Sara Josefine

En tekst jeg skrev en tid tilbake

  • 03.07.2017, 19:53

Sult

"Four burgers and some fries, thank you" sier jeg hflig til damen bak disken mens jeg nyter den kjlige luften fra aircondition-anlegget p McDonalds. "It sums up to be 8 dollars and 50 cents" sier hun og gir meg et sliten blikk. Jeg gir henne pengene og ruller litt unna slik at andre kan f komme til. Frityrlukten siver gjennom neseborene mens jeg tar et nysgjerrig men forsiktig og sveipende blikk rundt meg. Det er ikke mange i lokalet. Noen sitter med nesen i chicken nuggetsen mens andre tar et nysgjerrig blikk p meg. Utenfor svirrer det med folk i forskjellige retninger p vei til alt de skal rekke. Barna leies med sterke hender, og du kan fle mdre og fedres redsel for hva omverdenen kan gjre med dem. Stressende blikk florerer. Bilene suser i full fart p veien og alle som ikke venter p et busstopp har rask gange i retning av sine egne sysler. "Here your go hon". Maten min er ferdig og hun skyver papirposen med maten bort til meg. Jeg nikker og takker pent p turen ut dren med mine fire burgere og pommes frites. Fire burgere, ikke to som jeg vanligvis bestiller, men fire fordi jeg har lyst til glede noen.

Den kjlige luften inne har skapt et kaldt lag over huden min som slipper taket med en gang jeg setter et hjul p utsiden av dren. Solen steiker og jeg retter nesen hjemover. Blikket rettes ofte nedover for se etter hindringer i veien fremfor meg. Veien er likevel kjent, jeg har rullet denne veien en del ganger siden jeg skiftet motell. Verden fasinerer meg. Vi er s mange p denne merkelige planten vi befinner oss p. Det er s mye utforske, s mye se; s mye fle.

Jeg er helt i min egen verden nr jeg legger merke til han, bare noen meter fremfor meg. Jeg nrmer meg og han slr blikket opp. Han ser meg. Det er noe annet med blikket hans enn det jeg vanligvis ser nr jeg mter nye mennesker. Det var ikke medlidenhet og frykt for det ukjente i dem. De var nysgjerrige og likegyldige p samme tid. De var varme og tamme, s bunnlse uten en ende finne. Han reiser seg opp i ryggen og ser p meg mens jeg ruller de siste meterne og sier hei. Jeg fr et smil av vennlighet tilbake nr han hilser og gir meg samme hflighet. Jeg blir stende litt uten ord. Plutselig sto han der, rett foran meg. Jeg hadde fire burger med meg, ikke to. Jeg ville glede noen. Forsiktig og smilende sier jeg "I have four burgers and Im not planning to eat them all, I would like to give you half. If thats okay." Mannen smiler tilbake med en liten latter i stemmen og svarer "Thats very okay". Smilet speiler seg raskt i ansiktet mitt og jeg begynner ivrig romstere i posen etter to burgere, noen ketsjupposer og en serviett eller to.  En skitten men stdig hnd strekker seg etter maten nr jeg rekker den til han. Den andre holder et godt grep om handlevognen som tilsynelatende inneholder alt han eier. Innholdet er noe jeg ikke ville kalt mer enn sppel hjemme, men som for han er livsndvendig. Noen filler for varme, et parr slitte bker for f tiden til g, og flere ting jeg ikke vet hva har av verdi for mannen. Han takker s mye for gesten. Jeg rekker frem hnden for nske han en fin dag videre, samtidig vil jeg gi han den respekten og medmenneskeligheten det er i et enkelt hndtrykk. Han ser beskjedent p meg og veksler bikket mellom meg og de skitne fingrene hans. En liten stund passerer fr han strekker frem pekefingeren for hnden min gripe i. Resten av de ni fingrene griper rundt to burgere og en handlevogn.

Mannen og jeg gr hver til oss og jeg kjenner en flom av gled strmme gjennom meg. Smilet er s bredt som det noen gang har vrt. S snart munnvikene har ftt senket seg litt i et forsk p ikke se gal ut, smetter de like fort opp igjen. Tankene er mange. Jeg er et godt menneske, jeg gjorde en god gjerning. Dette kan jeg leve lenge p. Flelsen av gi til noen som ikke har s mye gir en herlig rus av glede og lykke gjnnom kroppen. Solen skinner lysere, himmelen er blere og duftene er bedre.

Blid og fornyd ruller jeg inn dren til motellet. Samtidig som skyggen og kulden fra bygget omfavner meg, slr ogs skammen inn. Flelsen av skam over min egen selvsentrerthet brenner. Jeg greide mlet mitt, jeg fikk gledet noen, det visste jeg. Likevel, med en enkel tankte, forduftet gleden like fort som den kom. 

21.02.15

Til min psykolog i utdanning #2

  • 13.05.2017, 18:39

Jeg var sju r frste gang mamma tok meg med p barns svmmeskole. Mamma hadde lyst til at jeg skulle lre svmme og jeg syntes bare det hrtes gy ut bade. Jeg husker frste gangen. Jeg hadde skiftet og mamma og meg gikk inn i svmmehallen til svmmeinstruktren. Vi var tidlig ute s det var ikke s mange andre som var kommet enda. Ivrig som jeg var, og uvitende om vanlig prosedyre, hoppet jeg med en gang ut i vannet. Lite visste jeg at vi skulle sette oss ned ved bassengkanten og vente til vi var ropt opp og fikk beskjed om f lov til hoppe uti. Svmmeinstruktren ropte meg febrilsk opp av vannet og fikk satt meg p kanten. Jeg husker selv den dag i dag hvor flau jeg ble, for si det snn, jeg gjorde ikke det igjen.

 

Jeg steg fort opp i partiene. Det tok ikke lang tid fr jeg var p siste kurset til barnas svmmeskole og skulle begynne p D-partiet. Jeg husker jeg var s fornyd. D-partiet kom man seg som regel ikke opp p fr man var ni r gammel, jeg kom opp som ttering. Svmmingen utviklet seg til bli noe jeg dro p fordi jeg hadde lyst, til forskjell fra at det var mamma som ville. Jeg valgte som regel den vanskeligste drillsen og var en av de enste som svmte alle tte lengdene null-pust. Jeg svmte frst i banen og ble ferdig frst. Det likte jeg.

 


 

Noe srlig konkurranseorientert hadde jeg enda ikke blitt. I begynnelsen startet man med rekruttstevner hvor alle fikk premier. Det var ikke fr jeg ble ti r og vi fikk delta p diskestevner hvor vi kunne se resultatlister og vite hvem som svmte fortest. Jeg tenkte ikke s mye over det i begynnelsen. Jeg l verst p listen i min aldersgruppe uansett, og det med god margin. Jeg slo til og med flere som var bde et og to r eldre enn meg. Konkurranseaspektet av svmmingen kom frst opp i hodet mitt nr jeg ble elleve r. Det var frste ret jeg kunne bli premiert og kunne vre med p M (rsklassemnstring). kvalifisere seg til M var stort. Der fikk bare de atten beste i landet, i sin rsklasse i alderen fra 11-15, delta. Det var n jeg fikk ynene opp for at det var andre som var elleve r som var mye bedre enn meg.  Gy var det ogs, n hadde jeg noen p min egen alder strekke meg etter.

 

Etter M i Lambertseter begynte jeg ville trene mer. Det ble viktigere for meg og det var noe jeg prioriterte. For selvsagt var det ting man mtte velge bort om man skulle svmme og bli god. De fleste ettermiddager nr klassekameratene mine var sammen, var jeg p svmmetrening. Fem svmmetreninger hadde jeg i uken, i tillegg til en pendling til Rognan som ligger 30min med buss unna. Men det gjorde meg ikke s mye, jeg hadde gode venner i svmmeklubben, og helgene tilbrakte jeg gjerne p stevne. Jeg fikk reise rundt i Nord-Norge i buss og tjene penger p frsteplassene mine, mens fotball folkene satt i en liten bil, kjrte to timer unna og spilte en kamp,  de i beste fall, fikk en pokal for.

20.01.2014

- Sara Josefine ♥

Til min psykolog i utdanning #1

  • 11.05.2017, 03:27

 

Til min psykolog i utdanning

 

Jeg vet jeg kan svmme. Jeg er flink til svmme. Men hvor langt kommer jeg, hvor sterk er jeg og hvor skal jeg svmme. For jeg ser ingen ting, jeg vet ingen ting, hvor langt er det inn til land. Til land hvor jeg kan st p to ben igjen. Fle bakken under meg, kjenne vinden i hret og puste lettet ut. Hvordan kommer jeg meg dit?

 

Akkurat n er jeg fornyd med ligger her. Jeg kan kjenne krusningene i vannet som forsiktig skvulper borti meg. Fle at jeg sakte men sikkert siver rundt om kring. Vannet er s kaldt, men jeg har lrt meg ikke kjenne det. Jeg har lrt meg ligger her flyte. Det er dette jeg kan. Her kan jeg ligge puste, helst stille, opp vannflaten.

 


 

Jeg har ikke lyst til svmme. Jeg er redd. Tenk om jeg ikke greier det, tenk om jeg ikke finner land. Hvor er land. Jeg kan ikke begi meg ut p reisen nr jeg ikke vet hvor jeg skal svmme, da er det bare flaks som kan redde meg. Hvis jeg begynner svmme mot et punket hvor land fles nrmest, og det ikke er der, er jeg redd for drukne. Jeg vet at land finnes, men hvor? Tenk om det blir for langt, tenk om utmattelsen kommer tar meg, da tror jeg ikke jeg klarer det mer. Jeg greier ikke forske p nytt. Jeg har svmt s lenge. Jeg er s sliten.

 

Om jeg skulle finne lysten og energien til legge ut p svm igjen, er jeg redd det blir min siste svmmetur. Og det er greit, men likevel, jeg hper jeg finner land. Det hadde vrt fint.

Lik posten om du nsker fortsettelsen ; )

20.01.2014

Sara Josefine ♥


English translation comes later ;*

Haircut, by me ✌

  • 06.05.2017, 23:21

Jeg fr ikke sove

  • 29.12.2016, 05:39

Jeg fr ikke sove, s jeg ligger ser p videoer p nett. Jeg flger Sophie Elise og Joakim Klevens kanal p YouTube og ligger drmmer meg bort. Drmmer meg bort til hvor jeg er kjent og fester rundt i Oslo. Hvor folk vet navnet mitt og ser opp til meg. Hvor jeg har de kuleste tingen og har penger til kunne ta en spontantur til Miami en uke uten at det merkes p pengeboken.

Ikke visste jeg at jeg hadde slike nsker, men det er sant, de er der. Jeg merker at jeg blir s irritert nr jeg leser bloggen til MammaTilMichelle. Hvordan jeg ikke kan si eller tenke noe pent om henne nr irritasjonen tar overhnd av leser klikkbait-overskriftene hennes. Jeg kan ikke gjre annet enn innrmme at jeg er sjalu. Sjalu over at hun har klatret seg opp til den inntekten.

Hvorfor er det slik? Hvorfor unner jeg ikke et medmenneske, jeg ikke har noen rett til dmme, det tilsynelatende perfekte livet? Og hvorfor vil jeg ha det? Hvorfor vil jeg at folk skal vite hva jeg heter og at noen en dag sitter drmmer om vre meg.

Jeg vet ikke. De fleste nsker vel vise de beste sidene ved seg selv og sitt liv. Man finner kanskje en glede i at andre syns deres liv er fint, slik at man kan innbille seg den lykken. For det trenger ikke vre slik selv om det ser snn ut. Livet som fremstilles via sosiale medier er de fineste sidene vi klarer fremstille. Kanskje for overbevise bde oss selv og andre. S kanskje jeg heller skal bruke litt mer tid p den tanken enn p drmme meg bort i videoer p YouTube.

Hvorfor?

  • 06.12.2016, 00:48

Jeg blir s lei av meg selv, hvorfor gjr jeg slik. Kan noen fortelle meg det? Jeg str med f svar nr jeg blir spurt "hvorfor lagde du ikke en presentasjon?" "Jeg vet ikke", er det eneste jeg kan svare.

Jeg hadde eksamen i idrett og samfunn i dag. Jeg fikk oppgaven idrett og massemedier. Alt jeg hadde gjre var lage en presentasjon p 8-10 minutter hvor jeg dekket et av de fire kompetansemlene jeg hadde ftt utdelt. Resten skulle bare vre en dialog om de resterende punktene - det var alt. Likevel sto jeg der, kl 12.00, uten en forberedelse og ingen presentasjon. 

Jeg mtte mte, jeg mtte ha en karakter, jeg trenger vitnemlet. De spurte meg sprsml, jeg fikk sagt noen ord og de ga meg karakteren 3.

Hvorfor gjre jeg dette, hvorfor, nr jeg vet jeg er god for sekseren, hvorfor? Kan noen fortelle meg det?
 

Akkurat n

  • 26.08.2015, 23:15

Akkurat n fles livet ganske bra!

Men hva skjer senere, nr de tunge dagene kommer? For jeg vet de vil komme.

Hvem gir deg rett til bestemme om noen har det bra eller ikke?

  • 06.11.2014, 01:39

Jeg kjenner at jeg blir s provosert. Jeg sitter leser kommentarer p en toppblogg hvor bloggeren forteller at hun ikke har det s lett og jeg kan ikke forst hva diverse folk klarer lire fra seg. For det frste er det grusomt hvor mye stygt noen kan klare si til et annet menneske, men det jeg nsker snakke om n er hvor mange som fler at de er ved sin fulle rett til si at en blogger ikke har lov til vre lei seg fordi de lever et tilsynelatende perfekt liv.

Denne kommentaren ligger i kommentarfeltet til Sophie Elise i hennes nyeste innlegg:

Ja, da. DU ligger og sutrer...?! Du som driter penger, du som har alt p stell og du som ikke veit en dritt om hva virkelig motgang, smerte, angst og depresjon betyr engang. Slutt skap deg, SoFie !!! Det DU sutrer for gjr faktisk vondt for mennesker med EKTE problemer!! >:-(

Hvem i all verden har sakt at det gjr deg lykkelig ha masse penger og vre vakker. Og hvordan kan noen tro at det er mulig vr lykkelig gjennom hele livet. Jeg tenker at du m ha bra lite forstelse for livet om du ikke skjnner det. Du kan ha s mye penger du bare vil, vre vakrere enn alle andre, vre den populre jenta og vre s deprimert at du ikke ser lyset i enden av tunellen. vre lykkelig handler ikke om ha alt, men om finne lykke i det man har.

Det gjr meg s sint nr folk ikke kan respektere andres smerte. Bare for at noe ikke virker smertefullt for deg betyr ikke det at det ikke er smertefullt for noen andre. Hvordan vi takler ulike situasjoner i livet har med gjre hva vi har opplevd i livet. Det er akkurat som med muskler. En person som har lftet vekter flere ganger tidligere greier lfte tyngre vekter enn en person som har vrt lite p treningsstudio, men det betyr ikke at det ikke er tungt.

Det gjr meg nesten litt irritert nr mennesker mener at det ikke kan "sutre" fremfor meg fordi jeg liksom har det mye verre. Eller som sier "stakkars deg". Hvem i all verden har sagt at jeg har det s forferdelig? Jeg har et annerledes liv og har vrt gjennom utfordringer andre ikke har, men det betyr p ingen mte at jeg ikke har det bra. Og om jeg ikke hadde det s bra, hvorfor skulle det ndvendigvis vre fordi jeg sitter i rullestol?

Hvordan folk har det og hvordan de opplever ulike situasjoner kan ikke du eller jeg vite, det kan bare dem selv. Om du opplever at noen sliter og ikke har det bra, trenger du ikke forst det, men du skal respektere det. Vi er alle mennesker med vre egne arr og sr, vis respekt, vr medmenneskelig.

- Sara Josefine♥

Hva er det verste ved vre lam?

  • 26.10.2014, 19:22

Jeg hadde en sprsmlsrunde i juli hvor jeg fikk sprsml om hva jeg syntes var det verst ved vre lam. Jeg syns det har vrt vanskelig svare p sprsmlet fordi det er personlig og fordi min formidlingsevne blir satt p prve. Det er ikke alltid ting blir tolket slik man nsker og jeg syns det har vrt vanskelig yte sprsmlet rettferdighet i forhold til greie formidle det jeg mener. Jeg har gjort mitt beste og her er mitt svar:

Det er mye jeg savner, men det er en ting som skiller seg ut og det er flelsen av ikke vre alene. Jeg fler meg veldig ensom. Ikke alene, for jeg har mange mennesker rundt meg som jeg er glade i og som jeg vet er glade i meg, men ensom. Jeg syns det har vrt vanskelig g gjennom tenrene som lam fordi alt jeg har gtt gjennom og opplevd har jeg i en viss grad gtt gjennom alene.

Jeg husker spesielt en episode p ungdomsskolen. Vi hadde dansing i gymmen og jeg hadde ikke lyst til vre med. Jeg var sta og motvillig og nektet. Lreren min sa til meg at det var bare tull at jeg skulle droppe gymmen med dansing fordi alle de andre var ogs utrygge p seg selv og gjorde dette for frste gang. Det kan jeg si meg enig i. Vi er alle utrygge p oss selv nr vi prver noe vi ikke har gjort fr, men jeg flte p ingen mte at jeg kunne sammenlignes med resten av klassen. Ja, vi gjorde det alle for frste gang, men de gjorde det sammen. De skulle alle lre det samme og sammen skulle de lre og feile. Jeg skulle lre danse i rullestol, ingen skulle lre de samme "trinnene" som meg, jeg hadde mttet gjort det alene. Jeg ville ikke hatt noen som trstet meg med at de ogs hadde gjorde de samme feilene eller hatt noen som forsto om jeg falt ut av stolen i en svingen fordi det hadde de gjort selv.

Det er lett se noen gjre noe tenke "det der ser ikke s vanskelig ut, jeg hadde lett klart det" og s, nr du forsker, finner du ut hvor vanskelig det egentlig er. Ingen har mulighet til prve gjre ting helt p den mten jeg gjr ting p fordi ingen kan skru av musklene sine, man bruker dem automatisk. Jeg syns mangelen p forstelse hos andre mennesker er vanskelig. P samme tid er jeg kun min egen kritiker. Hvis jeg blir gitt en oppgave, og ikke fr den til, er det lett tenke "ingen vet hvor vanskelig dette er, det er ikke mulig" og gi opp. Fordi du har ingen sammenligne med, en hver funksjonshemming er forskjellig og det er sjeldent du finner noen med tilnrmende akkurat samme funksjonshemming som deg. sammenligne med noen blir nesten umulig. Psykisk kan jeg gjre det, slik jeg gjorde nr jeg tok den frste tatoveringen min og mtte stlsette med for smertene. Jeg husker at jeg tenkte: "hvis hun kan gjre det, s kan jeg". Det gjorde det lettere komme seg gjennom. P samme mte skulle jeg nske jeg kunne tenkt i fysiske oppgaver. Det er lettere presse seg til greie noe hvis du vet at det er mulig og kan si nettopp den setningen "klarer du det, klarer jeg det".

Ting har blitt lettere med rene. N fler jeg meg ikke like psykisk alene fordi n er jeg og vennene mine eldre, men jeg ble lam som trettenring og fikk mange flere ting tenke p enn andre p min alder. Jeg stilte sprsml til livet og hvordan det fungerer i tidlig alder. For eksempel ble sprsmlet "hvorfor ble jeg lam" ofte stilt i hodet mitt, eller sprsmlet "hvordan vil dette forandre fremtiden min?" Resten av mine jevnaldrende begynte ikke som 13ringer se p resten av livet. Det hper jeg i hver fall ikke fordi jeg flte at en del av barndommen min ble revet vekk fra meg. Min mangel p like problemstillinger som de jeg var sammen med fikk meg til bli en relativt innesluttet person. Jeg tror de fleste som kjenner meg vil si at jeg snakker rett fra levra og ikke er redd for si hva jeg mener bare jeg har blitt varm i trya. Men jeg er ppasselig med vre personlig p et dypere plan. Den eneste personen som er i nrheten av virkelig kjenne med er vel min beste venn, og ikke han en gang vet alt jeg tenker. Dette fordi mine tanker ikke alltid har vrt s positive. Jeg har hatt stunder og dager hvor jeg ikke verdsetter livet fordi jeg syns det er vanskelig finne mening med et liv som kan bli snudd p hodet over natten uten at det er noe du kan gjre med det. Flere av tankene mine er ikke ting man snakker om og jeg trr ikke si dem hyt fordi jeg ikke tror de vil bli mottatt p den mten jeg mener dem.

At ensomheten min ogs er en del av det vre tenring skal jeg ikke sl vekk. Det tror jeg s gjerne. Men uansett hvor gammel jeg blir er det fremdeles ensomhet som dominerer i kategorien - det verste ved vre lam. Vi er alle forskjellige som mennesker, og takk gud for det. For uten ulikheter hadde vi ikke hatt individualiteten vr og en hvert menneskes unikhet. Allikevel blir jeg som funksjonshemmet i strre grad annerledes fra andre og jeg har det vanskeligere for finne meg selv i andre mennesker. Dette er noe jeg ser p som en stor ingrediens i skape et forhold og jeg tror det er derfor jeg fler savnet av det s sterkt.

Ps. Jeg syns det er viktig presisere at dette erminmening om saken og det trenger ikke ndvendigvis vre slik for andre funksjonshemmede/lammede.

Flg meg gjerne p Facebook; Sara Josefine

- Sara Josefine♥



P den "vanlige" mten

  • 06.10.2014, 02:29

vite hva man vil er ikke alltid like lett. Ikke bare er det ikke lett vite hva man vil, men p samme tid skal det p et vis ogs vre gjennomfrbart. Ogs kan man stille seg sprsmlet: hva er gjennomfrbart, hva er mulig? Jeg tror vi mennesker er kapable til klare mer enn vi tror og at de spesielle personene som har greid det umulige, de har noe til felles. Jeg tror ikke de har greid det umulige i sin sak, men at de har klart finne sin vei gjennom mudderet. De har skrapt og klort seg gjennom ugresset. Det var ikke umulig, det var vanskelig. S man kan jo sprre seg selv: er det noe som er umulig? Det er noe som heter at: en pstand er sant inntil det motsatte er bevist. Men hvor mange gange m du forske, klore og slss, fr du kan si at det ikke er mulig nr det er gjennom nederlag du seirer. Er det mulig om du bare prver hardt nok?

Jeg forsker selv og tenke slik: "Det er mulig inntil det motsatte er bevist." I situasjoner i livet forsker jeg se mulighetene. Hvis ting ikke gr p den "vanlige" mten er det min oppgave finne en annen lsning. Samtidig som det er viktig huske p at du sjeldent kommer til mlet om du ikke prve og feiler noen ganger.

Men s kommer det nagende sprsmlet snikende fram. Hvis alt er mulig om du bare jobber hardt nok. Skal ikke jeg kunne g da om jeg bare prver hardt nok? Det er et sprsml som plager meg. Det har jo skjedd, det er jo mulig. Folk vkner jo opp etter ha vrt lam i tir og plutselig kan g igjen. Jeg har en venninne hvis bestemor dette skjedde med. Jeg minnes ogs en mann p avdelingen for ryggmargskadde som hadde blitt lam. Han nektet p at han aldri skulle g igjen og jobbet steinhardt. Han stengte seg helt ut fra omverdenene, skrudde av mobilen og snakket bare innimellom med sin kone. Han ble bedre og etterhvert kunne vi se han g med sttte i gangene. Tilslutt trengte han ikke hjelp og gikk helt p egenhnd. Han hadde greid det, han kunne g igjen.

Jeg skal rlig innrmme at jeg jobbet ikke fr kunne g igjen. Jeg ventet. For jeg hadde ftt beskjed om at jeg ikke kom til kunne bevege p beina hvis myelinen eller nervene i ryggmargen var delagt etter betennelsen. Det er som en pc og en utskriver. Hvis ledningen mellom dem er delagt kommer du ikke til f skrevet ut noe. f den beskjeden var jeg p mange mter glad for f. Fr var det noen jeg hatet s var det forske bevege p beina og ikke f noe respons. P sykehuset i Bod hadde fysioterapeuten jobbet med meg og vrt knall hard nr jeg skulle forske bevege p beina. Hun hadde mast og sakt "bare litt til, bare forsk litt hardere." Og jeg lover deg, jeg holdt p sl henne ned. Det var s utrolig psykisk tungt. Det er som prve flytte p en stol med telekinese evner, eller fly med vinger du ikke har. Du kan jo prve, s skal du se det ikke er s enkelt. Allikevel forstr jeg det jo. Det er ikke enkelt og hun ville bare mitt best. Men den skuffelsen og mangelen p mestringsflelse nr bene ikke ville rikke p seg var grusom. Noe s enket som flytte p foten. Det var noe jeg hadde kunnet i 13 r og som jeg aldri hadde tenkt stort over. En bevegelse kommer jo gjerne automatisk uten at du trenger tenke deg om, men n skulle man kjenne p tanken. Faktisk fysisk sett tenke p bevege p musklene i beina.

Derfor var det en lettelse hre at det ikke var mulig om nervene var delagt. Det fortalt at det ikke var min feil og jeg trengte ikke g gjennom grusomheten av ha en fysioterapeut be meg om bare prve hardere. Det jeg gjorde etter det var ventet for se om "ledningene" hadde klart seg.

S kanskje, kanskje hvis jeg prver lfte foten 1000ganger, kanskje gr det p mitt tusende forsk. Om det kommer til vre verdt det er jeg ikke like sikker p. Jeg ser for meg at jeg kan f tilbake mer bevegelse om jeg stenger meg selv inne. Bruker hvert minutt av hver dag p bare fokusere og visualisere bevegelse i beina. Omstiller hjernen helt og ikke tenker p annet. Da er det kanskje, men bare kanskje, mulig at jeg fr tilbake bevegelse i underkroppen. Det finnes nok mange forskjellige ting man kan prve, greve frem de eldste kjerringrd og aldri gi opp. Men til hvilken pris? Ogs kan jeg jo da stille meg selv sprsmlet om jeg syns det er verdt det? Svaret er da nei, nei jeg syns ikke det hres verdt det ut.

Jeg syns ikke prosessen av forske bli gende igjen hres ut som et liv. Spesielt nr du ikke p noen som helst mte har en garanti. For det finnes forskjellige mter leve livet sitt p. Jeg skal gjenta meg selv fra innledningen si: I situasjoner i livet forsker jeg se mulighetene. Hvis ting ikke gr p den "vanlige" mten er det min oppgave finne en annen lsning. Jeg er kanskje ikke gende og lever kanskje ikke livet p den "vanlige" mten, men jeg lever et liv jeg er fornyd med. Jeg lever et liv jeg syns er verdt leve. Pr. dags dato, med de mulighetene jeg har for kunne g igjen, nsker jeg ikke jobbe mot mlet bli gende igjen. Men det er helt greit. For jeg kan leve et helt fantastisk liv uten gjre det p den "vanlige" mten.



- Sara Josefine♥

The day everything changed

  • 07.07.2014, 22:40

Over fem r har gtt siden dagen jeg l i badekaret og merket at jeg ikke kunne bevege p beina. Mange lurte p hva som hadde skjedd for at en aktiv jente som meg plutselig ikke kunne g. Forklaringer kom det og avisartikler ble trykket, men en mer detaljert historie har jeg aldri fortalt. N tenkte jeg fortelle min historie gjennom min yne:

Det hele begynte en November morgen. Jeg stod opp tidlig den dagen fordi det var morgentrening som sto frst p dagsplanen. Det var en fin dag og humret var p topp. Vi hadde bare mneder fr ftt en flunkende ny svmmehall. Etter ha pendlet en halvtime til og fra trening 4 ganger i uken i 2 r, fltes det ganske deilig slippe avstanden, for ikke snakke om hvor deilig det var med et nytt anlegg. Jeg husker varmtvannsreguleringen i de gamle dusjene var helt delagt, enten var vannet glo varmt eller s var det iskaldt, uansett s mtte du hoppe inn og ut av dusjen. N hadde vi ftt et helt nytt treningsanlegg og bassenget fltes deilig. Jeg svmte ferdig programmet og var en av de siste ut av vannet. Man skulle nesten tro jeg hadde en liten form for sjette sans der og da. Jeg husker at jeg snudde meg mot bassenget og beundret det, tenkte p hvor deilig det var vre der, nesten som om jeg visste at det var siste gangen jeg skulle f gjre det jeg elsket, og jeg hadde rett. Det kom til bli veldig lenge til jeg kom tilbake som svmmer, det var nesten som om jeg tok farvel.

Jeg var sent ute og smlp til skolen, skolen ligger bare 100 meter unna men nr man m opp og ned en bakke, med bde svmmesekk og skolesekk p ryggen, gr det ikke s lett. Jeg stormet inn i klasserommet men lreren var heldigvis ikke kommet enda, som tatt med i beregningen, hun pleide vre litt forsinket. Jeg satt meg ned og skoledagen starten bra, jeg smpugget p samfunnsfag i hodet. Vi hadde prve i rettssystemet i Norge den dagen og jeg fulgte egentlig ikke s godt med i timen. Smertene kom s smtt ikke fr i andre time. Det verket i korsryggen og jeg tenkte ikke annet enn at det var smertene som fulgte med ha ftt sportsmassasje dagen fr. Jeg hadde aldri vrt hos massr fr og visste ikke hvordan det skulle kjennes, men visste at man kunne fle seg litt stiv og stl dagen etterp. Jaja tenkte jeg og lot det bare vre. Etterhvert som dagen gikk ble det bare verre og verre. Det begynte bli litt for mye for meg og jeg gikk til mamma som jobbet p skolen min. Jeg fortalte om ryggsmertene og at jeg nsket dra hjem, men vi ble enige om at jeg skulle fullfre samfunnsfagsprven som jeg hadde i neste time. Jeg gikk til klasserommet og stlsatte meg, jeg hadde vd godt til denne prve og jeg skulle ta den. Det var fremdeles friminutt nr jeg kom til klasserommet, og jeg husker at jeg la meg ned p bokhyllene vi hadde bakerst. Jeg hadde ganske sterke smerter og prvde bare finne en stilling som gjorde mindre vondt. Det eneste som hjalp var ligg p ryggen med knrne opp og bena ned slik at korsryggen kom nrmere flaten jeg l p. Smertene roet seg litt og jeg l bare der og fokuserte p puste rolig inn og ut, den minste lille bevegelse gjorde smertene verre. Noen minutter var gtt og jeg var helt i min egen verden, den neste jeg hrte var lreren som nesten ropte p meg over klasserommet "Sara ka e det du driv med!", friminuttet var ferdig og alle hadde satt seg uten om meg, jeg l fremdeles opp bokhyllene. Jeg stavret meg ned fra hyllene, unnskylte meg, og satte meg ned. I normale omstendigheter hadde jeg sikkert syntes at det var veldig flaut men jeg var ikke tilstede, jeg fokuserte bare p smertene. I en ds tok jeg prven og gjorde mitt beste. Nr jeg var ferdig leverte jeg, sa stille at jeg var drlig og at mamma skulle kjre meg hjem. Jeg gikk tilbake til pulten min, plukket opp sekken og gikk ut av klasserommet, det var siste gangen vennene og klassekameratene mine fikk se meg g.

Mamma kjrte meg hjem og vi forventet komme til et tom hus, men ssteren min var hjemme. Hun gikk videregende skole og var hjemme i en ekstra fritime den dagen.Nr jeg tenker p det i ettertid er jeg sjeleglad, tenk ligge hjemme alene p gulvet uten kunne bevege p bein og bare vente p at noen skulle finne meg. Etter at mamma hadde dratt satte vi oss ned i stuen. Det var da trene begynte renne, det gjorde s vondt. Jeg er en stolt person og liker ikke at andre ser meg grte. Jeg hadde klart holde ut til jeg kom hjem, men da brast det. Ssteren min tenkte at et varmt bad kunne hjelpe p smertene. Hun tappet i badekaret og hjalp meg oppi. Frem til dette punktet kan jeg ikke huske ha hatt noe problem med g, men jeg husker jeg gikk krokrygget som en gammel dame fra stuen og til badet. For distrahere meg hadde sster min satt frem en av yndlingsseriene mine p en datamaskinen ved siden av meg. Jeg hadde lagt der i bare f minutter nr smertene var borte og jeg merket at noe var galt. Bena mine l i en s rar stilling, eller for si det rett ut, s l jeg der p skrevs i en slags fdestilling. Dette var jo litt merkelig og jeg forskte bevege p beina. Jeg forsto det ikke, hva skjedde, var jeg blitt dum? For det var slik jeg flte meg, dum. Hadde jeg glemt hvordan jeg skulle bevege p meg? Det skal jo ikke vre mulig plutselig ikke kunne bevege p kroppen uten ha falt eller gjort noe som kunne skadet meg. Jeg forsto det bare ikke, det var ikke mulig?S jeg tok armene og lftet opp det ene beine, jeg fokuserte p holde benet oppe med hjernens kraft og slapp taket med armene. Plask! og foten datt rett ned i vannet igjen, vannet sprutet alle veier og pcen slapp ikke unna. Nei nei nei, tenkte jeg. Jeg har delagt pcen, hva vil mamma og pappa si? Fortvilt ropte jeg p ssteren min som var p tur ut ytterdren. "Dadda du m kom, har spruta vann p pcen!". Ssteren min kommer stresset og nok s irritert inn dren. Hun var allerede sent ute til skolen og kom til komme for sent om hun ikke kom seg ut dren snart. I frustrasjon og all hast klappet hun vilt p pcen men en hndduk. Jeg l i badekaret og var redd for hva jeg skulle si til foreldrene mine. Tenk om jeg har delagt pcen, den koster jo flere tusen. Etter en stund nr tankene hadde klart summe seg litt, forsto jeg jo at pcen kanskje ikke var det strste problemet. Jeg kunne ikke bevege beina mine, dum eller ikke, det gikk ikke. Noe skeptisk og flau sa jeg til ssteren min "eee, dadda, kan ikke beveg p fttern mine". Fokuset forsvant helt fra pcen og hun slenger den fra seg p badebenken. Gr bort litt badekaret og sier "e du sekker?" og ser forvirret ned p bena mine som er helt livlse. Jeg selv skjnner ikke situasjonen og prver p nytt bevege en muskel. Igjen er det ingen bevegelse se. "Ja, e sikker" svarer jeg. Vi ser fortvilt p hverandre, det er et faktum, jeg kan ikke bevege p beina.

De aller fleste spr meg "ble du ikke redd?" og svaret er nei. Jeg var egentlig ikke redd. Jeg var tretten r, hadde s vidt hatt strre problemer enn at mamma ikke lot meg vre ute til lengre en klokken 10 p kvelden, jeg forsto ikke alvoret. Aldri streifet tanken meg at jeg n var lam for alltid. Det hadde kommet s fort og slik hadde jeg tenkt at det skulle forsvinne, p f sekunder. Jeg skulle jo bare en liten tur p sykehuset hvor de skulle fikse det og jeg skulle hjem dagen etter. Men slik ble det alts ikke.

Sster min holdt roen og sa stille og rolig at hun bare skulle ringe mamma. Hun gikk ut dren og kom tilbake litt senere. Hun fikk mamma til ringe legevakten. Hun selv var bare atten r og skjnte at jeg ikke skulle bare en svipptur innom sykehuset, hun var redd og nsket at mamma skulle ringe akutten. Allikevel beholdt hun masken og viste meg ikke skrekken hun flte nr hun kom inn til meg p badet igjen. Hun kom inn til meg med humret p plass og hjalp meg opp av badekaret. Sykebilen var jo p tur og jeg nsket ikke at de skulle se meg naken. Det krevde litt energi og noen forsk men omsider fikk hun slept meg opp og satt meg p en krakk. Hun ser p meg og spr om jeg sitter og at alt er ok. Jeg har selvflgelig aldri vrt lam fr og har aldri hatt problemer med sitter p en krakk, jaja svarer jeg, null problem. Hun skal akkurat til snu seg fikse noe fr hun fr med seg i sidesynet at ansiktet mitt endres raskt til et skremt og skrekkslagent et. Jeg faller bakover og er p tur til sl hodet i gulvet, sster min er lynrask og snapper meg opp fr jeg dundrer i gulvet. Magemuskler vett du, det eide jeg ikke lenger. Det var ikke bare bena som ikke funket, men stttemuskulaturen var fravrende. Fra n av fikk pkledningen skje p gulvet. Jeg hadde akkurat ftt p meg nok med klr til ikke bli forlegen fr mamma og ambulansefolkene ankom huset. De ogs holdt ansiktene i rolige folder og rpet ikke sin redsel. Vi hadde det nemlig litt travelt. Nr man ikke vet rsaken til en lammelse kan den krype oppover, jeg var n lammet til brystet og det neste kunne vre lungene. De kom inn med en bre og spurte meg noen kjappe sprsml. De spurte om jeg kunne bevege beina og om jeg flte at de tok p dem. Jeg svarte at det eneste jeg kjente var prikking i trne og magen. Slik prikking som nr du har lagt p armen og den sovner. De flyttet meg over i bren og inn i ambulansen, derfra gikk turen til akuttmottaket p Fauske. Jeg ble rullet inn p et rom og fikk de samme sprsmlene. Legen pratet litt med mamma, ssteren min og ambulansefolkene men de fant raskt ut at jeg skulle til Bod p sykehuset.

Ssteren min mtte p jobb, fikk ingen til ta over skiftet sitt, og mamma skulle hjem for hente ting til oppholdet p sykehuset. Hun fortalte meg at vi mest sannsynlig kom til vre der over natten, selvflgelig kom vi til vre der lengre, men hun ville ikke skremme meg. Uvitende som jeg var tok jeg det helt med ro, jeg snakket i det vide og det brede om yndlings serien Grey`s anatomy og tenkte at det mtte vre noe en ung ambulanse personell mtte interessere seg for. Nr vi nrmet oss byen slo hun sirenene p. Hun sa til meg at jeg ikke skulle vre redd men at de bare skrudde de p for komme lettere gjennom byen.

Vi kjrte inn p akuttmottaket i Bod. Det frste jeg s nr de lftet bren ut av ambulansen var min kjre tante. Jeg kunne se at hun forskte trke vekk trene og hente frem et smil. Jeg spurte henne noen dager senere hvorfor hun grt og hun svarte "jeg som har jobbet som sykepleiere vet nok til skjnne et det er alvorlig men ikke nok til vite hvor alvorlig". Hun forsto alvoret. Jeg ble kjrt inn p sykehuset og inn p et underskelsesrom. Tante var sammen med meg helle tiden og mamma kom bare litt etter. En lege underskte meg og spurte de samme gamle sprsmlene, "kjenner du dette", "kan du rre p trne", og "hva skjedde". De skjnte raskt at det ikke var mye gjre en ta en MR og se om de fant noe p den. Jeg pustet og var i godt humr, s situasjonen var ikke kritisk og de kunne vente til neste dag med sende meg i MR. Men de satte meg p overvkningen og jeg ble festet til apparater som viste hjerte- og pusterytmen. Jeg fikk heller ikke lov til spise og mtte faste til neste dag. Den kvelden fikk jeg beskjed at de trodde det mest sannsynlig var guillain-barr. Det er en sykdom hvor myelinvesken i ryggmargen trker ut og nerveimpulser kan derfor ikke g gjennom ryggmargen. Det er 80% sjanse for bli helt frisk etter denne sykdommen og vi ble derfor veldig glade og jeg var optimistisk. Tanken at jeg skulle bli lam for alltid hadde enda ikke sltt meg.

Natten kom og jeg la meg for sove. Det tok si tid med lydene fra apparatene, men etter litt tid fikk kroppen roet seg. Jeg var i en tilstand mellom vken og sovende nr jeg hrte at maskinen som registrerte pusterytmen min begynte pipe. Det var en lav piping, men hy nok til at sykepleieren som satt i naborommet "passe" p meg, hrte den og kom ut for sjekke. Hun pratet med lav stemme til mamma og roet henne med at den av og til begynte slik fordi den ikke alltid fr med seg hvert ndedrag. Jeg husker at jeg fokuserte p puste i et normalt tempo og ville ikke vre til bry, jeg kunne hre uroen i mammas stemme og jeg ville berolige henne.

Neste dag kjrte de meg opp i andre etasje for ta MR. De sa det bare var for sikkerhet skyld siden de var ganske s sikre p at de va guillaim-barr, hvis det var dette skulle bildene vise en vanlig ryggrad uten noe "forstyrelser". Jeg fikk beskjed om at det bare ble ta ca. 15 minutter, men jeg ble liggende der i 1time og 30 minutter. Jeg ante ikke hvor lenge jeg hadde ligget der, men hrte p musikken p rene og prvde ikke bli gal av den blendende hvite boksen. Grunnen til at det tok lengre tid enn forventet var fordi bildene ikke var som de skulle. I ryggmargen var det hvit/gre omrder som ikke skulle vre der. De hadde mttet f opp en spesialist p omrdet for finne ut av hva det var. Jeg hadde alts ikke guillaim-barr, men min diagnose ble transverse myelitis. Det er en betennelse i myelinlaget som ligger mellom og rundt nervene i ryggraden. Betennelsen forsvinner etter hvert med medisiner men det kan forekomme skader. Hvis myelinen er skadet og ikke fungerer som den skal, kan ikke nerveimpulser komme gjennom ryggmargen og ned til musklene. Derfor kan man bli lammet av sykdommen. Beskjeden jeg fikk var at vi mtte bare vente. Vente se til betennelsen var borte for finne ut om nervene og myelinen hadde klart seg.

Som dere sikkert skjnner ble jeg aldri "frisk" igjen, jeg fikk aldri tilbake funksjonen i bena eller mage/rygg. Jeg er n lam fra TH5-TH6 som gjr at jeg ikke kan bevege p beina og har liten til ingen funksjon i mage og ryggmuskulatur. Hvorfor jeg fikk betennelsen vet vi ikke, men det er ikke noe vi kunne gjort annerledes for forhindre det. Det er en ganske sjelden sykdom og det er mange teorier om hvorfor den oppsto men hos meg vet de ikke hvorfor.

Et sprsml som ofte gr igjen er: hvordan reagerte du og hva tenkte du nr du skjnte at du var lam for alltid? Dette er et litt vanskelig sprsml svare p fordi jeg fikk aldri den beskjeden. Jeg fikk beskjed om at jeg skulle vente, og vente gjorde jeg. Tingen er bare at jeg hadde en annen oppfatning av " vente" enn de rundt meg. For meg var det ikke en mulighet at jeg var lam for alltid, den tanken hadde enda ikke sltt meg. Jeg fornektet det ikke, det var bare ikke noe jeg s p som mulig. Jeg ventet og ventet. Det eneste jeg brukte tiden min p var spise og se p serier. De rundt meg hadde vel skjnt det etter et par mneder, men jeg tror ikke de hadde hjerte til si det til meg. Det gikk over to r fr jeg kom meg opp fra sofaen og gjorde noen annet enn leve inni en verden p tv-skjermen. Jeg hadde lyst begynne svmme igjen, ikke fordi jeg hadde gitt opp skulle g igjen, fremdeles tenkte jeg at dagen skulle komme hvor jeg kunne bevege p beina, men jeg elsker svmme og hvis jeg skulle ha en sjanse til vre god svmme nr jeg ble funksjonsfrisk mtte jeg trene. Det var tungt vr tilbake i svmmehallen igjen. Svmmingen var det som var tffest "miste". Det begynte med 3 treninger i uken, men etter ha vrt p oppstartsleir i Boden om sommeren var jeg tilbake til 6 treninger i uken og trente sammen med de andre. Den hsten begynte jeg p videregende og gikk idrettslinjen. Jeg begynte leve igjen. Jeg hadde noe st opp for om morgenen. Tiden fr hadde bare gtt i en evig rundgang hvor jeg sov dro p skolen og kom hjem til sofakroken mens jeg ventet. Hsten jeg begynte svmme igjen var et vendepunkt og jeg begynte leve et liv hvor jeg ikke ventet p bli "frisk" slik at jeg kunne fortsette livet mitt, men et liv hvor jeg begynte leve med de forutsetningene jeg hadde. Jeg tenker fremdeles at jeg skal g igjen men forskjellen er at jeg ikke venter p det lengere. Jeg lever det beste livet jeg kan med det jeg har og akkurat n kan jeg si at jeg lever livet til det fulle. Jeg er p treningsleir med herlige folk og gjr det jeg syns er best i verden. I sommer skal jeg vre i Danmark, Drammen og Mallorca for gjre meg klar til delta i EM for funksjonshemmede i Nederland. Jeg er mer giret enn noen gang p svmme bra og jeg gleder meg til hva livet har by p.



Flg meg gjerne p Facebook; Sara Josefine

- Sara Josefine♥

Sara Josefine

Hei! Mitt navn er Sara Josefine, jeg er 21 r, 95er. Jeg liker lese, se p Greys Anatomy, har dysleksi, fasinerer meg for menneskelig adferd, er en kjrestefri hpls romantiker, avhengig av sukker og hater ta feil...ogs ja, s er jeg lam. For kontakt: sarajosefine.blogg@hotmail.com

Search

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits