er det eneste jeg kan svare.

Jeg hadde eksamen i idrett og samfunn i dag. Jeg fikk oppgaven idrett og massemedier. Alt jeg hadde å gjøre var å lage en presentasjon på 8-10 minutter hvor jeg dekket et av de fire kompetansemålene jeg hadde fått utdelt. Resten skulle bare være en dialog om de resterende punktene - det var alt. Likevel sto jeg der, kl 12.00, uten en forberedelse og ingen presentasjon. 

Jeg måtte møte, jeg måtte ha en karakter, jeg trenger vitnemålet. De spurte meg spørsmål, jeg fikk sagt noen ord og de ga meg karakteren 3.

Hvorfor gjøre jeg dette, hvorfor, når jeg vet jeg er god for sekseren, hvorfor? Kan noen fortelle meg det?
 

Akkurat nå

  • 26.08.2015, 23:15

Akkurat nå føles livet ganske bra!

Men hva skjer senere, når de tunge dagene kommer? For jeg vet de vil komme.

Hvem gir deg rett til å bestemme om noen har det bra eller ikke?

  • 06.11.2014, 01:39

Jeg kjenner at jeg blir så provosert. Jeg sitter å leser kommentarer på en toppblogg hvor bloggeren forteller at hun ikke har det så lett og jeg kan ikke forstå hva diverse folk klarer å lire fra seg. For det første er det grusomt hvor mye stygt noen kan klare å si til et annet menneske, men det jeg ønsker å snakke om nå er hvor mange som føler at de er ved sin fulle rett til å si at en blogger ikke har lov til å være lei seg fordi de lever et tilsynelatende perfekt liv.

Denne kommentaren ligger i kommentarfeltet til Sophie Elise i hennes nyeste innlegg:

Ja, da. DU ligger og sutrer...?! Du som driter penger, du som har alt på stell og du som ikke veit en dritt om hva virkelig motgang, smerte, angst og depresjon betyr engang. Slutt å skap deg, SoFie !!! Det DU sutrer for gjør faktisk vondt for mennesker med EKTE problemer!! >:-(

Hvem i all verden har sakt at det gjør deg lykkelig å ha masse penger og være vakker. Og hvordan kan noen tro at det er mulig å vær lykkelig gjennom hele livet. Jeg tenker at du må ha bra lite forståelse for livet om du ikke skjønner det. Du kan ha så mye penger du bare vil, være vakrere enn alle andre, være den populære jenta og være så deprimert at du ikke ser lyset i enden av tunellen. Å være lykkelig handler ikke om ha alt, men om å finne lykke i det man har. 

Det gjør meg så sint når folk ikke kan respektere andres smerte. Bare for at noe ikke virker smertefullt for deg betyr ikke det at det ikke er smertefullt for noen andre. Hvordan vi takler ulike situasjoner i livet har med å gjøre hva vi har opplevd i livet. Det er akkurat som med muskler. En person som har løftet vekter flere ganger tidligere greier å løfte tyngre vekter enn en person som har vært lite på treningsstudio, men det betyr ikke at det ikke er tungt. 

Det gjør meg nesten litt irritert når mennesker mener at det ikke kan "sutre" fremfor meg fordi jeg liksom har det mye verre. Eller som sier "stakkars deg". Hvem i all verden har sagt at jeg har det så forferdelig? Jeg har et annerledes liv og har vært gjennom utfordringer andre ikke har, men det betyr på ingen måte at jeg ikke har det bra. Og om jeg ikke hadde det så bra, hvorfor skulle det nødvendigvis være fordi jeg sitter i rullestol? 

Hvordan folk har det og hvordan de opplever ulike situasjoner kan ikke du eller jeg vite, det kan bare dem selv. Om du opplever at noen sliter og ikke har det bra, trenger du ikke forstå det, men du skal respektere det. Vi er alle mennesker med våre egne arr og sår, vis respekt, vær medmenneskelig.

- Sara Josefine ♥

Hva er det verste ved å være lam?

  • 26.10.2014, 19:22

Jeg hadde en spørsmålsrunde i juli hvor jeg fikk spørsmål om hva jeg syntes var det verst ved å være lam. Jeg syns det har vært vanskelig å svare på spørsmålet fordi det er personlig og fordi min formidlingsevne blir satt på prøve. Det er ikke alltid ting blir tolket slik man ønsker og jeg syns det har vært vanskelig å yte spørsmålet rettferdighet i forhold til å greie å formidle det jeg mener. Jeg har gjort mitt beste og her er mitt svar:

Det er mye jeg savner, men det er en ting som skiller seg ut og det er følelsen av å ikke være alene. Jeg føler meg veldig ensom. Ikke alene, for jeg har mange mennesker rundt meg som jeg er glade i og som jeg vet er glade i meg, men ensom. Jeg syns det har vært vanskelig å gå gjennom tenårene som lam fordi alt jeg har gått gjennom og opplevd har jeg i en viss grad gått gjennom alene.

Jeg husker spesielt en episode på ungdomsskolen. Vi hadde dansing i gymmen og jeg hadde ikke lyst til å være med. Jeg var sta og motvillig og nektet. Læreren min sa til meg at det var bare tull at jeg skulle droppe gymmen med dansing fordi alle de andre var også utrygge på seg selv og gjorde dette for første gang. Det kan jeg si meg enig i. Vi er alle utrygge på oss selv når vi prøver noe vi ikke har gjort før, men jeg følte på ingen måte at jeg kunne sammenlignes med resten av klassen. Ja, vi gjorde det alle for første gang, men de gjorde det sammen. De skulle alle lære det samme og sammen skulle de lære og feile. Jeg skulle lære å danse i rullestol, ingen skulle lære de samme "trinnene" som meg, jeg hadde måttet gjort det alene. Jeg ville ikke hatt noen som trøstet meg med at de også hadde gjorde de samme feilene eller hatt noen som forsto om jeg falt ut av stolen i en svingen fordi det hadde de gjort selv.

Det er lett å se noen gjøre noe å tenke "det der ser ikke så vanskelig ut, jeg hadde lett klart det" og så, når du forsøker, finner du ut hvor vanskelig det egentlig er. Ingen har mulighet til å prøve å gjøre ting helt på den måten jeg gjør ting på fordi ingen kan skru av musklene sine, man bruker dem automatisk. Jeg syns mangelen på forståelse hos andre mennesker er vanskelig. På samme tid er jeg kun min egen kritiker. Hvis jeg blir gitt en oppgave, og ikke får den til, er det lett å tenke "ingen vet hvor vanskelig dette er, det er ikke mulig" og gi opp. Fordi du har ingen å sammenligne med, en hver funksjonshemming er forskjellig og det er sjeldent du finner noen med tilnærmende akkurat samme funksjonshemming som deg. Å sammenligne med noen blir nesten umulig. Psykisk kan jeg gjøre det, slik jeg gjorde når jeg tok den første tatoveringen min og måtte stålsette med for smertene. Jeg husker at jeg tenkte: "hvis hun kan gjøre det, så kan jeg". Det gjorde det lettere å komme seg gjennom. På samme måte skulle jeg ønske jeg kunne tenkt i fysiske oppgaver. Det er lettere å presse seg til å greie noe hvis du vet at det er mulig og kan si nettopp den setningen "klarer du det, klarer jeg det". 

Ting har blitt lettere med årene. Nå føler jeg meg ikke like psykisk alene fordi nå er jeg og vennene mine eldre, men jeg ble lam som trettenåring og fikk mange flere ting å tenke på enn andre på min alder. Jeg stilte spørsmål til livet og hvordan det fungerer i tidlig alder. For eksempel ble spørsmålet "hvorfor ble jeg lam" ofte stilt i hodet mitt, eller spørsmålet "hvordan vil dette forandre fremtiden min?" Resten av mine jevnaldrende begynte ikke som 13åringer å se på resten av livet. Det håper jeg i hver fall ikke fordi jeg følte at en del av barndommen min ble revet vekk fra meg. Min mangel på like problemstillinger som de jeg var sammen med fikk meg til å bli en relativt innesluttet person. Jeg tror de fleste som kjenner meg vil si at jeg snakker rett fra levra og ikke er redd for å si hva jeg mener bare jeg har blitt varm i trøya. Men jeg er påpasselig med å være personlig på et dypere plan. Den eneste personen som er i nærheten av å virkelig kjenne med er vel min beste venn, og ikke han en gang vet alt jeg tenker. Dette fordi mine tanker ikke alltid har vært så positive. Jeg har hatt stunder og dager hvor jeg ikke verdsetter livet fordi jeg syns det er vanskelig å finne mening med et liv som kan bli snudd på hodet over natten uten at det er noe du kan gjøre med det. Flere av tankene mine er ikke ting man snakker om og jeg tørr ikke si dem høyt fordi jeg ikke tror de vil bli mottatt på den måten jeg mener dem. 

At ensomheten min også er en del av det å være tenåring skal jeg ikke slå vekk. Det tror jeg så gjerne. Men uansett hvor gammel jeg blir er det fremdeles ensomhet som dominerer i kategorien - det verste ved å være lam. Vi er alle forskjellige som mennesker, og takk gud for det. For uten ulikheter hadde vi ikke hatt individualiteten vår og en hvert menneskes unikhet. Allikevel blir jeg som funksjonshemmet i større grad annerledes fra andre og jeg har det vanskeligere for å finne meg selv i andre mennesker. Dette er noe jeg ser på som en stor ingrediens i å skape et forhold og jeg tror det er derfor jeg føler savnet av det så sterkt.

Ps. Jeg syns det er viktig å presisere at dette er min mening om saken og det trenger ikke nødvendigvis å være slik for andre funksjonshemmede/lammede.

Følg meg gjerne på Facebook; Sara Josefine

- Sara Josefine ♥



På den "vanlige" måten

  • 06.10.2014, 02:29

Å vite hva man vil er ikke alltid like lett. Ikke bare er det ikke lett å vite hva man vil, men på samme tid skal det på et vis også være gjennomførbart. Også kan man stille seg spørsmålet: hva er gjennomførbart, hva er mulig? Jeg tror vi mennesker er kapable til å klare mer enn vi tror og at de spesielle personene som har greid det umulige, de har noe til felles. Jeg tror ikke de har greid det umulige i sin sak, men at de har klart å finne sin vei gjennom mudderet. De har skrapt og klort seg gjennom ugresset. Det var ikke umulig, det var vanskelig. Så man kan jo spørre seg selv: er det noe som er umulig? Det er noe som heter at: en påstand er sant inntil det motsatte er bevist. Men hvor mange gange må du forsøke, klore og slåss, før du kan si at det ikke er mulig når det er gjennom nederlag du seirer. Er det mulig om du bare prøver hardt nok?

Jeg forsøker selv og tenke slik: "Det er mulig inntil det motsatte er bevist." I situasjoner i livet forsøker jeg å se mulighetene. Hvis ting ikke går på den "vanlige" måten er det min oppgave å finne en annen løsning. Samtidig som det er viktig å huske på at du sjeldent kommer til målet om du ikke prøve og feiler noen ganger.

Men så kommer det nagende spørsmålet snikende fram. Hvis alt er mulig om du bare jobber hardt nok. Skal ikke jeg kunne gå da om jeg bare prøver hardt nok? Det er et spørsmål som plager meg. Det har jo skjedd, det er jo mulig. Folk våkner jo opp etter å ha vært lam i tiår og plutselig kan gå igjen. Jeg har en venninne hvis bestemor dette skjedde med. Jeg minnes også en mann på avdelingen for ryggmargskadde som hadde blitt lam. Han nektet på at han aldri skulle gå igjen og jobbet steinhardt. Han stengte seg helt ut fra omverdenene, skrudde av mobilen og snakket bare innimellom med sin kone. Han ble bedre og etterhvert kunne vi se han gå med støtte i gangene. Tilslutt trengte han ikke hjelp og gikk helt på egenhånd. Han hadde greid det, han kunne gå igjen.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg jobbet ikke får å kunne gå igjen. Jeg ventet. For jeg hadde fått beskjed om at jeg ikke kom til å kunne bevege på beina hvis myelinen  eller nervene i ryggmargen var ødelagt etter betennelsen. Det er som en pc og en utskriver. Hvis ledningen mellom dem er ødelagt kommer du ikke til å få skrevet ut noe. Å få den beskjeden var jeg på mange måter glad for å få. Får var det noen jeg hatet så var det å forsøke å bevege på beina og ikke få noe respons. På sykehuset i Bodø hadde fysioterapeuten jobbet med meg og vært knall hard når jeg skulle forsøke å bevege på beina. Hun hadde mast og sakt "bare litt til, bare forsøk litt hardere." Og jeg lover deg, jeg holdt på å slå henne ned. Det var så utrolig psykisk tungt. Det er som å prøve å flytte på en stol med telekinese evner, eller fly med vinger du ikke har. Du kan jo prøve, så skal du se det ikke er så enkelt. Allikevel forstår jeg det jo. Det er ikke enkelt og hun ville bare mitt best. Men den skuffelsen og mangelen på mestringsfølelse når bene ikke ville rikke på seg var grusom. Noe så enket som å flytte på foten. Det var noe jeg hadde kunnet i 13 år og som jeg aldri hadde tenkt stort over. En bevegelse kommer jo gjerne automatisk uten at du trenger å tenke deg om, men nå skulle man kjenne på tanken. Faktisk fysisk sett tenke på å bevege på musklene i beina.

Derfor var det en lettelse å høre at det ikke var mulig om nervene var ødelagt. Det fortalt at det ikke var min feil og jeg trengte ikke gå gjennom grusomheten av å ha en fysioterapeut be meg om å bare prøve hardere. Det jeg gjorde etter det var å ventet for å se om "ledningene" hadde klart seg.

Så kanskje, kanskje hvis jeg prøver å løfte foten 1000ganger, kanskje går det på mitt tusende forsøk. Om det kommer til å være verdt det er jeg ikke like sikker på. Jeg ser for meg at jeg kan få tilbake mer bevegelse om jeg stenger meg selv inne. Bruker hvert minutt av hver dag på å bare fokusere og visualisere bevegelse i beina. Omstiller hjernen helt og ikke tenker på annet. Da er det kanskje, men bare kanskje, mulig at jeg får tilbake bevegelse i underkroppen. Det finnes nok mange forskjellige ting man kan prøve, greve frem de eldste kjerringråd og aldri gi opp. Men til hvilken pris? Også kan jeg jo da stille meg selv spørsmålet om jeg syns det er verdt det? Svaret er da nei, nei jeg syns ikke det høres verdt det ut.

Jeg syns ikke prosessen av å forsøke å bli gående igjen høres ut som et liv. Spesielt når du ikke på noen som helst måte har en garanti. For det finnes forskjellige måter å leve livet sitt på. Jeg skal gjenta meg selv fra innledningen å si: I situasjoner i livet forsøker jeg å se mulighetene. Hvis ting ikke går på den "vanlige" måten er det min oppgave å finne en annen løsning. Jeg er kanskje ikke gående og lever kanskje ikke livet på den "vanlige" måten, men jeg lever et liv jeg er fornøyd med. Jeg lever et liv jeg syns er verdt å leve. Pr. dags dato, med de mulighetene jeg har for å kunne gå igjen, ønsker jeg ikke å jobbe mot målet å bli gående igjen. Men det er helt greit. For jeg kan leve et helt fantastisk liv uten å gjøre det på den "vanlige" måten.



- Sara Josefine ♥

The day everything changed

  • 07.07.2014, 22:40

Over fem år har gått siden dagen jeg lå i badekaret og merket at jeg ikke kunne bevege på beina. Mange lurte på hva som hadde skjedd for at en aktiv jente som meg plutselig ikke kunne gå. Forklaringer kom det og avisartikler ble trykket, men en mer detaljert historie har jeg aldri fortalt. Nå tenkte jeg å fortelle min historie gjennom min øyne:

 

Det hele begynte en November morgen. Jeg stod opp tidlig den dagen fordi det var morgentrening som sto først på dagsplanen. Det var en fin dag og humøret var på topp. Vi hadde bare måneder før fått en flunkende ny svømmehall. Etter å ha pendlet en halvtime til og fra trening 4 ganger i uken i 2 år, føltes det ganske deilig å slippe avstanden, for ikke å snakke om hvor deilig det var med et nytt anlegg. Jeg husker varmtvannsreguleringen i de gamle dusjene var helt ødelagt, enten var vannet glo varmt eller så var det iskaldt, uansett så måtte du hoppe inn og ut av dusjen. Nå hadde vi fått et helt nytt treningsanlegg og bassenget føltes deilig. Jeg svømte ferdig programmet og var en av de siste ut av vannet. Man skulle nesten tro jeg hadde en liten form for sjette sans der og da. Jeg husker at jeg snudde meg mot bassenget og beundret det, tenkte på hvor deilig det var å være der, nesten som om jeg visste at det var siste gangen jeg skulle få gjøre det jeg elsket, og jeg hadde rett. Det kom til å bli veldig lenge til jeg kom tilbake som svømmer, det var nesten som om jeg tok farvel.

 

Jeg var sent ute og småløp til skolen, skolen ligger bare 100 meter unna men når man må opp og ned en bakke, med både svømmesekk og skolesekk på ryggen, går det ikke så lett. Jeg stormet inn i klasserommet men læreren var heldigvis ikke kommet enda, som tatt med i beregningen, hun pleide være litt forsinket. Jeg satt meg ned og skoledagen starten bra, jeg småpugget på samfunnsfag i hodet. Vi hadde prøve i rettssystemet i Norge den dagen og jeg fulgte egentlig ikke så godt med i timen. Smertene kom så smått ikke før i andre time. Det verket i korsryggen og jeg tenkte ikke annet enn at det var smertene som fulgte med å ha fått sportsmassasje dagen før. Jeg hadde aldri vært hos massør før og visste ikke hvordan det skulle kjennes, men visste at man kunne føle seg litt stiv og støl dagen etterpå. Jaja tenkte jeg og lot det bare være. Etterhvert som dagen gikk ble det bare verre og verre. Det begynte å bli litt for mye for meg og jeg gikk til mamma som jobbet på skolen min. Jeg fortalte om ryggsmertene og at jeg ønsket å dra hjem, men vi ble enige om at jeg skulle fullføre samfunnsfagsprøven som jeg hadde i neste time. Jeg gikk til klasserommet og stålsatte meg, jeg hadde øvd godt til denne prøve og jeg skulle ta den. Det var fremdeles friminutt når jeg kom til klasserommet, og jeg husker at jeg la meg ned på bokhyllene vi hadde bakerst. Jeg hadde ganske sterke smerter og prøvde bare å finne en stilling som gjorde mindre vondt. Det eneste som hjalp var å ligg på ryggen med knærne opp og bena ned slik at korsryggen kom nærmere flaten jeg lå på. Smertene roet seg litt og jeg lå bare der og fokuserte på å puste rolig inn og ut, den minste lille bevegelse gjorde smertene verre. Noen minutter var gått og jeg var helt i min egen verden, den neste jeg hørte var læreren som nesten ropte på meg over klasserommet "Sara ka e det du driv med!", friminuttet var ferdig og alle hadde satt seg uten om meg, jeg lå fremdeles oppå bokhyllene. Jeg stavret meg ned fra hyllene, unnskylte meg, og satte meg ned. I normale omstendigheter hadde jeg sikkert syntes at det var veldig flaut men jeg var ikke tilstede, jeg fokuserte bare på smertene. I en døs tok jeg prøven og gjorde mitt beste. Når jeg var ferdig leverte jeg, sa stille at jeg var dårlig og at mamma skulle kjøre meg hjem. Jeg gikk tilbake til pulten min, plukket opp sekken og gikk ut av klasserommet, det var siste gangen vennene og klassekameratene mine fikk se meg gå.

 

Mamma kjørte meg hjem og vi forventet å komme til et tom hus, men søsteren min var hjemme. Hun gikk videregående skole og var hjemme i en ekstra fritime den dagen.Når jeg tenker på det i ettertid er jeg sjeleglad, tenk å ligge hjemme alene på gulvet uten å kunne bevege på bein og bare vente på at noen skulle finne meg. Etter at mamma hadde dratt satte vi oss ned i stuen. Det var da tårene begynte å renne, det gjorde så vondt. Jeg er en stolt person og liker ikke at andre ser meg gråte. Jeg hadde klart å holde ut til jeg kom hjem, men da brast det. Søsteren min tenkte at et varmt bad kunne hjelpe på smertene. Hun tappet i badekaret og hjalp meg oppi. Frem til dette punktet kan jeg ikke huske å ha hatt noe problem med å gå, men jeg husker jeg gikk krokrygget som en gammel dame fra stuen og til badet. For å distrahere meg hadde søster min satt frem en av yndlingsseriene mine på en datamaskinen ved siden av meg. Jeg hadde lagt der i bare få minutter når smertene var borte og jeg merket at noe var galt. Bena mine lå i en så rar stilling, eller for å si det rett ut, så lå jeg der på skrevs i en slags fødestilling. Dette var jo litt merkelig og jeg forsøkte å bevege på beina. Jeg forsto det ikke, hva skjedde, var jeg blitt dum? For det var slik jeg følte meg, dum. Hadde jeg glemt hvordan jeg skulle bevege på meg? Det skal jo ikke være mulig å plutselig ikke kunne bevege på kroppen uten å ha falt eller gjort noe som kunne skadet meg. Jeg forsto det bare ikke, det var ikke mulig?Så jeg tok armene og løftet opp det ene beine, jeg fokuserte på å holde benet oppe med hjernens kraft og slapp taket med armene. Plask! og foten datt rett ned i vannet igjen, vannet sprutet alle veier og pcen slapp ikke unna. Nei nei nei, tenkte jeg. Jeg har ødelagt pcen, hva vil mamma og pappa si? Fortvilt ropte jeg på søsteren min som var på tur ut ytterdøren. "Dadda du må kom, æ har spruta vann på pcen!". Søsteren min kommer stresset og nok så irritert inn døren. Hun var allerede sent ute til skolen og kom til å komme for sent om hun ikke kom seg ut døren snart. I frustrasjon og all hast klappet hun vilt på pcen men en håndduk. Jeg lå i badekaret og var redd for hva jeg skulle si til foreldrene mine. Tenk om jeg har ødelagt pcen, den koster jo flere tusen. Etter en stund når tankene hadde klart å summe seg litt, forsto jeg jo at pcen kanskje ikke var det største problemet. Jeg kunne ikke bevege beina mine, dum eller ikke, det gikk ikke. Noe skeptisk og flau sa jeg til søsteren min "eee, dadda, æ kan ikke beveg på føttern mine". Fokuset forsvant helt fra pcen og hun slenger den fra seg på badebenken. Går bort litt badekaret og sier "e du sekker?" og ser forvirret ned på bena mine som er helt livløse. Jeg selv skjønner ikke situasjonen og prøver på nytt å bevege en muskel. Igjen er det ingen bevegelse å se. "Ja, æ e sikker" svarer jeg. Vi ser fortvilt på hverandre, det er et faktum, jeg kan ikke bevege på beina.

 

De aller fleste spør meg "ble du ikke redd?" og svaret er nei. Jeg var egentlig ikke redd. Jeg var tretten år, hadde så vidt hatt større problemer enn at mamma ikke lot meg være ute til lengre en klokken 10 på kvelden, jeg forsto ikke alvoret. Aldri streifet tanken meg at jeg nå var lam for alltid. Det hadde kommet så fort og slik hadde jeg tenkt at det skulle forsvinne, på få sekunder. Jeg skulle jo bare en liten tur på sykehuset hvor de skulle fikse det og jeg skulle hjem dagen etter. Men slik ble det altså ikke.

 

Søster min holdt roen og sa stille og rolig at hun bare skulle ringe mamma. Hun gikk ut døren og kom tilbake litt senere. Hun fikk mamma til å ringe legevakten. Hun selv var bare atten år og skjønte at jeg ikke skulle bare en svipptur innom sykehuset, hun var redd og ønsket at mamma skulle ringe akutten. Allikevel beholdt hun masken og viste meg ikke skrekken hun følte når hun kom inn til meg på badet igjen. Hun kom inn til meg med humøret på plass og hjalp meg opp av badekaret. Sykebilen var jo på tur og jeg ønsket ikke at de skulle se meg naken. Det krevde litt energi og noen forsøk men omsider fikk hun slept meg opp og satt meg på en krakk. Hun ser på meg og spør om jeg sitter og at alt er ok. Jeg har selvfølgelig aldri vært lam før og har aldri hatt problemer med å sitter på en krakk, jaja svarer jeg, null problem. Hun skal akkurat til å snu seg å fikse noe før hun får med seg i sidesynet at ansiktet mitt endres raskt til et skremt og skrekkslagent et. Jeg faller bakover og er på tur til å slå hodet i gulvet, søster min er lynrask og snapper meg opp før jeg dundrer i gulvet. Magemuskler vett du, det eide jeg ikke lenger. Det var ikke bare bena som ikke funket, men støttemuskulaturen var fraværende. Fra nå av fikk påkledningen skje på gulvet. Jeg hadde akkurat fått på meg nok med klær til ikke å bli forlegen før mamma og ambulansefolkene ankom huset. De også holdt ansiktene i rolige folder og røpet ikke sin redsel. Vi hadde det nemlig litt travelt. Når man ikke vet årsaken til en lammelse kan den krype oppover, jeg var nå lammet til brystet og det neste kunne være lungene. De kom inn med en båre og spurte meg noen kjappe spørsmål. De spurte om jeg kunne bevege beina og om jeg følte at de tok på dem. Jeg svarte at det eneste jeg kjente var prikking i tærne og magen. Slik prikking som når du har lagt på armen og den sovner. De flyttet meg over i båren og inn i ambulansen, derfra gikk turen til akuttmottaket på Fauske. Jeg ble rullet inn på et rom og fikk de samme spørsmålene. Legen pratet litt med mamma, søsteren min og ambulansefolkene men de fant raskt ut at jeg skulle til Bodø på sykehuset.

 

Søsteren min måtte på jobb, fikk ingen til å ta over skiftet sitt, og mamma skulle hjem for å hente ting til oppholdet på sykehuset. Hun fortalte meg at vi mest sannsynlig kom til å være der over natten, selvfølgelig kom vi til å være der lengre, men hun ville ikke skremme meg. Uvitende som jeg var tok jeg det helt med ro, jeg snakket i det vide og det brede om yndlings serien Grey`s anatomy og tenkte at det måtte være noe en ung ambulanse personell måtte interessere seg for. Når vi nærmet oss byen slo hun sirenene på. Hun sa til meg at jeg ikke skulle være redd men at de bare skrudde de på for å komme lettere gjennom byen.

 

Vi kjørte inn på akuttmottaket i Bodø. Det første jeg så når de løftet båren ut av ambulansen var min kjære tante. Jeg kunne se at hun forsøkte å tørke vekk tårene og hente frem et smil. Jeg spurte henne noen dager senere hvorfor hun gråt og hun svarte "jeg som har jobbet som sykepleiere vet nok til å skjønne et det er alvorlig men ikke nok til å vite hvor alvorlig". Hun forsto alvoret. Jeg ble kjørt inn på sykehuset og inn på et undersøkelsesrom. Tante var sammen med meg helle tiden og mamma kom bare litt etter. En lege undersøkte meg og spurte de samme gamle spørsmålene, "kjenner du dette", "kan du røre på tærne", og "hva skjedde". De skjønte raskt at det ikke var mye å gjøre en å ta en MR og se om de fant noe på den. Jeg pustet og var i godt humør, så situasjonen var ikke kritisk og de kunne vente til neste dag med å sende meg i MR. Men de satte meg på overvåkningen og jeg ble festet til apparater som viste hjerte- og pusterytmen. Jeg fikk heller ikke lov til å spise og måtte faste til neste dag. Den kvelden fikk jeg beskjed at de trodde det mest sannsynlig var guillain-barré. Det er en sykdom hvor myelinvesken i ryggmargen tørker ut og nerveimpulser kan derfor ikke gå gjennom ryggmargen. Det er 80% sjanse for å bli helt frisk etter denne sykdommen og vi ble derfor veldig glade og jeg var optimistisk. Tanken at jeg skulle bli lam for alltid hadde enda ikke slått meg.

 

Natten kom og jeg la meg for å sove. Det tok si tid med lydene fra apparatene, men etter litt tid fikk kroppen roet seg. Jeg var i en tilstand mellom våken og sovende når jeg hørte at maskinen som registrerte pusterytmen min begynte å pipe. Det var en lav piping, men høy nok til at sykepleieren som satt i naborommet å "passe" på meg, hørte den og kom ut for å sjekke. Hun pratet med lav stemme til mamma og roet henne med at den av og til begynte slik fordi den ikke alltid får med seg hvert åndedrag. Jeg husker at jeg fokuserte på å puste i et normalt tempo og ville ikke være til bry, jeg kunne høre uroen i mammas stemme og jeg ville berolige henne.

 

Neste dag kjørte de meg opp i andre etasje for å ta MR. De sa det bare var for sikkerhet skyld siden de var ganske så sikre på at de va guillaim-barré, hvis det var dette skulle bildene vise en vanlig ryggrad uten noe "forstyrelser". Jeg fikk beskjed om at det bare ble å ta ca. 15 minutter, men jeg ble liggende der i 1time og 30 minutter. Jeg ante ikke hvor lenge jeg hadde ligget der, men hørte på musikken på ørene og prøvde å ikke bli gal av den blendende hvite boksen. Grunnen til at det tok lengre tid enn forventet var fordi bildene ikke var som de skulle. I ryggmargen var det hvit/gråe områder som ikke skulle være der. De hadde måttet få opp en spesialist på området for å finne ut av hva det var.  Jeg hadde altså ikke guillaim-barré, men min diagnose ble transverse myelitis. Det er en betennelse i myelinlaget som ligger mellom og rundt nervene i ryggraden. Betennelsen forsvinner etter hvert med medisiner men det kan forekomme skader. Hvis myelinen er skadet og ikke fungerer som den skal, kan ikke nerveimpulser komme gjennom ryggmargen og ned til musklene. Derfor kan man bli lammet av sykdommen. Beskjeden jeg fikk var at vi måtte bare vente. Vente å se til betennelsen var borte for å finne ut om nervene og myelinen hadde klart seg.

 

Som dere sikkert skjønner ble jeg aldri "frisk" igjen, jeg fikk aldri tilbake funksjonen i bena eller mage/rygg. Jeg er nå lam fra TH5-TH6 som gjør at jeg ikke kan bevege på beina og har liten til ingen funksjon i mage og ryggmuskulatur. Hvorfor jeg fikk betennelsen vet vi ikke, men det er ikke noe vi kunne gjort annerledes for å forhindre det. Det er en ganske sjelden sykdom og det er mange teorier om hvorfor den oppsto men hos meg vet de ikke hvorfor.

 

 

Et spørsmål som ofte går igjen er: hvordan reagerte du og hva tenkte du når du skjønte at du var lam for alltid? Dette er et litt vanskelig spørsmål å svare på fordi jeg fikk aldri den beskjeden. Jeg fikk beskjed om at jeg skulle vente, og vente gjorde jeg. Tingen er bare at jeg hadde en annen oppfatning av "å vente" enn de rundt meg. For meg var det ikke en mulighet at jeg var lam for alltid, den tanken hadde enda ikke slått meg. Jeg fornektet det ikke, det var bare ikke noe jeg så på som mulig. Jeg ventet og ventet. Det eneste jeg brukte tiden min på var å spise og se på serier. De rundt meg hadde vel skjønt det etter et par måneder, men jeg tror ikke de hadde hjerte til å si det til meg. Det gikk over to år før jeg kom meg opp fra sofaen og gjorde noen annet enn å leve inni en verden på tv-skjermen. Jeg hadde lyst å begynne å svømme igjen, ikke fordi jeg hadde gitt opp å skulle gå igjen, fremdeles tenkte jeg at dagen skulle komme hvor jeg kunne bevege på beina, men jeg elsker å svømme og hvis jeg skulle ha en sjanse til å være god å svømme når jeg ble funksjonsfrisk måtte jeg trene. Det var tungt å vær tilbake i svømmehallen igjen. Svømmingen var det som var tøffest å "miste". Det begynte med 3 treninger i uken, men etter å ha vært på oppstartsleir i Boden om sommeren var jeg tilbake til 6 treninger i uken og trente sammen med de andre. Den høsten begynte jeg på videregående og gikk idrettslinjen. Jeg begynte å leve igjen. Jeg hadde noe å stå opp for om morgenen. Tiden før hadde bare gått i en evig rundgang hvor jeg sov dro på skolen og kom hjem til sofakroken mens jeg ventet. Høsten jeg begynte å svømme igjen var et vendepunkt og jeg begynte å leve et liv hvor jeg ikke ventet på å bli "frisk" slik at jeg kunne fortsette livet mitt, men et liv hvor jeg begynte å leve med de forutsetningene jeg hadde. Jeg tenker fremdeles at jeg skal gå igjen men forskjellen er at jeg ikke venter på det lengere. Jeg lever det beste livet jeg kan med det jeg har og akkurat nå kan jeg si at jeg lever livet til det fulle. Jeg er på treningsleir med herlige folk og gjør det jeg syns er best i verden. I sommer skal jeg være i Danmark, Drammen og Mallorca for å gjøre meg klar til å delta i EM for funksjonshemmede i Nederland. Jeg er mer giret enn noen gang på å svømme bra og jeg gleder meg til hva livet har å by på.



Følg meg gjerne på Facebook; Sara Josefine

- Sara Josefine ♥

Sara Josefine

Hei! Mitt navn er Sara Josefine, jeg er 21 år, 95´er. Jeg liker å lese, se på Grey´s Anatomy, har dysleksi, fasinerer meg for menneskelig adferd, er en kjærestefri håpløs romantiker, avhengig av sukker og hater å ta feil...også ja, så er jeg lam. For kontakt: sarajosefine.blogg@hotmail.com

Search

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits